Det britiske India hadde om lag 100 millioner muslimer i sin befolkning. Kravet om å skille ut de overveiende muslimske områdene som egen stat, ble i 1938 tatt opp av Muslim League, anført av Muhammed Ali Jinnah. I 1946 ble det gjort mislykkede forsøk på et kompromiss med autonomi for de muslimske områdene. Pakistan ble proklamert som egen stat 15. august 1947 med status som såkalt dominion innen Det britiske samveldet. Jinnah, som var den helt dominerende lederskikkelsen, ble landets første generalguvernør, men døde allerede i 1948. Den første tid av det selvstendige Pakistans historie var preget av masseflytningene ved delingen av Punjab og Bengal da hundretusener av menneskeliv gikk tapt under sammenstøt mellom muslimer og hinduer. Det var også stridigheter med India om fyrstestaten Kashmir, som også senere skulle bli det fremste stridsemnet mellom de to landene.
Et grunnleggende problem for Pakistan var at landet bestod av to atskilte deler, Øst-Pakistan og Vest-Pakistan. De lå på hver sin side av India, om lag 1500 kilometer fra hverandre, og var bare knyttet sammen av felles religiøse bånd, uten noen geografisk, økonomisk eller etnisk samhørighet. Nær 60 prosent av befolkningen levde i Øst-Pakistan, men den politiske og militære makt var konsentrert i vest. Helt fra starten hadde Pakistan store problemer med å få etablert et funksjonsdyktig politisk system. Politiske tvister og korrupsjon hindret en stabil utvikling. I 1956 oppnådde Pakistan samme fullverdige status som India innen Samveldet. To år senere ble det sivile styret avløst av et militærdiktatur under feltmarskalk Ayub Khan, som holdt seg ved makten i elleve år. Også i denne perioden var det sterke indre motsetninger mellom liberale og ortodokse muslimer, mellom Øst- og Vest-Pakistan, og mellom forskjellige regioner i Vest-Pakistan.
Etter hvert vokste østpakistanske krav om økt selvstyre. De fremste politiske ledere i Øst-Pakistan kom i 1966 i motsetningsforhold til presidenten og ble arrestert, anklaget for sammensvergelse. Også i vest økte uroen, og i 1969 gikk åtte opposisjonspartier sammen i en blokk, anført av den radikale politikeren Zulfikar Ali Bhutto. Ayub Khan overlot makten til sjefen for hæren, general Yahya Khan. Det første reelle valget på nasjonalforsamling i Pakistan ble holdt i 1970. I Øst-Pakistan ble valget en stor seier for selvstyretilhengerne med Mujibur Rahman i spissen, mens Bhuttos Pakistan People's Party (PPP) seiret i vest. Forsøkene på å få i stand en koalisjonsregjering mellom de to partiene slo feil. 26. mars 1971 proklamerte Rahman Øst-Pakistan som selvstendig stat under navnet Bangladesh. Det brøt ut en blodig borgerkrig, og etter at India hadde gått inn i krigen på Øst-Pakistans side, måtte sentralregjeringen i Pakistan motvillig akseptere at den østlige landsdelen medio desember 1971 oppnådde internasjonal anerkjennelse som Bangladesh, med Dhaka som hovedstad, se Bangladesh' historie.
Yahya Khan gikk av etter nederlaget, og Bhutto overtok som Pakistans første sivile leder på 14 år. Bhutto innledet sin presidenttid med radikale reformer, blant annet nasjonalisering av bankene og deler av industrien. Pakistan fikk i 1973 en føderal forfatning, og Bhutto ble nå også statsminister. Løsrivelsen av Bangladesh oppmuntret separatistiske krefter også i vest. Et opprør i Baluchistan i 1973 ble slått ned av Bhutto-regjeringen med store tap av menneskeliv.
I 1977 ble det avholdt parlamentsvalg. En valgallianse av opposisjonspartier beskyldte Bhutto for valgfusk og organiserte en ulydighetskampanje. I flere måneder fant det sted omfattende politisk vold, og urolighetene medvirket til at sjefen for hæren, general Muhammad Zia ul-Haq, grep makten. Bhutto ble stilt for retten, anklaget for delaktighet i drapet på en politisk motstander, dømt til døden og henrettet i april 1979. I mai samme år ble all politisk virksomhet forbudt, og mai 1980 ble det erklært unntakstilstand.
Zia påbegynte en markert islamisering av landet. Koranens rettsregler, sharia, ble gjeninnført, med strenge straffer for brudd på religiøse påbud. Dette skjerpet motsetningene mellom de dominerende sunnimuslimene og det sjiamuslimske mindretallet, som frykter at sunnienes fortolkning av sharia ville føre til at sjiaenes lære blir erklært ikke-muslimsk. Medlemmer av religiøse minoriteter, som for eksempel Ahmadiyya-sekten, ble i tiden som fulgte fengslet, i enkelte tilfeller også dødsdømt, for kjetteri.
Zia, som i 1978 var blitt president med nær diktatoriske fullmakter, fikk sin embetstid forlenget med fem år ved en folkeavstemning i 1984. Ved parlamentsvalget 1985 kunne bare individuelle kandidater delta, ikke partiene. Unntakstilstanden ble opphevet 1986 og politisk virksomhet tillatt i begrenset grad. Bhuttos datter Benazir Bhutto, som hadde etterfulgt sin far som leder for PPP, kom hjem fra eksil og ble mottatt med begeistring. I 1988 omkom Zia ved en flyulykke under mystiske omstendigheter. Ved valget samme år seiret Benazir Bhutto og ble første kvinnelige regjeringssjef i et muslimsk land. Hun ble imidlertid avsatt av president Ghulam Ishaq Khan i august 1990, angivelig etter korrupsjon og maktmisbruk. Bhutto tapte valget samme år, og Muhammad Nawaz Sharif, sentral politiker i Punjab, ble leder for en koalisjon av konservative og religiøse partier og innsatt som statsminister.
Kommentarer (2)
skrev Tor-Ivar Krogsæter
Mohenjo-daro eller Mohenjo-Daro? Så vidt jeg vet kommer det fra ett enkelt ord, og da er det vel feil å ha stor forbokstav etter bindestreken, som kun er der for å lette lesing (slik at man ikke feilaktig leser det som t.d. Mohenjod-aro). Dette er tilsvarer romanisering av arabiske navn, som t.d. Mohammad ibn-Raihan, eller også tilsvarende koreanske navn, som t.d. Kim Chong-guk.
Siden man ser mange varianter av skrivemåten på nett (der skrivemåten i UNESCOS verdensarvliste er bare én av mange varianter), hadde det vært fint med oppklaring på dette.
For øvrig har vel stedet fortjent en egen artikkel.
svarte Ida Scott
Skrivemåten er nå endra. Vi har en egen artikkel om Mohenjo-daro: https://snl.no/Mohenjo-daro. Vennlig hilsen Ida Scott, redaksjonen.
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.