Landsby i Graubünden

Lars Mæhlum. fri

Alpene. Innsbruck sett fra Patscherkofel-fjellet.

Corel. Begrenset gjenbruk

Sveits kan naturlig deles i tre landskaper, Jurafjellene i nordvest, Alpene som omfatter de sentrale, sørlige og østlige delene av landet og det såkalte Mittelland (på fransk Plateau Suisse), et slette- og åsland mellom disse fjellområdene. Arealmessig dekker de tre områdene henholdsvis 10, 60 og 30 prosent av landets areal.

En svært viktig forutsetning for dagens topografi og landskap i Sveits er de alpine jordskorpebevegelsene i tertiærtiden. Disse skjedde ved innskyvning av jordskorpen fra sørøst, hvorved Alpene ble foldet opp. Avgjørende for utformingen av topografien i Alpene er ellers nedisingen i istidene og den omfattende erosjonen som denne medførte.

I Jurafjellene, som lå i utkanten av foldesonen, har man bare fått slake folder i den opprinnelige geologiske strukturen bestående av hovedsakelig sedimentære avsetninger dannet i juratiden. Landskapet her er lengst i nordøst preget av forkastninger.

Mittelland er geologisk sett den yngste delen av Sveits. Her består grunnen av veldige mengder erosjonsmateriale, såkalt molasse, i det alt vesentlige fra Alpene, og landskapet preges av et bølgende slette- og åslandskap.

Jurafjellene er byd opp av sedimenter fra Jordens mellomalder (mesozoikum), vesentlig kalkstein, og størsteparten av området viser store symmetriske folder med en strøkretning sørvest–nordøst. Høyest på sveitsisk område når Mont Tendre (1679 meter over havet) nordvest for Lausanne. Elvene følger dalene, der de bryter gjennom kalkryggene er det dannet dype, trange slukter. Berggrunnen i Jura er utsatt for kjemisk forvitring, og flere elver har dannet underjordiske løp. Jurafjellene er skarpt avgrenset mot Mittelland. Langs fjellfoten ligger en rekke større sjøer, fra sør Lac Léman (Genèvesjøen), Lac de Neuchâtel og Bieler See (Lac de Bienne).

I nordøstre del av Jurafjellene minsker foldene gradvis og landskapet får i større grad et platåpreg, det såkalte «Plateau-» eller «Tafel-Jura» der berggrunnen har vært utsatt for forkastninger. Landskapet her har et mer trappetrinnlignende preg uten utpreget folding.

Alpene har en meget innviklet geologisk struktur som følge av omfattende foldinger og overskyvninger under dannelsen. Alpekjedens hovedretning gjennom Sveits er vestsørvest-østnordøst. I nord går de såkalte For-Alpene som består av kalkrike sedimentære bergarter fra jura og kritt, ligger i veldige liggende folder. Disse er skjøvet, eller har glidd, nordvestover og kalles de helvetiske dekker. De strekker seg fra Rhône-kneet i Valais over Vierwaldstätter See til Rhinen sør for Bodensjøen. Høyeste punkt i dette området er Säntis helt i nordøst (2501 meter over havet). For-Alpene faller i trinn ned mot Mittelland i nordvest uten noe skarpt topografisk skille. Med unntak av noen mindre snøbreer ved Säntis ligger For-Alpene i sin helhet under snøgrensen.

Sør for de helvetiske dekker finner man hardere, grovkrystallinske bergarter som danner Alpenes høyeste del der toppene stort sett er dobbelt så høye som i For-Alpene. Berggrunnen her hører hovedsakelig til de penninske dekker, opprinnelig skifere av prekambrisk opprinnelse som på grunn av sin sentrale beliggenhet i fjellkjeden har gjennomgått en til dels sterk omvandling. Disse omdannede skifrene er gjennomsatt av gneis og granitt av hercynsk opprinnelse, dels presset opp gjennom de overliggende, yngre sedimentene. På grunn av den større hardheten i disse gneisene og granittene fremstår disse massivene i dag som Sveits' høyeste fjellområder.

Viktigst er Wallisalpene i sørvest med Monte Rosa-massivet der en finner Dufourspitze (4634 meter over havet), Sveits' høyeste fjell, nær grensen til Italia, og de nærliggende fjellene Matterhorn (4478 meter over havet) og Dom (4545 meter over havet); sistnevnte, som ligger i Mischabel-massivet, er Sveits' nest høyeste fjell. Sentralt i landet har vi Bernalpene (høyeste topp Finsteraarhorn 4274 meter over havet) og Sankt Gotthard-massivet (høyest her er Pizzo Rotondo 3192 meter over havet), og i sørøst ligger Rätische Alpen der Bernina-massivet nær grensen til Italia i sørøst er høyest (Piz Bernina 4049 meter over havet).

I de høyeste deler av Alpene er det i alpekjedens hovedretning gravd ut en dyp dal med Rhônes og Rhinens (Vorderrhein) øvre løp. Vannskillet mellom disse går i Sankt Gotthard-massivet. Herfra renner for øvrig Reuss, bielv til Aare (og Rhinen) mot nord og Ticino, bielv til Po mot sør. Disse fire elvene deler Alpene i fire hoveddeler, Bernalpene (Berner Alpen) i nordvest, Glarner Alpen i nordøst, Wallisalpene (Walliser Alpen/Alpes du Valais), i sørvest og Rätische Alpen i Graubünden i sørøst. Flest breer finner man i Bern- og Wallisalpene; største bre er Aletschgletscher nord for Rhônes øvre løp, 96 kvadratmeter stor og 23 kilometer lang. Denne har minsket de siste årene.

Sør for de penninske dekker, i det sørlige Ticino, finner man skyvedekker som tilhører de såkalte Sør-Alpene, som på samme måte som For-Alpene i nord hovedsakelig består av kalkstein. Disse når bare få steder over 2000 meter over havet.

Under istiden var Alpene dekket av isbreer, hvis erosjon har hatt stor betydning for utformingen av dagens landskap. I lavlandet finnes endemorener som flere steder har demmet opp sjøer, for eksempel flere av sjøene på grensen til Italia i sør og Zürichsee.

Mittelland er å betrakte som en del av Alpene i videste forstand, men her domineres berggrunnen av mektige lag erosjonsmateriale fra disse fjellene (molasse).

Mittelland har form som en trekant mellom Jurafjellene, foralpene og Rhinen langs grensen til Tyskland. Overflaten heller svakt fra sørøst til nordvest med en gjennomsnittshøyde på 400 meter over havet. Landskapet har skarp avgrensning mot foldefjellene i Jura i nordvest, men går gradvis over i Alpene i sørøst, likeledes mot «Tafel-Jura» i nord. I Mittelland finner man de største sammenhengende landbruksområdene i Sveits, likeledes den tetteste bosetningen og de fleste større byene.

I Sveits går vannskillet mellom flere av Europas viktigste vassdrag.

De sørvestre deler av landet har avløp til Rhône som munner ut i Middelhavet. Det samme har også de vestre deler av Jurafjellene som har avløp til Rhônes bielv Saône på fransk side av grensen.

Området sør for Alpenes hovedkjede helt øst i Wallis (Valais), hele Ticino og de søndre delene av Graubünden, har i det alt vesentlige avløp til Po, fra Val Müstair lengst sørøst i Graubünden også til Etsch (italiensk Adige). Både Po og Etsch har munning innerst i Adriaterhavet.

Engadin , dalføret nord for Alpenes hovedkjede i Graubünden, gjennomløpes av Inn , bielv til Donau , som renner nordøstover og munner ut i Svartehavet . Størstedelen av Sveits, det vil si de sentrale og nordre delene av landet (i alt cirka 28 000 kvadratkilometer), har avløp til Rhinen og dens bielver ( Aare , Reuss , Limmat med flere) som munner i Nordsjøen .

Sveits har mange sjøer, for eksempel Zürichsee, Vierwaldstätter See, Lac de Neuchâtel (Neuenburger See), Bieler See (Lac de Bienne). Dessuten ligger deler av kjente sjøer som Bodensee, Lac Léman (Genfersjøen), samt Lago Maggiore og Lago di Lugano (Luganosjøen) i Sveits. Flere av de større sjøene finner en i Mittelland eller i overgangen mellom dette område og For-Alpene.

Bredden av Lago di Maggiore (193 meter over havet) er Sveits lavestliggende område.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.