Rekonstruert rødtrøyebunad fra Øst-Telemark

Rekonstruert rødtrøyebunad fra Øst-Telemark
/Norsk bunadleksikon.

Denne bunadbrukeren har lagt seg så nær som mulig opp til broderiene på bevarte liv og skjorter fra Øst-Telemark.

Rødtrøyebunad
Av /Norsk bunadleksikon.

Artikkelstart

Rødtrøyebunaden er bunad fra Øst-Telemark. Den er en rekonstruksjon i samsvar med Bunad- og folkedraktrådets retningslinjer, men er ikke lagt fram for rådet for vurdering. Etter som Bunad- og folkedraktrådets arbeid med rekonstruksjon av eldre draktskikker ble kjent utover på 1970- og 1980-tallet, ble det også klart at rødtrøyebunadene som da var i bruk, ikke tilfredsstilte disse kravene. Slik vokste det fram et ønske om å utvikle en variant som var i samsvar med tradisjonen, både i utseende og utførelse.

Rekonstruksjon

Bildet er malt ca 1820, og det er klær fra denne perioden som vises i de rekonstruerte kvinne- og mannsbunadene.

Heddalsdrakter
Av /Norsk folkemuseum.

Rekonstruere er i bunadsemmenheng å utvikle bunader der hvert plagg er nøyaktig kopiert fra et tilsvarende gammelt plagg. Idealet er at plaggene som kan kombineres har tilhørt samme draktskikk og tidsepoke.

Selv om det bevarte kildematerialet her er noe mindre enn for senere perioder, er det likevel et rikt materiale for kopiering. Det gir store muligheter for variasjonsrikdom, spesielt når det gjelder dekor. Mange produsenter vil kunne kopiere eldre plagg som kundene har, eller kombinere deler fra andre rødtrøyevarianter med nye rekonstruerte. Det gjør at overgangen mellom de ulike variantene kan være utydelig. I presentasjonen her er det lagt vekt på det som skiller de rekonstruerte bunadene fra de andre rødtrøyebunadene, for mangfoldet er så stort blant rekonstruksjonene at det vil være umulig få fram alle nyanser.

Flere har vært med i rekonstruksjonsarbeidet, og fortsatt kopieres det eldre plagg, noe som gjør at variasjonsrikdommen er stor. Det faglige grunnlaget for rekonstruksjon vil også variere. Men med et rikt kildegrunnlag er det også rom for ulike tolkninger. Felles er en gjenskaping av drakttradisjonen fra tidlig 1800-tall. Blant kildene finner vi flere draktakvareller som underbygger variasjonen i folkedraktene.

I et område med så stor variasjon og med et stort kildetilfang i folkedraktmaterialet samt mange ulike bunader, er det for mange viktig å trekke fram det som særmerker og gjør en bunad spesiell. Kjennetegnene på en slik rekonstruert kvinnebunad med rødtrøye er mindre vidde i stakken enn den seinere beltestakken, enklere dekor med mindre bruk av importerte stoffer som silke og fløyel. Fargene veksler mellom klare farger i rødt, grønt, blått og hvitt.

Draktdeler

Denne varianten av den rekonstruerte kvinnebunaden er kopiert etter et brudeantrekk som i dag fins ved Telemark Museum i Skien. Ved siden av henne står en kar iført snippekufte fra Øst-Telemark. Bunaden bygger på draktmateriale fra samme tidsperiode som rødtrøyebunaden for kvinner.

Snippekufte fra Øst-Telemark
Av /Norsk bunadleksikon.

Trøye

Trøya er ofte rød, men også blå, grønne og andre mørke farger er kopiert. Den er sydd av ullstoff, og har korte, vide ermer. Selve trøya er kort og slutter over beltet. Den har en asymmetrisk lukking med hekter på den ene siden. Bak har trøya den karakteristiske sjutallsformede sømmen, som slutter i to brede folder. Halsringingen er vid, og formet som en firkant.

Trøya er kantet med ullstoff i kontrastfarger. Den er som regel dekorert med rosesaum i ullgarnsbroderi foran. De gamle trøyene som er bevart, har mange ulike former for dekor, og dekoren kan være svært fargesterk; i tillegg til broderi kan de være dekorert med for eksempel perler og paljetter. Bunadene har fått et roligere og mer ensartet uttrykk, slik det er vanlig for all revitalisering av folkedrakter. De rekonstruerte trøyene skiller seg fra de eldre bunadstrøyene ved at de er kortere, proporsjonene i snittet samsvarer bedre med folkedraktsmaterialet, og de har mindre dekor enn andre rødtrøyebunader.

Liv

Livet er mindre og kortere enn på rødtrøyebunaden fra 1957. Livet til den rekonstruerte bunaden slutter rett under brystet, eller det kan være enda kortere. Foran kan det være åpent, og forstykkene kan være smale, nesten som to seler. Andre liv er bredere, men de er sydd helt uten innsnitt. Materialene kan variere fra silkestoffer til vadmel. Også her, som for så mange andre bunader, gjelder regelen om at ullgarnsbroderi på ullstoff er mest vanlig i dag. Man kan likevel se et større mangfold og mindre standardisering enn hos eldre bunader. Flere dyktige bunadsyere har i dag spesialisert seg på den frodige broderistilen som finnes i folkedraktmaterialet, og laget flere vakre og rikt dekorerte liv.

Livene er kantet, som regel med svart ullstoff. I ryggen er det påsydd to buede stoffstykker, sledemeier, i samme stoff som kantingene. Også disse kan være dekorert. Livet er sydd til stakken, og det kan være påmontert maljer fremme.

Stakk

Stakkene er sydd av ullstoff, som regel svart, men også andre mørke farger er brukt. Materialet er som regel i toskaft, men også kypert og andre mønstrete vevnader er brukt. I livet er det en smal rynkekant festet til en smal linning. Stakken er kortere enn det som har vært vanlig i bunaden de siste årene, og slutter midt på leggen. Nederst er det en smal skoning dekorert med ullstoff eller andre bånd. Båndene kan være dekorert med broderi, men er stort sett ensfargede.

Belte

Til bunaden brukes brikkevevd belte. Dette er smalere enn til de rødtrøyebunadene som ellers er i bruk, og betydelig smalere enn til beltestakken. Mønsteret er det samme, men fargene er ofte klare og har sterke kontraster. Det gjenspeiler et fargesyn som fremstår som langt mer uredd enn det vi er vant til i dag.

Beltene er fast vevd, med et kraftigere innslag enn det som er vanlig til de andre rødtrøyebunadene. De er lange, og går flere ganger rundt livet. De kan festes på flere måter, men det vanlige er å putte enden én gang under beltet og trekke den gjennom siste omgang slik at beltet låses. Enden som henger ned, skal ikke være spesielt lang.

Forkle

Forkleet til denne bunaden er smalere enn til de andre rødtrøyebunadene. Til den rekonstruerte bunaden er lengden vanligvis én høyde stoff, og bredden 90 centimeter. Stoffet som brukes, er oftest ull i ulike bindinger som toskaft, sateng, damask. Forkleet kan være i samme eller avvikende farge i forhold til stakken, svart eller en annen mørk farge. I øvre kant er det rynket eller foldet til en smal linning. Forkleet kan være festet til forklebånd, som knytes under beltet, med endene hengende ned over forkleet midt foran. Det kan også være festet med hekter eller annet enkelt feste.

Nede er forkleet pyntet med bånd og annen dekor. Dekoren følger nederkanten og går litt opp på hver side, som en U. Den kan variere mye, fra enkle bånd til broderi og applikering.

Skjorte

Skjorta som brukes til bunaden, er sydd av hvit bomull eller lin. Den er sydd i primærsnitt, med stående krage og splitt foran. Opprinnelig var skjorta kort – bare så vidt lengre enn livet på stakken. Ermene er relativt vide og rynket til en bred linning. Skjorta er dekorert med ulike former for broderi: smøyg, plattsøm, korssting, osv. Tradisjonelt var det gjerne forskjellig dekor på kragen, langs splitten og på mansjettene.

En eldre form av denne skjorta har slengermer, det vil si at ermene er avsluttet uten linning, men med et enkelt broderi. Mange bruker to skjorter til bunaden; én med ermelinning under og én med slengermer over, slik det også er belegg for i det bevarte kildematerialet.

Hodeplagg

Håret blir vippet med et brikkevevd ullbånd, som er omtrent tre meter langt. Man deler håret i to «pølser» i nakken og surrer båndet rundt pølsene, før de legges som en krans rundt hodet. Vippebåndet knytes i nakken. Vippet hår kunne brukes uten annet hodeplagg, men spesielt for gifte kvinner var dette en underbinding. Over vippen hadde man skaut, det eldste er trolig hvitt skaut i lin. Disse kunne være helt enkle eller med broderi. Langs kanten, foran vippen, knyttet man et flerfarget silketørkle uten frynser i en sløyfe midt oppå hodet. Det har også vært brukt to silketørklær, i stedet for kombinasjonen lin og silke. Alternativt kan man bruke ett tørkle, og da legges det i snipp, krysses i nakken og føres opp igjen på hodet der det knytes.

Ytterplagg og tilbehør

Som tilbehør er det vanlig å bruke silketørklær, først og fremst i halsen. På gamle draktakvareller ser vi jenter som har pyntet seg med silketørklær der den ene snippen er stukket inn under beltet, og tørkleet henger løst over stakk og forkle. Flere har videreført dette, men dette er ikke en fast del av bunaden.

Som ytterplagg kan det brukes store vevde ullsjal.

Sko og strømper

De særegne dufseskoene – med utskåret overlær og dekor med maljer og lær-dufser – er fortsatt i produksjon og brukes av mange til den rekonstruerte bunaden. Det brukes også vanlige, svarte bunadsko. Mange har også videreført tradisjonen med broderte vadmelsstrømper.

Metall

Sølvet i Telemark er brukt gjennom generasjoner og er derfor likt til de forskjellige bunadene.

Til den rekonstruerte rødtrøyebunaden brukes gjerne en hornring og en slangesølje eller kornsølje. Flere bruker også bolesølje til denne. Langs framstykkene på livet kan det være festet en rad med maljer. Til skjorter med ermelinning brukes mansjettknapper. På trøya kan det være en trøyespenne.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg