Muhammad Iqbal, indisk dikter og filosof; gikk inn for en egen muslimsk stat og regnes som Pakistans nasjonaldikter og ideologiske far. Akademiske studier i London og München. Utgav diktsamlinger på persisk og urdu og filosofiske avhandlinger på engelsk, og gjorde seg til talsmann for et reformert islam, tilpasset den moderne tid. Foreslo i 1930 at en islamsk stat skulle opprettes nordvest i India, men tok avstand fra nasjonalisme som han betraktet som den største synden i islam. Iqbal forkastet tyngende tradisjoner og søkte tilbake til Koranens ord. I motsetning til mystikerne hevdet han at menneskets «selv» (khodi) skulle styrkes, ikke tilintetgjøres under Guds vilje. Iqbal var påvirket av Friedrich Nietzsche og Henri Bergson. Til hans viktigste verker hører Selvets hemmelighet (1915), Ikke-selvets mysterium (1918) og Evighetens bok (1932). Østens budskap er et svar på Goethes West-östlicher Diwan. Hans beste dikt på urdu finnes i Karavaneklokkens klang (1924) og Gabriels vinger (1936).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.