Islam kom til det indiske subkontinent på 700-tallet med arabiske handelsmenn, og ble fra 1000-tallet av utbredt av tyrkiske erobrere. Ikke minst ved sufi-brorskapenes virksomhet fikk islam solid fotfeste i befolkningen. Gjennom hele historien har perioder med konflikter mellom muslimer og hinduer vekslet med perioder preget av fredelig sameksistens; konfliktene mellom de to gruppene har likevel bestått og var medvirkende til delingen i 1947.

På tross av landets etniske og språklige mangfold er 97 % av alle pakistanere muslimer, av disse er 15–20 % sjia-muslimer; det sunni-muslimske flertallet tilhører hanafi-lovskolen. Ikke-muslimske minoriteter inkluderer kristne (2 %), hinduer (1,8 %), parsere og andre mindre grupper som Ahmadiyya utgjør til sammen 1,2 %. De samme muslimske bevegelser som preger resten av Sør-Asia er representert i Pakistan: Barelwi-bevegelsen dominerer i provinsene Punjab og Sind hvor pirer (sufi-ledere) også er store landeiere. Den andre fløyen domineres av deobandi-bevegelsen og av retninger som er utgått fra denne. Islamsk modernisme setter også sitt preg på pakistansk islam, og forfatteren og poeten Muhammad Iqbal (1876–1938) teller blant landets store religiøse skikkelser.

Etter militærkuppet 1977 startet en fundamentalistisk inspirert islamisering av rettsvesen, utdanningssystem og kulturliv, med streng kontroll av media. Islamiseringen skjerpet sosiale og ideologiske konflikter og rammet også medlemmer av religiøse minoritetsgrupper. I 1986 ble det vedtatt en lov som forbød «spott av profeten» med dødsstraff for den som finnes skyldig. I 1992 ble sharia (islamsk lov) erklært som grunnlag for landets rettssystem, dette skjerpet ytterligere konflikten mellom militante islamske grupper.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.