Karachi (mausoleum)

Mausoleet over Muhammad Ali Jinnah, Pakistans grunnlegger, som ble hedret med tittelen Qaid-i-Azam (Den store fører). Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /NTB Scanpix ※.

Pakistan ble en selvstendig stat først i 1947, men områdets historie går tilbake til Induskulturen på 3000–2000-tallet fvt. Senere fulgte iranske, hellenistiske, buddhistiske og hinduistiske riker samt bølger av innvandringer fra Sentral-Asia, før islam ble utbredt på 700-tallet evt.

Dagens Pakistan, Bangladesh og India var underlagt britisk styre fra 1700-tallet, først under East India Company, og fra 1858 som en koloni styrt av en visekonge. I 1947 ble området delt i to selvstendige stater, India og Pakistan, der India hadde overveiende hinduistisk befolkning og Pakistan muslimsk. Pakistan bestod av to deler, Vest-Pakistan og Øst-Pakistan. Muhammed Ali Jinnah ble generalguvernør, og regnes som grunnleggeren av den pakistanske staten. Etter hvert ble det krav om selvstyre også i Øst-Pakistan, som brøt ut og dannet den selvstendige staten Bangladesh i 1971.

Siden selvstendigheten har Pakistan vært preget av politisk uro. Sentrale politikere er blitt myrdet, det har vært flere militærkupp og perioder med militærstyre, og fra slutten av 1970-årene har landet gjennomgått en gradvis islamisering.

Induskulturen

Mohenjo Daro
Den buddhistiske stupaen i Mohenjo-daro i dagens Pakistan.
Av .
Lisens: CC BY-SA 4.0

De områdene av det indiske subkontinentet som i dag er samlet i staten Pakistan, har sin individuelle historie lenge før islam. Utgravninger i Kot Diji øst for Indus, ikke langt fra Mohenjo-daro, og ved Amri litt lenger sør viser spor av en bronsealderkultur fra om lag 3300 fvt. Funn fra Balutsjistan og fra Soan-dalen nær Rawalpindi, tvillingbyen til Islamabad, går enda lenger tilbake. På restene av slike tidlige kulturer oppstod i fjerde årtusen fvt. Induskulturen, som strakte seg langt ut over grensene til dagens Pakistan. Sentrene var Harappa og Mohenjo-daro i henholdsvis provinsene Punjab og Sindh.

Induskulturen nådde sitt høydepunkt omkring 2300 fvt. Hvorfor den gikk til grunne rundt 1800 fvt. er omstridt. Klimaforandringer, nye elveleier og overfall av inntrengere fra vest har vært gitt som forklaring. I hvert fall er både Punjabs og Sindhs historie omtrent ukjent i de følgende tusen årene. En ny kultur oppstod lenger øst, på Gangessletta, hvor ariske innvandrere hadde slått seg ned og brahmanismen allerede var under utvikling.

Iranere, buddhistiske og hinduiske riker

Gresk relieff

Deler av dagens Pakistan var underlagt det gresk-baktriske riket. Relieff fra gresk tid funnet i Peshawar.

Av .
Lisens: CC BY SA 2.0
Britisk India
Pakistan var en del av Britisk India frem til 1947, sammen med dagens India, Bangladesh og Myanmar. Bildet viser et kart over Britisk India fra 1909, inndelt i ulike farger etter dominerende religion. Religionen tilsvarte omtrent landegrensene imperiet ble inndelt i da de ulike områdene ble delt i egne land, Myanmar (gult) i 1937 (fullt selvstendig først i 1948), Pakistan (grønt, til venstre) og India (rosa) i 1947, og Bangladesh (grønt, til høyre) i 1971.
Av .

Sindh kom igjen frem i lyset da perserkongen Dareios Hystaspes i 519/518 fvt. annekterte området. Iransk innflytelse gjorde seg også gjeldende i Gandhara-området i nordvest. Deler av Punjab og Sindh ble administrert som et persisk satrapi (provins). I 327 fvt. marsjerte så Aleksander den store over Hindukush. Hans erobringer førte til at området i en periode ble påvirket av hellenistisk kultur. Senere ble det erobret av Maurya-kongene fra Magadha, og kom dermed under indisk overhøyhet. Tallrike stupaer, statuer og relieffer både i Sindh og Gandhara-distriktet viser at Ashokas forsøk på å utbre buddhismen ikke var forgjeves.

På 100-tallet fvt. rykket hellenistiske fyrster fra Bactria inn i nordvest. Maurya-riket brøt sammen i 184 fvt. Hvor langt ned i Pakistan det gresk-baktriske riket strakte seg, er ikke kjent. Menander (155–130 fvt.) hersket fra Kabuldalen over Swat og Gandhara, hvor buddhistisk kunst opptok greske elementer i seg. Når man ikke har funnet mynter i Sindh, tyder det på at denne delen av Pakistan lå utenfor gresk-baktrisk innflytelse.

Tiden omkring vår tidsregnings begynnelse er preget av bølger av innvandringer fra Sentral-Asia. I 139 fvt. nådde iransk-talende skytere Indusdalen over Bactria og Seistan. Rundt 100 fvt. kom en iransk sakastamme ledet av Maues. I 78 evt. nådde de såkalte Yüeh-chi eller kushana'er Sindh. Kanishkas hovedstad Parashapura lå ved Peshawar, nær grensen til dagens Afghanistan.

Under Gupta-dynastiet (320–540) gjorde indisk innflytelse seg igjen gjeldende like til Chenab og nedre Indus. En ny situasjon oppstod på 400-tallet da heftalittene, eller de hvite hunere, slo seg ned i Sialkot, nær dagens Lahore. Fra de følgende århundrer er lite overlevert. Sindh var en tid sasanidisk provins. Senere regjerte et buddhistisk dynasti, Rai-dynastiet, i Indusdalen.

Islamsk tid

Pakistan (Befolkning) (Lahore, gammel bydel)

Den gamle bydelen i Lahore, med bygninger som tilhører byens festning i forgrunnen, og Badshahi-moskeen fra 1670-årene i bakgrunnen. Byen er hovedstaden i provinsen Punjab, som mange av de pakistanske innvandrerne i Norge kommer fra. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Muslim League
Muslim League var en politisk organisasjon av muslimer i India, grunnlagt i 1906, da India (med Pakistan og Bangladesh) var en del av den britiske kolonien Britisk India. Etter opprettelsen av de selvstendige statene India og Pakistan i 1947 ble Muslim League oppløst, men en etterfølgende organisasjon fortsatte i Pakistan. Et møte i Muslim League i Lahore i 1940. Jinnah sitter på midten av første rad, kledd i lys dress og sort lue.
Av /British Library.
Bibi Jawindis gravkammer
Bibi Jawindis gravkammer i Uch Sharif, Bahawalpur, Punjab fra slutten av 1400-tallet. Jawindi var oldebarn til sufi-helgen Jahaniyan Jahangasht. Bygningen regnes som et arkitektonisk mesterverk og står på listen over mulige UNESCO verdensarvsteder, men er dessverre sterkt skadet.

De første muslimene kom til Sindh allerede under kalifen Omar (634–644). I 711/712 erobret en arabisk hær, anført av den 17-årige Muhammad ibn al-Qasim, nedre del av Indusdalen. Sindh ble et kultursentrum med gode forbindelser med Bagdad der abbasidene hersket.

Sent på 800-tallet satte sjiamuslimer seg fast i Multan. Mer utstrakt islamisering fant først sted under Mahmud av Ghazni (død 1030). Han var sunnimuslim, og i motsetning til muslimene i Sindh fór han hardt frem mot hinduene. Ved hans død ble Lahore hovedstad og et sentrum der islamsk kultur blomstret. Først under Muhammad av Ghor ble hovedstaden flyttet til Delhi (1198).

Under senere dynastier som Khalji-sultanatet (1290–1320), Tughluq-dynastiet (1320–1413), Sayyid-herskerne (1414–1451), Lodi-dynastiet (1451–1526) og Mogul-keiserne (1526–1857) var områdene som nå utgjør Pakistan nær forbundet med resten av Nord-India. Samtidig begynte europeerne å gjøre seg gjeldende, først for å handle, så begynte de å underlegge seg hele Sør-Asia.

Les mer om Pakistan under britisk styre i artikkelen Indias historie.

Det moderne Pakistan

Muhammad Ali Jinnah, 1945
Muhammad Ali Jinnah regnes som Pakistans grunnlegger og ble generalguvernør da Pakistan i 1947 ble en selvstendig stat innenfor Det britiske samveldet.
deling av India

Delingen av India i 1947 førte til massakrer av hinduer og sikher på den ene siden og muslimer på den andre. Nær tolv millioner flyktet over grensen. Hinduer og sikher drog fra Pakistan og muslimer fra India. Bildet viser et av flyktningtogene.

Av /NTB Scanpix ※.

Det britiske India hadde om lag 100 millioner muslimer i sin befolkning. Kravet om å skille ut de overveiende muslimske områdene som egen stat, ble i 1938 tatt opp av Muslim League, anført av Muhammed Ali Jinnah. I 1946 ble det gjort mislykkede forsøk på et kompromiss med autonomi for de muslimske områdene. Pakistan ble proklamert som egen stat 15. august 1947 med status som såkalt dominion innen Det britiske samveldet. Jinnah, som var den helt dominerende lederskikkelsen, ble landets første generalguvernør, men døde allerede i 1948. Den første tid av det selvstendige Pakistans historie var preget av masseflytningene ved delingen av Punjab og Bengal da hundretusener av menneskeliv gikk tapt under sammenstøt mellom muslimer og hinduer. Det var også stridigheter med India om fyrstestaten Kashmir, som også senere skulle bli det fremste stridsemnet mellom de to landene.

Øst-Pakistan bryter ut

Et grunnleggende problem for Pakistan var at landet bestod av to atskilte deler, Øst-Pakistan og Vest-Pakistan. De lå på hver sin side av India, om lag 1500 kilometer fra hverandre, og var bare knyttet sammen av felles religiøse bånd, uten noen geografisk, økonomisk eller etnisk samhørighet. Nær 60 prosent av befolkningen levde i Øst-Pakistan, men den politiske og militære makten var konsentrert i vest. Helt fra starten hadde Pakistan store problemer med å få etablert et funksjonsdyktig politisk system. Politiske tvister og korrupsjon hindret en stabil utvikling. I 1956 oppnådde Pakistan samme fullverdige status som India innen Samveldet. To år senere ble det sivile styret avløst av et militærdiktatur under feltmarskalk Ayub Khan, som holdt seg ved makten i elleve år. Også i denne perioden var det sterke indre motsetninger mellom liberale og ortodokse muslimer, mellom Øst- og Vest-Pakistan, og mellom forskjellige regioner i Vest-Pakistan.

Etter hvert vokste østpakistanske krav om økt selvstyre. De fremste politiske ledere i Øst-Pakistan kom i 1966 i motsetningsforhold til presidenten og ble arrestert, anklaget for sammensvergelse. Også i vest økte uroen, og i 1969 gikk åtte opposisjonspartier sammen i en blokk, anført av den radikale politikeren Zulfikar Ali Bhutto. Ayub Khan overlot makten til sjefen for hæren, general Yahya Khan. Det første reelle valget på nasjonalforsamling i Pakistan ble holdt i 1970. I Øst-Pakistan ble valget en stor seier for selvstyretilhengerne med Mujibur Rahman i spissen, mens Bhuttos Pakistan People's Party (PPP) seiret i vest. Forsøkene på å få i stand en koalisjonsregjering mellom de to partiene slo feil. 26. mars 1971 proklamerte Rahman Øst-Pakistan som selvstendig stat under navnet Bangladesh. Det brøt ut en blodig borgerkrig, og etter at India hadde gått inn i krigen på Øst-Pakistans side, måtte sentralregjeringen i Pakistan motvillig akseptere at den østlige landsdelen medio desember 1971 oppnådde internasjonal anerkjennelse som Bangladesh, med Dhaka som hovedstad.

Zulfikar Ali Bhutto (1971–1977)

Zulfikar Ali Bhutto
Zulfikar Ali Bhutto var Pakistans president fra 1971 til 1973 og statsminister fra 1973 til 1977, da han ble avsatt ved et militærkupp, dømt til døden og henrettet. Foto fra da Bhutto ble dømt til døden 6. februar 1979.
Av /NTB Scanpix.

Yahya Khan gikk av etter nederlaget, og Bhutto overtok som Pakistans første sivile leder på 14 år. Bhutto innledet sin presidenttid med radikale reformer, blant annet nasjonalisering av bankene og deler av industrien. Pakistan fikk i 1973 en føderal forfatning, og Bhutto ble nå også statsminister. Løsrivelsen av Bangladesh oppmuntret separatistiske krefter også i vest. Et opprør i Balutsjistan i 1973 ble slått ned av Bhutto-regjeringen med store tap av menneskeliv.

I 1977 ble det avholdt parlamentsvalg. En valgallianse av opposisjonspartier beskyldte Bhutto for valgfusk og organiserte en ulydighetskampanje. I flere måneder fant det sted omfattende politisk vold, og urolighetene medvirket til at sjefen for hæren, general Muhammad Zia ul-Haq, grep makten. Bhutto ble stilt for retten, anklaget for delaktighet i drapet på en politisk motstander, dømt til døden og henrettet i april 1979. I mai samme år ble all politisk virksomhet forbudt, og i mai 1980 ble det erklært unntakstilstand.

Islamisering under Muhammad Zia ul-Haq (1978–1988)

Muhammad Zia ul-Haq

Muhammad Zia ul-Haq

var Pakistans president i perioden 1978–1988. Zia ledet kuppet mot president Zulfikar Ali Bhutto i 1977 og ble selv president i 1978. Islamisering av Pakistan var et kjernepunkt i Zias 11-årige, strengt autoritære militærstyre; det mest langvarige i pakistansk historie. Foto fra 1982.

Av /NTB Scanpix.

Zia påbegynte en markert islamisering av landet. Koranens rettsregler, sharia, ble gjeninnført, med strenge straffer for brudd på religiøse påbud. Dette skjerpet motsetningene mellom de dominerende sunnimuslimene og det sjiamuslimske mindretallet, som frykter at sunnienes fortolkning av sharia ville føre til at sjiaenes lære blir erklært ikke-muslimsk. Medlemmer av religiøse minoriteter, som for eksempel Ahmadiyya-sekten, ble i tiden som fulgte fengslet, i enkelte tilfeller også dødsdømt, for kjetteri.

Zia, som i 1978 var blitt president med nær diktatoriske fullmakter, fikk sin embetstid forlenget med fem år ved en folkeavstemning i 1984. Ved parlamentsvalget i 1985 kunne bare individuelle kandidater delta, ikke partiene. Unntakstilstanden ble opphevet i 1986 og politisk virksomhet tillatt i begrenset grad. Bhuttos datter Benazir Bhutto, som hadde etterfulgt sin far som leder for PPP, kom hjem fra eksil og ble mottatt med begeistring. I 1988 omkom Zia ved en flyulykke under mystiske omstendigheter. Ved valget samme år seiret Benazir Bhutto og ble første kvinnelige regjeringssjef i et muslimsk land. Hun ble imidlertid avsatt av president Ghulam Ishaq Khan i august 1990, angivelig etter korrupsjon og maktmisbruk. Bhutto tapte valget samme år, og Muhammad Nawaz Sharif, sentral politiker i Punjab, ble leder for en koalisjon av konservative og religiøse partier og innsatt som statsminister.

Perioden 1988–1999

Benazir Bhutto

Benazir Bhutto under valgkampen 1988. Hennes seier var historisk, da hun ble den første kvinnelige statsminister i et muslimsk land. Hun var statsminister fra 1988 til 1990 og fra 1993 til 1997. I 2007 ble hun drept under et valgmøte, da en selvmordsbomber sprengte seg selv i luften.

Av /NTB Scanpix ※.

I perioden 1988–1999 ble Pakistan i praksis styrt av en troika bestående av statsministeren, presidenten og sjefen for hæren. Stabiliteten var avhengig av at disse tre makthavernes interesser ble balansert mot hverandre. I 1990-årene var pakistansk politikk preget av motsetningene mellom Benazir Bhutto og Nawaz Sharif samt av tre hovedspørsmål: islamiseringen, en grunnlovsbestemmelse som ga presidenten nesten diktatoriske fullmakter og blodige fraksjonskamper i provinsen Sindh.

Særlig i landets største by, Karachi, var det blodige konfrontasjoner mellom urdutalende innvandrere fra India, mohajirene, og sentralregjeringens sikkerhetsstyrker. I årene 1992–1997 kostet volden i Karachi omkring 4500 menneskeliv. Uroen skadet også Pakistans eksport ettersom virksomheten i landets viktigste havn jevnlig ble forstyrret. Volden falt delvis sammen med fremveksten av mohajirpartiet MQM (Mohajir Qaumi Movement, siden 1997 Muttahida Qaumi Movement). Mohajirene, som flyttet hit fra India i slutten av 1940-årene, dominerer Sindhs storbyer og lever i stadig konflikt med etniske sindier.

Etter heftig politisk strid ble også Nawaz Sharif i juli 1993 avsatt av president Khan, med samme begrunnelse som ved avsettelsen av Benazir Bhutto tre år tidligere. Ved nyvalg samme år seiret Bhutto knepent og kom tilbake som statsminister. Bhutto styrket sin posisjon ved at en av hennes nærmeste medarbeidere, Farooq Ahmed Leghari, i november ble valgt til president. I Bhuttos annen statsministerperiode møtte hun, og særlig ektemannen, Asif Zardari, på ny kritikk for korrupsjon og maktmisbruk. I november 1996 ble hun for annen gang avsatt, denne gang av president Leghari, hennes gamle politiske støttespiller. Ved nyvalg i februar 1997 led Bhutto sitt hittil største nederlag. Med et solid flertall i ryggen kunne Nawaz Sharif innlede sin annen statsministerperiode med å fjerne den omstridte grunnlovsbestemmelsen som ga presidenten fullmakt til å avsette statsministeren. Ved grunnlovsendringer skaffet han seg større makt enn noen tidligere sivil leder.

I oktober 1999 grep Pakistans forsvarssjef Pervez Musharraf og en gruppe andre ledende offiserer makten ved Pakistans tredje militærkupp. Statsminister Sharif ble styrtet. Bakgrunnen var at Sharif hadde forsøkt å gi Musharraf sparken i forkant av kuppet. Da generalen var på vei tilbake etter et offisielt besøk i Sri Lanka, nektet Sharif flyet hans å lande i Pakistan. Mens flyet sirklet over Karachi, nesten tomt for drivstoff, tok militære kontroll over flyplassen slik at flyet, som også hadde 200 sivile passasjerer, kunne lande. I april 2000 ble Sharif dømt til livsvarig fengsel for flykapring og drapsforsøk; senere fikk han også en dom på 14 år for korrupsjon. Etter megling mellom pakistanske og saudiarabiske myndigheter ble han benådet og sendt i eksil til Saudi-Arabia.

Militærstyre (1999–2002)

Under tre års militærstyre, 1999–2002, vokste islamske ekstremistgrupper seg sterkere. Islamistene kunne holde massemøter under dekke av det religiøse eller solidaritet med det afghanske folk, mens de politiske partiene var tvunget til taushet. I 2001 utnevnte Musharraf seg selv til president, og beholdt samtidig posisjonen som forsvarssjef. Etter parlamentsvalget i oktober 2002 gikk makten formelt tilbake til folkevalgte, sivile politikere. Musharraf beholdt imidlertid fortsatt et solid grep om makten, blant annet ved å sikre presidentembetet mer vidtrekkende fullmakter, og parlamentet og regjeringen var dominert av politikere som sto Musharraf nær.

For tiden etter årtusenskiftet, se Pakistans samtidshistorie.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (2)

skrev Tor-Ivar Krogsæter

Mohenjo-daro eller Mohenjo-Daro? Så vidt jeg vet kommer det fra ett enkelt ord, og da er det vel feil å ha stor forbokstav etter bindestreken, som kun er der for å lette lesing (slik at man ikke feilaktig leser det som t.d. Mohenjod-aro). Dette er tilsvarer romanisering av arabiske navn, som t.d. Mohammad ibn-Raihan, eller også tilsvarende koreanske navn, som t.d. Kim Chong-guk.

Siden man ser mange varianter av skrivemåten på nett (der skrivemåten i UNESCOS verdensarvliste er bare én av mange varianter), hadde det vært fint med oppklaring på dette.

For øvrig har vel stedet fortjent en egen artikkel.

svarte Ida Scott

Skrivemåten er nå endra. Vi har en egen artikkel om Mohenjo-daro: https://snl.no/Mohenjo-daro. Vennlig hilsen Ida Scott, redaksjonen.

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg