Pakistans historie

Sindh kom igjen frem i lyset da perserkongen Dareios Hystaspes i 519/518 fvt. annekterte området. Iransk innflytelse gjorde seg også gjeldende i Gandhara-området i nordvest. Deler av Punjab og Sindh ble administrert som et persisk satrapi (provins). I 327 fvt. marsjerte så Aleksander den store over Hindukush. Hans erobringer førte til at området i en periode ble påvirket av hellenistisk kultur. Senere ble det erobret av Maurya-kongene fra Magadha, og kom dermed under indisk overhøyhet. Tallrike stupaer, statuer og relieffer både i Sindh og Gandhara-distriktet viser at Ashokas forsøk på å utbre buddhismen ikke var forgjeves.

På 100-tallet fvt. rykket hellenistiske fyrster fra Bactria inn i nordvest. Maurya-riket brøt sammen i 184 fvt. Hvor langt ned i Pakistan det gresk-baktriske riket strakte seg, er ikke kjent. Menander (155–130 fvt.) hersket fra Kabuldalen over Swat og Gandhara, hvor buddhistisk kunst opptok greske elementer i seg. Når man ikke har funnet mynter i Sindh, tyder det på at denne delen av Pakistan lå utenfor gresk-baktrisk innflytelse.

Tiden omkring vår tidsregnings begynnelse er preget av bølger av innvandringer fra Sentral-Asia. I 139 fvt. nådde iransk-talende skytere Indusdalen over Bactria og Seistan. Ca. 100 fvt. kom en iransk sakastamme ledet av Maues. I 78 evt. nådde de såkalte Yüeh-chi eller kushana'er Sindh. Kanishkas hovedstad Parashapura lå ved Peshawar, nær grensen til dagens Afghanistan.

Under Gupta-dynastiet (320–540) gjorde indisk innflytelse seg igjen gjeldende like til Chenab og nedre Indus. En ny situasjon oppstod på 400-tallet da heftalittene, eller de hvite hunere, slo seg ned i Sialkot, nær dagens Lahore. Fra de følgende århundrer er lite overlevert. Sindh var en tid sasanidisk provins. Senere regjerte et buddhistisk dynasti, Rai-dynastiet, i Indusdalen.

De første muslimer kom til Sindh allerede under kalifen Omar (634–644). I 711/712 erobret en arabisk hær, anført av den 17-årige Muhammad ibn al-Qasim, nedre del av Indusdalen. Sindh ble et kultursentrum med gode forbindelser med Bagdad der abbasidene hersket.

Sent på 800-tallet satte sjiamuslimer seg fast i Multan. Mer utstrakt islamisering fant først sted under Mahmud av Ghazni (død 1030). Han var sunnimuslim, og i motsetning til muslimene i Sindh for han hardt frem mot hinduene. Ved hans død ble Lahore hovedstad og et sentrum der islamsk kultur blomstret. Først under Muhammad av Ghor ble hovedstaden flyttet til Delhi (1198).

Under senere dynastier som Khalji-sultanatet (1290–1320), Tughluq-dynastiet (1320–1413), Sayyid-herskerne (1414–1451), Lodi-dynastiet (1451–1526) og Mogul-keiserne (1526–1857), var områdene som nå utgjør Pakistan nær forbundet med resten av Nord-India.

Det britiske India hadde om lag 100 millioner muslimer i sin befolkning. Kravet om å skille ut de overveiende muslimske områdene som egen stat, ble i 1938 tatt opp av Muslim League, anført av Muhammed Ali Jinnah. I 1946 ble det gjort mislykkede forsøk på et kompromiss med autonomi for de muslimske områdene. Pakistan ble proklamert som egen stat 15. august 1947 med status som såkalt dominion innen Det britiske samveldet. Jinnah, som var den helt dominerende lederskikkelsen, ble landets første generalguvernør, men døde allerede i 1948. Den første tid av det selvstendige Pakistans historie var preget av masseflytningene ved delingen av Punjab og Bengal da hundretusener av menneskeliv gikk tapt under sammenstøt mellom muslimer og hinduer. Det var også stridigheter med India om fyrstestaten Kashmir, som også senere skulle bli det fremste stridsemnet mellom de to landene.

Et grunnleggende problem for Pakistan var at landet bestod av to atskilte deler, Øst-Pakistan og Vest-Pakistan. De lå på hver sin side av India, om lag 1500 kilometer fra hverandre, og var bare knyttet sammen av felles religiøse bånd, uten noen geografisk, økonomisk eller etnisk samhørighet. Nær 60 prosent av befolkningen levde i Øst-Pakistan, men den politiske og militære makt var konsentrert i vest. Helt fra starten hadde Pakistan store problemer med å få etablert et funksjonsdyktig politisk system. Politiske tvister og korrupsjon hindret en stabil utvikling. I 1956 oppnådde Pakistan samme fullverdige status som India innen Samveldet. To år senere ble det sivile styret avløst av et militærdiktatur under feltmarskalk Ayub Khan, som holdt seg ved makten i elleve år. Også i denne perioden var det sterke indre motsetninger mellom liberale og ortodokse muslimer, mellom Øst- og Vest-Pakistan, og mellom forskjellige regioner i Vest-Pakistan.

Etter hvert vokste østpakistanske krav om økt selvstyre. De fremste politiske ledere i Øst-Pakistan kom i 1966 i motsetningsforhold til presidenten og ble arrestert, anklaget for sammensvergelse. Også i vest økte uroen, og i 1969 gikk åtte opposisjonspartier sammen i en blokk, anført av den radikale politikeren Zulfikar Ali Bhutto. Ayub Khan overlot makten til sjefen for hæren, general Yahya Khan. Det første reelle valget på nasjonalforsamling i Pakistan ble holdt i 1970. I Øst-Pakistan ble valget en stor seier for selvstyretilhengerne med Mujibur Rahman i spissen, mens Bhuttos Pakistan People's Party (PPP) seiret i vest. Forsøkene på å få i stand en koalisjonsregjering mellom de to partiene slo feil. 26. mars 1971 proklamerte Rahman Øst-Pakistan som selvstendig stat under navnet Bangladesh. Det brøt ut en blodig borgerkrig, og etter at India hadde gått inn i krigen på Øst-Pakistans side, måtte sentralregjeringen i Pakistan motvillig akseptere at den østlige landsdelen medio desember 1971 oppnådde internasjonal anerkjennelse som Bangladesh, med Dhaka som hovedstad, se Bangladesh' historie.

Yahya Khan gikk av etter nederlaget, og Bhutto overtok som Pakistans første sivile leder på 14 år. Bhutto innledet sin presidenttid med radikale reformer, blant annet nasjonalisering av bankene og deler av industrien. Pakistan fikk i 1973 en føderal forfatning, og Bhutto ble nå også statsminister. Løsrivelsen av Bangladesh oppmuntret separatistiske krefter også i vest. Et opprør i Baluchistan i 1973 ble slått ned av Bhutto-regjeringen med store tap av menneskeliv.

I 1977 ble det avholdt parlamentsvalg. En valgallianse av opposisjonspartier beskyldte Bhutto for valgfusk og organiserte en ulydighetskampanje. I flere måneder fant det sted omfattende politisk vold, og urolighetene medvirket til at sjefen for hæren, general Muhammad Zia ul-Haq, grep makten. Bhutto ble stilt for retten, anklaget for delaktighet i drapet på en politisk motstander, dømt til døden og henrettet i april 1979. I mai samme år ble all politisk virksomhet forbudt, og mai 1980 ble det erklært unntakstilstand.

Zia påbegynte en markert islamisering av landet. Koranens rettsregler, sharia, ble gjeninnført, med strenge straffer for brudd på religiøse påbud. Dette skjerpet motsetningene mellom de dominerende sunnimuslimene og det sjiamuslimske mindretallet, som frykter at sunnienes fortolkning av sharia ville føre til at sjiaenes lære blir erklært ikke-muslimsk. Medlemmer av religiøse minoriteter, som for eksempel Ahmadiyya-sekten, ble i tiden som fulgte fengslet, i enkelte tilfeller også dødsdømt, for kjetteri.

Zia, som i 1978 var blitt president med nær diktatoriske fullmakter, fikk sin embetstid forlenget med fem år ved en folkeavstemning i 1984. Ved parlamentsvalget 1985 kunne bare individuelle kandidater delta, ikke partiene. Unntakstilstanden ble opphevet 1986 og politisk virksomhet tillatt i begrenset grad. Bhuttos datter Benazir Bhutto, som hadde etterfulgt sin far som leder for PPP, kom hjem fra eksil og ble mottatt med begeistring. I 1988 omkom Zia ved en flyulykke under mystiske omstendigheter. Ved valget samme år seiret Benazir Bhutto og ble første kvinnelige regjeringssjef i et muslimsk land. Hun ble imidlertid avsatt av president Ghulam Ishaq Khan i august 1990, angivelig etter korrupsjon og maktmisbruk. Bhutto tapte valget samme år, og Muhammad Nawaz Sharif, sentral politiker i Punjab, ble leder for en koalisjon av konservative og religiøse partier og innsatt som statsminister.

I perioden 1988–1999 ble Pakistan i praksis styrt av en troika bestående av statsministeren, presidenten og sjefen for hæren. Stabiliteten var avhengig av at disse tre makthavernes interesser ble balansert mot hverandre. I 1990-årene var pakistansk politikk preget av motsetningene mellom Benazir Bhutto og Nawaz Sharif samt av tre hovedspørsmål: islamiseringen, en grunnlovsbestemmelse som ga presidenten nesten diktatoriske fullmakter og blodige fraksjonskamper i provinsen Sindh.

Særlig i landets største by, Karachi, var det blodige konfrontasjoner mellom urdutalende innvandrere fra India, mohajirene, og sentralregjeringens sikkerhetsstyrker. I årene 1992–1997 kostet volden i Karachi omkring 4500 menneskeliv. Uroen skadet også Pakistans eksport ettersom virksomheten i landets viktigste havn jevnlig ble forstyrret. Volden falt delvis sammen med fremveksten av mohajirpartiet MQM (Mohajir Qaumi Movement, siden 1997 Muttahida Qaumi Movement). Mohajirene, som flyttet hit fra India i slutten av 1940-årene, dominerer Sindhs storbyer og lever i stadig konflikt med etniske sindier.

Etter heftig politisk strid ble også Nawaz Sharif i juli 1993 avsatt av president Khan, med samme begrunnelse som ved avsettelsen av Benazir Bhutto tre år tidligere. Ved nyvalg samme år seiret Bhutto knepent og kom tilbake som statsminister. Bhutto styrket sin posisjon ved at en av hennes nærmeste medarbeidere, Farooq Ahmed Leghari, i november ble valgt til president. I Bhuttos annen statsministerperiode møtte hun, og særlig ektemannen, Asif Zardari, på ny kritikk for korrupsjon og maktmisbruk. I november 1996 ble hun for annen gang avsatt, denne gang av president Leghari, hennes gamle politiske støttespiller. Ved nyvalg i februar 1997 led Bhutto sitt hittil største nederlag. Med et solid flertall i ryggen kunne Nawaz Sharif innlede sin annen statsministerperiode med å fjerne den omstridte grunnlovsbestemmelsen som ga presidenten fullmakt til å avsette statsministeren. Ved grunnlovsendringer skaffet han seg større makt enn noen tidligere sivil leder.

I oktober 1999 grep Pakistans forsvarssjef Pervez Musharraf og en gruppe andre ledende offiserer makten ved Pakistans tredje militærkupp. Statsminister Sharif ble styrtet. Bakgrunnen var at Sharif hadde forsøkt å gi Musharraf sparken i forkant av kuppet. Da generalen var på vei tilbake etter et offisielt besøk i Sri Lanka, nektet Sharif flyet hans å lande i Pakistan. Mens flyet sirklet over Karachi, nesten tomt for drivstoff, tok militære kontroll over flyplassen slik at flyet, som også hadde 200 sivile passasjerer, kunne lande. I april 2000 ble Sharif dømt til livsvarig fengsel for flykapring og drapsforsøk; senere fikk han også en dom på 14 år for korrupsjon. Etter megling mellom pakistanske og saudiarabiske myndigheter ble han benådet og sendt i eksil til Saudi-Arabia.

Under tre års militærstyre, 1999–2002, vokste islamske ekstremistgrupper seg sterkere. Islamistene kunne holde massemøter under dekke av det religiøse eller solidaritet med det afghanske folk, mens de politiske partiene var tvunget til taushet. 2001 utnevnte Musharraf seg selv til president, og beholdt samtidig posisjonen som forsvarssjef. Etter parlamentsvalget i oktober 2002 gikk makten formelt tilbake til folkevalgte, sivile politikere. Musharraf beholdt imidlertid fortsatt et solid grep om makten, blant annet ved å sikre presidentembetet mer vidtrekkende fullmakter. Parlamentet og regjeringen var dominert av politikere som sto Musharraf nær.

Foran valget i 2002 dannet militærvennlige politikere partiet Pakistan Muslim League Quaid-i-Azam (PML-Q), som seiret med 118 mandater. Flere islamistpartier, noen med nære bånd til Taliban, gikk sammen i Forente aksjonsfronten MMA (Muttahida Majlis-e-Amal). Med 60 mandater ble MMA landets tredje største parti. Tidligere hadde religiøse partier aldri hatt særlig betydelig oppslutning, men nå tok den antiamerikanske islamistalliansen kontroll over lokalstyret i de to provinsene som grenser til Afghanistan, Nordvest-provinsen og Baluchistan. I førstnevnte provins ble den islamske sharialoven innført i 2003. De to tradisjonelle storpartiene fikk også stille til valg, men med sine ledere i eksil. Benazir Bhuttos PPP og Nawaz Sharifs gamle PML sikret henholdsvis 81 og 21 plasser. 22 prosent av representantene i det nyvalgte parlamentet var kvinner; i provinsforsamlingene var kvinneandelen 30 prosent.

Ved en spesiell overenskomst med MMA sikret Musharraf en grunnlovsendring som åpnet for at han kunne fortsette som statssjef frem til 2007, da det skulle holdes presidentvalg. Et løfte fra presidenten om at han skulle trekke seg fra sin militære posisjon som forsvarssjef i 2005, ble brutt.

Etter terrorangrepet i USA 11. september 2001 ble Musharraf tvunget til en drastisk politisk kursendring. Han føyde seg etter press fra USA, som krevde støtte i krigen mot terror, herunder bruk av pakistansk luftrom og to flybaser i amerikanernes kamp mot al-Qaida og Taliban. Musharraf oppnådde betydelig økonomisk kompensasjon for Pakistan, men hans ettergivelse for USA vakte sterke reaksjoner i store deler av befolkningen. Ledere for militante islamistorganisasjoner ble satt i fengsel eller husarrest. Etter et bombeattentat mot Indias parlament i desember 2001 grep han også inn mot kashmirske separatister som opererte fra baser på pakistansk område. De mest ytterliggående bevegelsene, med både pakistanere og frivillige fra andre muslimske land, ble forbudt. Restriksjoner ble lagt på de tusener av religiøse skoler, madrasas, som hadde vært rekrutteringsplasser for Taliban og andre militante islamister. Også flere hjemlige ekstremistbevegelser ble forbudt, blant annet sunnimuslimske Sipah-e-Sahaba og sjiamuslimske Tehrik-e-Jafria, som ble holdt ansvarlig for hundrevis av mord under en flerårig intensivert konflikt mellom de to muslimske hovedretningene. Det har vært mange bombeattentater mot motpartens moskeer, og også mot kristne kirker.

Etnisk og nasjonalistisk uro i den karrige ørkenprovinsen Balutsjistan blusset kraftig opp i 2005. Under omfattende gerilja og sabotasje ble Pakistans største gasskraftverk påført store skader. Sprengning av gassrørledninger og kraftoverføringslinjer førte også til mangel på elektrisitet i pakistanske byer. Balutsjistan domineres av selvrådige klaner som også tidligere har satt seg opp mot sentralstyret i Islamabad. Balutsjerne utgjør under fire prosent av Pakistans befolkning, men en meget betydelig del av landets naturressurser er å finne i Balutsjistan; blant annet kobber, uran, naturgass og potensielt store oljeforekomster. Provinsen står for over en tredel av landets energiproduksjon. Klagemål over at svært lite av gassinntektene kommer provinsen til gode har ført til grobunn for separatistbevegelser og kraftige konfrontasjoner med hæren og sentralmyndighetene.

En av de fremste separatistlederne, Nawab Akbar Bugti, ble i august 2005 drept under flybombing av hans skjulested i fjellene. Klanlederens palass var tidligere lagt i grus. Dette førte til dannelsen av en ny kamporganisasjon, Baluch Republican Army (BRA) med medlemmer hovedsakelig fra Bugti-klanen og med sønnesønnen Brahamdagh Bugti som leder. En annen fremtredende klanleder, Balach Marri, ble drept 2007. Våren 2008 gikk regjeringshæren igjen til en offensiv som resulterte i titusener av internflyktninger fra Bugti-regionen. Etter Musharrafs avgang som president, stilnet uroen noe. Et første forsøk på fredsforhandlinger ble gjort høsten 2008, men også i 2009 ble det meldt om fortsatt spenning med sporadiske væpnede sammenstøt.

Et jordskjelv med styrkegrad 7,6 på Richters skala raserte 8. oktober 2005 bebyggelsen over hele den pakistansk-kontrollerte delen av Kashmir. Også Nordvest-provinsen ble hardt rammet. En måned etter den kraftigste rystelsen i Sør-Asia på over 100 år, var tallet på dødsofre steget til 87 500, mens tallet på hjemløse ble oppgitt til vel to millioner. Senere bukket mange under som følge av hardt vinterklima i stor høyde.

Økende press fra USA for kraftigere innsats i «krigen mot terror» førte Musharraf ut i en vanskelig balansegang. Med vekselvis harde og mykere metoder søkte han å motvirke en voksende religiøs radikalisering. Dette førte til konfrontasjoner med den islamistiske sekspartialliansen MMA og andre ytterliggående grupperinger, særlig da hæren utvidet sine operasjoner mot militante islamister langs grensen mot Afghanistan. Her ble 80 mennesker drept under et flyangrep mot en koranskole i Bajaur oktober 2006. I en hevnaksjon noen dager senere ble 40 regjeringssoldater drept av en selvmordsbomber – det blodigste anslaget mot pakistanske militære på flere år.

Ved inngangen til 2007 sto Pakistan ved et veiskille. I religiøse kretser og langt inn i Musharrafs eget maktapparat vokste misnøyen over alliansen med USA. Musharraf hadde ikke oppfylt de mange løftene fra 1999-kuppet om et mer stabilt og demokratisk Pakistan. Partiet Pakistan Muslim League (PML-Q), som Musharraf fikk stablet på bena foran valget i 2002, hadde fungert som en tynn demokratisk fasade.

Økonomien var kommet på fote igjen og kunne vise til en av de sterkeste vekstratene i Asia. Men fordelingen av verdiskapningen var ytterst skjev, med utstrakt korrupsjon og maktmisbruk. Rettsvesenet fungerte på de rikes premisser. Forsøk på å desentralisere makten til landsbynivå, ble motarbeidet av lokale, føydale makthavere. Militante sekter og bevegelser, både politiske og religiøse, drev voldsspiralen videre – med stadig flere selvmordsbombere. Et lyspunkt var lenge en frispråklig presse, men også ytringsfriheten fikk etter hvert trangere kår.

Mot denne bakgrunn steg den politiske temperaturen. I løpet av 2007 kom Musharraf under enda kraftigere krysspress – fra USA og på hjemmebane fra så vel militante islamister som demokratiforkjempere. Presidenten var fortsatt forsvarssjef og øverstkommanderende for en av verdens sterkeste armeer, men følte likevel sin posisjon truet blant annet av rettsapparatet som fremholdt at Musharraf hadde brutt flere konstitusjonelle bestemmelser. I mars ble høyesterettsjustitiarius Iftikhar Chaudhry avsatt av Musharraf personlig. Dette ga støtet til en spontan, folkelige protestbølge. Den vokste raskt til å bli en massebevegelse mot Musharrafs stadig mer autoritære styre, anført av advokatstanden og aktivister fra middelklassen.

I juli 2007 gikk også en annen krise mot klimaks. Militante islamister hadde i et halvår holdt Den røde moské i Islamabad besatt, og utfordret myndighetene med demonstrative provokasjoner, blant annet gisseltaking. Opprøret ble til sist kuet med massiv militær makt: Tungt artilleri ble satt inn mot fundamentalister sentralt i hovedstaden. 109 ble drept da hæren stormet Den røde moské. Slaget om moskeen vakte forbitrelse i islamistiske kretser; en terrorbølge begynte nå å rulle for alvor. Innen utgangen av året var 700 blitt drept i selvmordsaksjoner.

Etter moskéslaget var det såkalte stammebeltet ved grensen mot Afghanistan stadig oftere i nyhetsbildet. Her pågikk blodige konfrontasjoner mellom den pakistanske hæren og ulike pakistanske og afghanske Taliban-militser, samt krigere med tilknytning til al-Qaida. USA la økende press på Musharraf for å få ham til å slå hardere til i grenseområdet. Hæren opererte imidlertid i dobbel forstand i et svært vanskelig terreng.

Stammeområdet Federally Administered Tribal Area (FATA) strekker seg nærmere 2500 kilometer langs grensen mot Afghanistan, og dekker et område på 27 220 kvadratkilometer. Det er delt inn i sju distrikter, hver med en dominerende klan. Klanene er sterkt selvrådige og har tradisjonelt styrt seg selv uten innblanding utenfra – i kolonitiden måtte britene gi opp forsøkene på å få kontroll over de stridbare pashtun-stammene. Det var brudd på lange tradisjoner da Pakistan-hæren rykket inn med store styrker, første gang i 2003, etter at Musharraf hadde sluttet seg til USA i «krigen mot terror».

Omkring 100 000 soldater fra Pakistans 500 000 mann store stående hær ble etter hvert utplassert i og like utenfor stammebeltet. I perioden 2003–2007 falt over 1000 pakistanske soldater her i kamper mot fundamentalistene, ifølge hærens egne tall. Musharrafs styrker kom likevel under kritikk fra USA og Afghanistan for bare halvhjertet innsats og tafatte forsøk på å drive pakistanske og afghanske Taliban-krigere ut av stammeområdet. Spørsmålet om hvorvidt det var her Osama bin Laden og hans nestkommanderende al-Zahrawi skjulte seg ble stadig reist.

Talibans pakistanske støttespillere har i stammebeltet etablert et eget islamistisk emirat, nærmest en kopi av det gamle Taliban-regimet i Afghanistan. Baitullah Mehsud, som holdt til i Sør-Waziristan, ledet det pakistanske Taliban (Tehrik-e Taliban Pakistan, TTP) fram til han ble drept i et droneangrep i 2009. TTP er en relativt løselig knyttet koalisjon av et titalls ulike grupperinger, formelt etablert i desember 2007. Pakistansk Taliban har stort sett tilhold i stammebeltet, men noen av undergruppene har samarbeidspartnere i andre landsdeler. I 2008–2009 tok de spranget ut av stammebeltet for å finne nytt fotfeste blant sympatisører i Swat-dalen og i andre distrikter. De ble dermed en større trussel også mot sentralregjeringen i Islamabad og Pakistans militære hovedkvarter i Rawalpindi, like utenfor hovedstaden.

Åpenbart vil det være ytterst problematisk for USA og NATO å få bukt med Taliban i Afghanistan så lenge geriljakrigerne kan røre seg relativt fritt på Pakistans side av grensen. Manglende kontroll gjør det mulig for afghansk Taliban å søke tilflukt i sine mange skjulesteder i det selvstyrte stammebeltet, og derfra gjøre seg klar til nye fremstøt over grensen og inn i Afghanistan. Pakistanske regjeringer er blitt beskyldt for å bagatellisere tilstedeværelsen av afghansk Taliban og al-Qaida. Innenriksminister Rehman Malik brøt i 2009 med denne linjen og innrømmet at 10 000 utenlandske militante hadde tilhold i stammebeltet.

I juli ble Chaudhry gjeninnsatt som leder for høyesterett etter at anklagene mot ham var kjent grunnløse av samme rett. Slaget om domstolenes uavhengighet var tilsynelatende vunnet. Demokratiske strømninger var nå kommet til overflaten som en reaksjon mot et mangeårig militærdominert styre. Stemningsskiftet brakte de gamle politiske partiene på banen igjen, særlig etter at Musharraf åpnet for valg i 2008.

Den landflyktige Benazir Bhutto hadde tidligere på året trukket seg fra ledervervet for en bred opposisjonsallianse. Etter megling av amerikanske diplomater kom Bhutto og Musharraf, to politiske rivaler, til enighet om å dele makten etter nyvalg. Forutsatt et rimelig godt valgresultat for hennes Pakistan People's Party (PPP) skulle Bhutto bli statsminister for tredje gang. Musharraf skulle få virke som statssjef i fem år til. Til gjengjeld ville han frafalle en rekke alvorlige korrupsjonsanklager. Disse var grunnen til at Bhutto åtte år tidligere dro i eksil.

I juli ga høyesterett også klarsignal til at eks-statsminister Nawaz Sharif – en annen av Musharrafs politiske fiender – kunne vende hjem fra eksil i Saudi-Arabia. I oktober ble Musharraf gjenvalgt som president for nye fem år av parlamentet og provinsforsamlingene, men nå satte høyesterett foten ned: Musharraf kunne ikke anses gjenvalgt før høyesterett hadde prøvd gyldigheten av valget. Musharraf var blitt gjenvalgt – uten å gi slipp på dobbeltrollen som også militær øverstkommanderende. Forfatningen tillater imidlertid ikke at landets president bærer uniform. I november 2007 gjorde Musharraf et drastisk trekk: Unntakstilstand ble proklamert over hele landet. Justitiarius Chaudhry og andre høyesterettsdommere fikk sparken på ny. Samtidig lot presidenten utnevnte nye, samarbeidsvillige dommere – som til gjengjeld ga ham formell godkjenning som lovlig valgt president. Med presidentvervet vel i havn trådte Musharraf av som forsvarssjef 28. november, med general Ashfaq Kayani som avløser.

18. oktober vendte Benazir Bhutto tilbake til hjemlandet etter åtte år i eksil. Hun ble tatt imot med ovasjoner – og en ytterst blodig selvmordsaksjon. En bombe ble sprengt under velkomstparaden i hjembyen Karachi, 150 mennesker ble drept, mange hundre ble skadet. Bhutto slapp så vidt unna, uskadd. Men så, 27. desember 2007: Benazir Bhutto er i ferd med å forlate et valgmøte i pansret bil i Rawalpindi. En selvmordsbomber sprengte seg selv i luften, angivelig etter først å ha løsnet skudd med automatvåpen. Bhutto ble dødelig såret og brakt til sykehus, men livet stod ikke til å redde.

Tilbake stod et lamslått og opprørt Pakistan. Voldelige opptøyer bredde seg over Bhuttos hjemprovins Sindh. Også i andre deler av landet rådde kaotiske tilstander. Selvmordsbomberen tok 20 andre med seg i døden, men opptøyene i dagene etterpå kostet enda flere liv. Protestene fikk brodd mot Musharrafs styre. Det hadde ikke gitt opposisjonslederen tilstrekkelig beskyttelse, ble det hevdet. Regjeringen la skylden for udåden på Baitullah Mehsud, lederen for pakistansk Taliban.

Det har lenge vært vanlig i internasjonale medier å omtale Pakistan som verdens potensielt farligste land – med heftig politisk turbulens og et voksende kjernefysisk våpenarsenal som bakteppe. I sivilsamfunnet vokser islamistenes innflytelse, og terrorister er stadig på hugget. Etter drapet på Bhutto reagerte Pakistan med offisiell protest på denne kommentaren fra direktøren for det internasjonale atomenergibyrået (IAEA), Mohammad ElBaradei: «Jeg frykter for at kaos eller et ekstremistisk regime vil slå rot i landet, som har mellom 30 og 40 atomstridshoder. Frykten for at atomvåpen vil kunne falle i hendene på ekstremistgrupper i Pakistan eller Afghanistan, er ikke aldeles grunnløs».

Samme bekymring kom til uttrykk i Washington og andre vestlige hovedsteder. Få ting vil være mer utrygt for internasjonal fred og sikkerhet enn et atomvæpnet Taliban-styre. Et amerikansk forskningsteam konkluderte høsten 2007 med at Pakistan mangler de mest avanserte kontrollmekanismene for sitt atomarsenal – selv om USA siden 2002 hadde brukt 100 millioner dollar til tekniske sikringstiltak. Kritiske røster poengterte særlig usikkerheten omkring den menneskelige faktor: Taliban-sympatisører har de siste 30 årene fått fotfeste i militæret, og da særlig innen den maktfulle og egenrådige militære etterretningstjenesten, ISI.

I 2008 kom Pakistans atomvåpenprogram på ny i kritisk søkelys. Den omstridte kjernefysikeren Abdul Qadeer Khan, også kalt «den pakistanske atombombens far», ble satt fri fra husarrest. Khan hadde da trukket tilbake tilståelsen han kom med i 2004 om å ha smuglet kjernefysisk teknologi til Libya og Iran. Han nektet nå også for å ha gitt Nord-Korea teknologi for anriking av uran. Nordkoreanerne hadde allerede på egen hånd utviklet en metode for anriking av uran til bruk i kjernefysiske våpen, lød nå Khans nye forklaring. Løslatelsen av Khan skapte ny tvil internasjonalt omkring Pakistans pålitelighet som atomvåpenmakt.

Etterdønningene etter drapet på Bhutto kvesset til motsetningene i en nasjon som fra før var plaget av intern uro og spenninger, etniske og regionale. Med ett ble mye snudd om i det politiske landskapet. Planen om en nøkkelrolle for Benazir Bhutto i overgangen fra autoritært presidentstyre til parlamentarisk demokrati, falt nå bort. Ledelsen av PPP, landets største politiske parti, gikk nå etter dynastisk tradisjon i arv til Bhuttos nærmeste: Hennes 19-årige sønn, den politisk uerfarne Oxford-studenten Bilawal Bhutto Zardari. Dette var ikke overraskende ettersom PPP er blitt betraktet nærmest som Bhutto-klanens familieforetak. Bhuttos korrupsjonssiktede enkemann, Asif Ali Zardari, ble valgt til partiets nestleder. Inntil videre skal han føre den dynastiske arven videre og lede partiet som en slags vikar, mens Bilawal fullfører sine jusstudier i England.

Zardari er i de fleste kretser svært omstridt, både som politiker og forretningsmann. Bakteppet er ikke minst hans påstått korrupte praksis da han var investeringsminister i Bhuttos siste statsministerperiode (1993–1996). Zardari er ofte blitt beskyldt for å bringe hennes politiske karriere ut i et uføre. Etter Bhuttos siste politiske nederlag tilbrakte Zardari over åtte år i fengsel/husarrest, uten at korrupsjonssakene var kommet til avslutning i rettsapparatet.

Parlamentsvalget 18. februar 2008 ble et kraftig tilbakeslag for Musharrafs støtteparti, PLM-Q. PPP ble valgets klare vinner, sammen med tidligere statsminister Nawaz Sharifs Pakistan Muslim League – Nawaz (PML-N) med henholdsvis 121 og 91 av totalt 343 mandater i Parlamentet. De to sistnevnte partiene har tradisjonelt vært erkefiender, men gikk nå sammen i en koalisjonsregjering. Youosaf Raza Gilani fra PPP ble statsminister. For første gang ble en kvinne, Fahmida Mirza, valgt til parlamentspresident.

Etter ni år ved makten trakk Musharraf seg fra presidentvervet i august 2008, etter massivt politisk og folkelig press. Regjeringen hadde truet med riksrett. Nasjonalforsamlingen og provinsforsamlingene valgte PPP-lederen Zardari til Pakistans nye statssjef. I forkant hadde en domstol i Rawalpindi trukket den siste av i alt åtte korrupsjonssaker som Musharrafs regjering hadde reist mot Zardari. Også korrupsjonssaker mot Zardari i Sveits, Spania og Storbritannia ble henlagt. Koalisjonen mellom de politiske motpolene PPP og PML-N ble kalt historisk, men etter kort tid slo samarbeidet sprekker. Zardari og Sharif hadde som sitt eneste felles mål å presse Musharraf ut. Etter bare to måneder gikk Sharif ut av regjeringen etter åpen strid om hvorvidt høyesterettsdommere skulle gjeninnsettes i embetet. Den PPP-dominerte regjeringen sto overfor formidable utfordringer: Hvordan finne sekulære alternativer som var holdbare nok til å stanse en fryktet «talibanisering» av Pakistan? Staten hadde sviktet når det gjaldt å levere grunnleggende tjenester som skoler, helsetilbud og rettssikkerhet. Landet ville trenge en dynamisk ledelse som kunne utfordre det føydale maktapparatet på landsbyplanet og frigjøre det enorme potensialet i en befolkning med 170 millioner innbyggere, hvorav en betydelig andel unge mennesker. Religiøst var Pakistan et brennpunkt med konfrontasjoner mellom liberale og ekstremister, og på ytterfløyene blodig sekterisk vold mellom sjia- og sunnimuslimer. USA, og Vesten for øvrig, krevde garantier for at Pakistans atomarsenal var tilstrekkelig sikret mot å falle i hendene på ekstremister. Imidlertid skulle det vise seg at partipolitiske feider fikk forrang fremfor arbeid med mer påtrengende nasjonale utfordringer.

Et vekselspill mellom sivil og militær makt har preget Pakistan gjennom 60 år. Hæren er landets suverent mektigste institusjon, en både politisk og økonomisk maktfaktor av første rang. Militæret trekker til seg langt mer av de nasjonale ressursene enn noen annen statlig institusjon. Samtidig er militæret en stor og selvrådig aktør i næringslivet, som eier av mange industribedrifter samt en av landets største banker. Et mangslungent militær-industrielt kompleks med aktiva for titalls milliarder dollar, har tradisjonelt gitt god avkastning til en elite innen offiserskorpset. Hæren er seg sine privilegier bevisst, og har tradisjonelt holdt oppsyn med styre og stell også i perioder med sivile, folkevalgte regjeringer. De militære har regjert i til sammen 33 år, mens de sivile har hatt regjeringsmakten i 29.

Etter maktskiftet i 2008, med påfølgende nasjonal krise, ble en mulig militær intervensjon på nytt et diskusjonstema. Det skulle imidlertid vise seg at for første gang siden Pakistan ble opprettet som selvstendig stat maktet så vel presidentembetet som parlamentet å gjennomføre en femårsperiode uavkortet, og i mai 2013 ble nye valg avholdt. Samtidig vendte tidligere president Musharraf – tross drapstrusler fra Taliban – tilbake fra fire år i eksil, for det meste i Storbritannia. Og Musharrafs intensjoner var klare nok; å kunne delta i valget i mai. Han maktet imidlertid ikke å følge opp sitt forsett; rettsapparatet hadde ikke glemt striden med den tidligere presidenten og Musharraf ble satt i husarrest til over valget. Valget ga for øvrig Nawaz Sharif mandat til å danne regjering – for tredje gang. Med henvisning til sin helsesituasjon maktet Musharraf igjen og igjen å få utsatt rettssaker mot ham. I mars 2016 opphevet landets høyesterett utreiseforbudet mot Musharraf, som kort tid etter reiste til Dubai i De forente arabiske emirater.

Regjeringen Karzai i Afghanistan hadde i årevis kritisert Musharraf-styret for ikke å gjøre nok for å tøyle Taliban og al-Qaida på pakistansk side av grensen. Kritikken ble ytterligere tilspisset etter at 41 personer ble drept da en bilbombe delvis raserte Indias ambassade i Kabul 7. juli 2008. Offisielle afghanske talsmenn nølte ikke med å anklage den pakistanske etterretningstjenesten ISI for å ha medvirket til ugjerningen. Også tidligere er ISI blitt beskyldt for delaktighet i terrorangrep i Afghanistan. Dette gjaldt også raidet mot Serena Hotel i Kabul 14. januar 2008, da Dagbladets journalist Carsten Thomassen var blant de åtte som ble drept. Som nærmest en stat i staten har det egenrådige ISI spilt sitt eget spill i årtier. Ingen regjering i Islamabad har noen gang hatt full kontroll over tjenesten som hevdes fortsatt å ha tette kontakter med ytterliggående islamister. Pakistan er på sin side bekymret over Indias åpenbart økende innflytelse i Afghanistan.

Mens Musharraf hadde mistet sin politiske og militære slagkraft, slo det nye styret inn på en mykere linje overfor militante islamister. I stedet for militærmakt ville den PPP-dominerte regjeringen forsøke å komme i dialog med pakistansk Taliban og andre militante islamistgrupper. Myndighetene i Nordvest-provinsen (NWBP) sluttet en fredsavtale med den lokale islamistlederen Maulana Fazlullah. Antall selvmordsangrep i landet viste nå markant nedgang. Samtidig ble det rapportert fra stammebeltet nær Afghanistan om sterkt økende aktivitet fra så vel pakistanske som afghanske Taliban-krigere. Etter internasjonalt press satte hæren inn en større offensiv i grensetraktene, der rundt 1000 opprørere ble drept, ifølge hærens kunngjøringer. Flere landsbyer som var mistenkt for å skjule al-Qaida og Taliban, skal ha blitt helt eller delvis rasert.

USA var likevel ikke tilfreds med den pakistanske hærens innsats, og slo sporadisk til på egen hånd mot mål på pakistansk område, særlig i Sør-Waziristan. Amerikanske spesialtropper på kommandoraid ble fraktet over grensen med helikoptre. Hovedvåpenet var førerløse overvåkningsfly, såkalte droner, utrustet med rakettskyts. Droneangrepene utløste formelle protester fra pakistansk side, som da elleve pakistanske soldater ble drept ved amerikansk feilbombing i juni 2008. Mer enn formelle protester var imidlertid ikke pakistanske myndigheter i stand til å avgi, selv ikke da et økende antall sivile ble drept – noe som fikk antiamerikanske holdninger i Pakistan til å blusse opp på ny. Ifølge offisielle tall var det 36 amerikanske droneangrep i 2008, og i de påfølgende år ble denne form for krigføring enda mer vanlig.

Mens Taliban kom under sterkere press i stammebeltet, utvidet opprørerne operasjonsfeltet til nye områder. Ulike Talibangrupper fikk nå sterkere fotfeste i Swat-dalen, en av Pakistans naturperler som gjerne kalles «Afghanistans Sveits» og som inntil 2007 ble besøkt av flere tusen turister årlig. Et hotell som har vært populært blant vintersportsturister ble sprengt og flere jenteskoler brent. Høsten 2008 ble det meldt om bortførelser, summariske henrettelser og nye anfall mot jenteskoler og videobutikker. Taliban tok seg til rette og skjøv lokale styringsorganer til side i Swat og det større Malakand-distriktet. Hæren satte inn styrker på 12 000–15 000 mann. De maktet åpenbart ikke å hamle opp med Taliban-militsens anslagsvis 4000 krigere. I februar 2009 inngikk regjeringen i Nordvest-grenseprovinsen en avtale om våpenhvile i Swat, og åpnet for at opprørerne kunne ta i bruk strenge sharialover i området. Det vakte internasjonal bestyrtelse da det ble klart at Taliban – med regjeringens godkjennelse – faktisk nå sto for det meste av styre og stell i Swat-regionen med ca. to millioner innbyggere. Ordinære domstoler ble nedlagt og over 200 jenteskoler stengt.

Taliban skulle som gjenytelse for sharialovene legge ned våpnene, men denne forutsetningen ble ikke innfridd. Tvert om forsøkte opprørerne nå å utvide sitt operasjonsfelt i regionen. Det satte en støkk i mange da Taliban-milits rykket inn i Buner-distriktet, bare ti mil fra hovedstaden Islamabad. Hæren gikk inn med store styrker og tvang opprørerne ut. Det sto likevel klart at Taliban var i ferd med å rive til seg makten i en stor del av Nordvest-provinsen. I Washington ble våpenhvilen i Swat omtalt som en kapitulasjon fra myndighetenes side. I mai slo hæren til med sin hittil største operasjon, noe som også rammet sivilbefolkningen i Swat-regionen hardt ettersom militæret gjorde utstrakt bruk av artilleri og bombing fra luften. Dette gjaldt også Mingora, den største byen i Swat med over 200 000 innbyggere. Sentrumsstrøket ble rasert under blodige gatekamper. En massiv humanitær krise var under utvikling idet sivilbefolkningen tok flukten ut av krigssonen i Swat og nærliggende distrikter. FNs flyktningorganisasjon UNHCR registrerte over to og en halv million internflyktninger i løpet av mai 2009. Av disse søkte halvannen million tilflukt i provisoriske nødleirer, etter det som ble betegnet som «en av de mest massive flyktningstrømmer i senere år».

1. juni hevdet hæren i det store og hele å ha gjenvunnet kontrollen over Swat. Over 1200 opprørere og 75 soldater fra hæren skal ha blitt drept. Sivile tap ble ikke oppgitt. USA ga løfte om nødhjelp på 110 millioner dollar. Statsminister Gilani henstilte til verdenssamfunnet om ytterligere hjelpetiltak. Fra midten av juli vendte folk etter hvert tilbake til Swat, selv om det fortsatt pågikk sporadiske kamper og forholdene ble betegnet som utrygge. I september tok hæren til fange Muslim Khan, som var Talibans fremste talsmann i Swat. Den øvrige Taliban-ledelsen i denne regionen var fortsatt på frifot.

I juni gikk regjeringshæren til en ny offensiv i stammeområdet lenger sør, særlig rettet mot Sør-Waziristan. Den fremste talibanlederen Baitullah Mehsud hadde dette fylket som sin sterkeste bastion. USA støttet operasjonen med sine førerløse dronefly. I august ble den 35-årige Mehsud drept i et droneangrep mot svigerfarens hus i Sør-Waziristan. Hans slektning, Hakimullah Mehsud, ble valgt til ny leder for Tehrik-e-Taliban Pakistan (TTP), paraplyorganisasjonen som samler 13 ulike Taliban-grupperinger i Pakistan. Hans fremste motkandidat, Waliur Rehman, fikk ansvaret for TTPs siviladministrasjon i Waziristan-regionen.

I 2007–2008 var det omkring 60 selvmordsbombere som sprengte seg selv og andre i Pakistan. Selvmordsaksjonene kostet over 1000 mennesker livet. Åtte personer, deriblant en dansk statsborger, ble drept da Danmarks ambassade i Islamabad ble sprengt av en bilbombe i juni 2008 – en aksjon som ble satt i forbindelse med ny dansk publisering av omstridte Muhammed-tegninger. I september mistet 56 livet da Hotel Marriott i Islamabad ble sprengt av en bilbombe. Terroraksjonen kunne hatt som mål å utslette hele landets toppledelse: Pakistans president, statsminister og høyt rangerte militære skulle vært på hotellet, men møtestedet ble endret i siste liten.

Terroranslagene fortsatte i 2009. Åtte personer, blant dem seks politimenn ble drept da terrorister i mars slo til mot Sri Lankas cricketlandslag i Punjab-provinsens hovedstad Lahore. Åtte srilankiske cricketspillere og trenere ble såret. I april ble over 40 politimenn og andre drept da terrorister stormet en politihøyskole i Lahore, som har vært regnet som den fredeligste av landets storbyer. Flere terroranslag fulgte i Lahore og andre byer etter trusler fra pakistansk Taliban om å slå til overalt i landet som hevn for nederlaget i Swat. Terroren har fått mange fastboende utlendinger til å rømme Pakistan. Turisttrafikken har stagnert.

Det blodigste terroranslaget i verden i 2008 ble rettet mot Mumbai i India i november. 179 mennesker ble drept og flere hundre alvorlig såret under en koordinert aksjon mot flere mål, deriblant det berømte hotellet Taj Mahal. Blant ti terrorister var det kun den 21 år gamle Ajmal Amir Kasab som overlevde. Han fortalte i avhør at alle ti var pakistanske borgere og tilhørte den militante islamistiske gruppen Lashkar-e-Taiba. Forberedelsene til angrepet var gjort i gruppens treningsleir i Punjab.

Lashkar-e-Taiba har i mange år operert som geriljaorganisasjon i Kashmir, men også gjennomført aksjoner i det øvrige India. Mumbai-terroren kan ha vært et forsøk på å sabotere en fredsprosess som siden 2004 har dempet spenningen mellom Pakistan og India. Etter Mumbai-angrepet trakk Pakistan tropper ut av grensestrøkene mot Afghanistan og flyttet dem til grensen mot India – selv om anslagsvis 80 prosent av Pakistans militære slagkraft var å finne der fra før. USA og NATO reagerte på dette og henstilte til Pakistan om å bruke mer av slagkraften mot Taliban. Den største trusselen mot Pakistan i dag er neppe den tradisjonelle fienden India, men opprøret som brer seg innenfor landets egne grenser, lyder det fra vestlig hold. Hæren har imidlertid helt siden 1948 hatt som inngrodd ideologi å forsvare landet mot «hindutrusselen», og er trent med det som mål. Mange vil føle det som et ideologisk brudd å kjempe «USAs krig» mot egne, muslimske landsmenn.

Mens Pakistan lot til å bli stadig mer sårbart under det voksende opprøret, fortsatte feidene mellom Pakistans toppledere. Det spisset seg ytterligere til da president Zardari trumfet igjennom en kjennelse fra høyesterett som diskvalifiserte opposisjonslederen Nawaz Sharif og broren Shahbaz Sharif fra alle politiske verv. Bakgrunnen var at brødrene ble dømt for flykapring og drapsforsøk begått under forspillet til Musharrafs kupp i 1999. Kjennelsen tvang Shahbaz Sharif til å gå av som sjef for provinsregjeringen i det folkerike Punjab. Brødrenes mottrekk var å mobilisere til kamp i den såkalte dommerstriden, der Nawaz Sharif og Zardari hadde stått steilt mot hverandre siden det feilslåtte samarbeidsforsøket i koalisjonsregjeringen.

Mange var opprørt over at Zardari ikke hadde holdt løftet om å gjeninnsette høyesterettsjustitiarius Chaudhry og andre dommere som Musharraf hadde gitt sparken. Chaudhry hadde erklært at han ville sørge for å få opphevet alle Musharrafs dekreter og tillegg til grunnloven. Zardari fryktet nå angivelig for at justitiarius også ville annullere et personlig amnesti for korrupsjon. På den annen side så Sharif en åpenbar fordel ved å få Chaudhry tilbake: Musharraf hadde endret loven slik at ingen kunne være statsminister i mer enn to perioder. Sharif var to ganger statsminister i 1990-årene, men hans ambisjoner om ytterligere en periode var åpenbar. En massemønstring av Nawaz-tilhengere trosset regjeringens demonstrasjonsforbud, med påfølgende gateslag mot opprørspoliti. Situasjonen ble eksplosiv etter Nawaz' appell om å gå mann av huse og marsjere mot hovedstaden og presidentpalasset. I siste liten kom meldingen som avverget en faretruende konfrontasjon: Chaudhry var blitt justitiarius på ny. Dermed tok Sharif siste stikk i dommerstriden. Men i en situasjon der Pakistansk Taliban vinner terreng på bekostning av statsmakten, var det til bekymring i Vesten at tid og krefter går med til partipolitiske tumulter. Som atomvåpenmakt har Pakistan en sentral rolle i forhold til regional og global sikkerhet.

President Barack Obama la i mars 2009 fram en Afghanistan-strategi, som i høy grad også har fokus på Pakistan. Afghanistans problemer kan bare løses ved å løse problemene i Pakistan, og omvendt, lyder resonnementet. Kampen mot Taliban og al-Qaida i Afghanistan kan ikke lykkes uten at de samme ekstreme bevegelsene blir nedkjempet også i Pakistan. Bevegelser som har baser og skjulesteder på pakistansk side i vanskelig tilgjengelige fjellområder som grenser opp til Afghanistan.

Omvendt styrker krigen i Afghanistan de samme kreftene som ønsker å styrte Pakistans regjering og innføre et islamistisk diktatur. Slik blir Pakistan og Afghanistan nå på amerikansk hold betraktet som to sider av samme sak. Problemene i de to landene henger så tett sammen at Obama-administrasjonen omtaler konfliktområdet under samlebetegnelsen AfPak. I praksis legges det opp til en utvidet amerikansk rolle i Pakistan, militært og sivilt. USA vil fortsette angrepene mot Taliban-mål i Pakistan, i hovedsak med rakettskyts fra de ubemannede droneflyene. Amerikanske kommandoraid utelukkes heller ikke i grensetraktene som ifølge Obama er «the most dangerous place on earth». Strategien styres av Obamas spesialutsending til Pakistan og Afghanistan, den rutinerte diplomaten Richard Holbrooke. Obama hadde presidentene Karzai og Zardari på besøk i Washington i mai 2009 og kunne da love utvidet bistand, både sivil og militær. Kongressen ble bedt om en ekstrabevilgning på 7,5 milliarder dollar til Pakistan for perioden 2009–2014.

Pakistans økonomiske utvikling er blitt bremset av store budsjettunderskudd, i første rekke på grunn av store utgifter (ca. en tredel av statsbudsjettet) til militæret. Skatteinndrivningen er ineffektiv og bare en liten del av befolkningen betaler inntektsskatt.

Nasjonaliseringen av storindustrien og bankene under Zulfikar Ali Bhuttos regjeringstid (1973–1977), ble fulgt av avregulering og liberalisering under Zia ul-Haqs militærstyre og etterfølgende regjeringer. Nesten alle restriksjoner for kapitalbevegelser, banketableringer og private investeringer ble opphevet i 1990-årene. Økonomien led fortsatt av kroniske underskudd i handels- og driftsbalansen med utlandet. Underskuddene er blitt delvis dekket av pengeoverføringer fra pakistanere bosatt i utlandet. De internasjonale sanksjonene etter de kjernefysiske prøvesprengningene i 1998 ble en tung økonomisk belastning, og Pakistan var nære ved å måtte innstille betalingen av avdrag på utenlandsgjelden. Sanksjonene ble opphevet etter at Pakistan tok USAs parti i «krigen mot terror» fra 2001. Den internasjonale bistanden økte.

Med et omfattende økonomisk reformprogram, lansert av Musharraf ved tusenårsskiftet, hadde Pakistan fram til 2007 en solid økonomisk vekst på ca. sju prosent årlig. Veksten var primært i områder nær grensen til India i Punjab-provinsen, som rommer flertallet av landets vel 192 millioner innbyggere (2011). Andre landsdeler, som Balutsjistan og stammebeltet, hadde derimot liten vekst. Fattigdommen er blitt noe redusert siden tusenårsskiftet, men sterk økning i folketallet gjorde fattigdomskampen vanskelig. I 2008 levde fortsatt anslagsvis en firedel av befolkningen på én dollar dagen. Omkring halvparten var analfabeter.

Den positive trenden snudde i 2008 da Pakistan kom faretruende nær en finansiell kollaps. Dette som følge av brå nedgang i eksporten og stigende inflasjon, primært på grunn av sterkt stigende priser på verdensmarkedet for mat og drivstoff. Valutaen ble devaluert. Utenlandske investorer rømte landet i åpenbar skepsis til Zardari som landets nye statssjef. Valutareservene, som i 2005 hadde vært de største noensinne, var i oktober 2008 skrumpet inn til bare å kunne dekke seks ukers import. Pakistan appellerte forgjeves til strategisk allierte som Kina, Saudi-Arabia og USA. En krisepakke på 3,8 milliarder dollar kroner fra Det internasjonale pengefondet (IMF) måtte til for å redde landet fra bankerott. I april 2009 ga en gruppe på 31 giverland, kjent som «Friends of Pakistan», løfte om ytterligere bistand på 5,3 milliarder dollar over to år.

Overfor IMF måtte regjeringen forplikte seg til å stramme inn finanspolitikken for å få ned inflasjonen og budsjettunderskuddet. IMF ønsket også reform av skatteetaten – bare én prosent av pakistanske borgere betaler inntektsskatt. Regjeringen har skåret ned på utviklingsbudsjettet, men avviser beskatning av landets godseierelite, som dominerer det politiske liv. Både Zardari- og Bhutto-klanen hører til denne eliten.

Korrupsjon er et utbredt problem i privat og offentlig sektor og landet skårer lavt på de fleste sosiale indikatorer, og det er store ulikheter mellom provinsene og menns og kvinners levekår. Siden 1990-årene har Pakistan imidlertid avansert på en delindeks fra et land med lav «menneskelig utvikling» til et land med «middels menneskelig utvikling».

Forholdet til Afghanistan har de siste par tiår hatt en økende virkning også på sosiale, politiske og militære forhold i Pakistan. Mens regjeringen i Islamabad lenge har praktisert ikke-innblanding i grenseområdene mot Afghanistan, har amerikanske myndigheter i økende grad presset på for pakistanske militære aksjoner mot den virksomhet som Taliban og andre motstandsgrupper forestår tett opp mot Afghanistan. Utviklingen har skjerpet myndighetenes forhold til pakistansk Taliban. Da sistnevnte i midten av desember 2014 drepte 132 skoleelever og flere voksne ved en skole i Peshawar, ble dette sett på som et svar på militære anslag i grenseområdene et halvt år tidligere. Pakistansk Taliban sto i tiden som fulgte for en rekke terroranslag; blant de mest alvorlige var en selvmordsaksjon mot kristne som i mars 2016 feiret påsken i en familiepark i Lahore. Minst 72 ble drept, hvorav nær halvparten barn.

• Pakistan
• Pakistans utenrikspolitikk
• Pakistans forsvar
• Pakistansk Taliban