Rekonstruert kvinnebunad fra Tinn – «Skjælestakken»

Skjælestakken
Av .

Hodeplagget til bunaden er et hvitt skaut med silkeskaut knytt rundt. Ryggen på livene viser det karakteristiske snittet, med dekorbånd over sømmene. På den yngre draktskikken ble disse sømmene dekorert med broderi

Hodeplagg
Av .
Brudedrakt fra Tinn
Av .

Brudepar fra Tinn der hun har på seg en kopi av en brudehatt fra Tinn, en filthatt overpyntet med silkeband og sølv. Han har på seg en variant av den rekonstruerte mannsbunaden fra Tinn.

Brudepar fra Tinn
Av .

Artikkelstart

Skjælestakken er en rekonstruert bunad fra Tinn i Telemark. Den har navn etter skjælene, de avstivede kantene som gjør at stakken og trøye vipper ut.

Tinn ligger nordøst i Telemark, og har tradisjonelt hatt nær kontakt med Numedal, noe som syns i drakttradisjonen. Og som områdene rundt har vi også her kilder til flere draktskikker gjennom 1800-tallet. Etter at omslagstrøyekleda lenge hadde vært enerådende som bunad i Tinn, ble det midt på 1980-tallet satt i gang registreringer med tanke på å rekonstruere en eldre draktskikk. Tidlig på 1990-tallet var skjælestakken eller skjæledrakta ferdigstilt i samarbeid med Bunad- og folkedraktrådet. Bunaden er imidlertid ikke lagt fram for rådet for endelig uttalelse.

I tillegg til registrerte draktplagg fins det eldre draktakvareller fra Tinn. I tillegg var dette et av områdene draktforsker Aagot Noss besøkte på 1960-tallet. Skjælestakken har fått navn etter de avstivede kantene som gjør at både stakken og trøya skjæler, det vil si vipper ut. Denne drakta er en rekonstruksjon av draktskikken fra første halvdel av 1800-tallet. Dette var en periode da empirestilen var rådende, noe som gjenspeiler seg blant annet i det høye livet. Dekoren består i hovedsak av bandpynt av ulike slag: roseband i silke, metallband og metallkniplinger.

Til skjælestakken brukes det ved bryllup en helt spesiell brudehatt; en høy flosshatt dekorert med rødt ullstoff og påsatt silkeband og søljer, og påsydd en ring med maler rundt bremmen. Hatten er i sterke farger og vitner om overskudd og dekorglede. Ei brudedrakt fra Tinn fins på Norsk Folkemuseum, som også har utarbeidet en kopi.

Kirkekledde folk fra Tinn, slik Thomas Fearnley malte dem i 1828.
Av .

Draktdeler

Liv

Livet er sydd i forskjellige materialer: ull, silke eller trykt bomull. Det er gjerne finere kjøpestoffer som damask, og kan være ensfarget eller mønstret, i klare farger. Livet er høyt, og er åpent foran. Halsringinga går ned i en spiss på ryggen. I ryggen er det som regel påsydd to skrå band i blomstret silke, eller kniplinger eller band i metall. Livet er sydd sammen med en av stakkene.

Bringeduk

Trøya er skåret i en bue fremme, slik at bringeduken med bandpynt og kniplinger blir godt synlig.
Av .

Livet er åpent foran, og her legges en løs bringeduk. Denne består av et stykke kraftig ullstoff påsydd ulike band i mønstret silke eller metall. Bringeduken kan også være brodert. Eldre bringeduker viser stor variasjonsrikdom, både i materialer og teknikker. Bringeduken er festet til den nederste sølja, gjerne med en liten hempe sydd på bringeduken.

Trøye

Trøya er sydd i svart klede. Den er kort som livet, og er ringet over brystet slik at den følger åpningen i livet og bringeduken syns. Ermene er relativt trange, og rynket til livet på skulderen slik at de får en liten puff. Foran er trøya hektet sammen. Det kan være påsydd ei sølje til lukking.

På ryggen av trøya er det sydd to skjælinger, som er avstivet slik at de står litt ut. Nederst på ermene og rundt halslinninga og nederst på jakka er det sydd en rullekant i rødt ullstoff. Innenfor denne kanten er det påsydd pynt av roseband eller fløyelsband.

De korte trøyene er kraftig avstivet for å få den karakteristiske formen.
Av .

Stakk

Fargeglede og variasjon på stakkekanter og forkle.
Av .

Det hører to stakker til bunaden. Understakken er enklere og kan være fastsydd til livet. Kvinnene gikk bestandig med flere stakker, og en brud skulle ha enda flere stakker enn alminnelig pyntede kvinner. Den ytterste stakken ble pyntet med kjøpeband, som ble ansett som det fineste. Stakkene under kunne være enklere dekorert med broderi og kanteband i ull. Den ytterste stakken var svart, mens de underste kunne være farget.

Stakken til skjælestakken er sydd i svart ullstoff. Tradisjonelt ble det gjerne brukt hjemmevevd stoff, sydd sammen av flere bredder. I livet er stoffet rynket sammen til en smal rullekant. Nederst er det påsydd en kraftig rullekant i enten rødt eller grønt.

Skjælinga er noen lag med vadmel som er stikka sammen og festet nederst, på innsiden av stakkestoffet, eller i forlenginga av stakken. Hensikten med skjælinga er å få stakkekanten til å vippe litt ut. Utenpå skjælinga settes skoningen, som er ei remse med flere lag finere vadmel eller klede og i kontrastfarge. Det blir sydd flere stikninger gjennom stakkestoffet og alle disse lagene. Til slutt påsettes rosebandet utenpå stakkestoffet slik at stikningene dekkes. Kunsten er å lage skjælinga slik at stakkekanten vipper ut.

Midt foran er stakken nestet sammen slik at den går inn i en spiss, og står ut i to fine bølger. Dette er et dekorativt element som vi finner også i andre drakter, og en avstivet stakk er dessuten enklere å bevege seg i. Over rullekanten nede er det påsatt roseband til dekor.

Stakken kan være påsydd seler, som like gjerne kan sitte på under stakken. Selene, som kan være dekorert med roseband, legges i kryss over ryggen.

Forkle

Forkleet er litt kortere enn stakken, og er forsiktig rynket eller lagt i små folder til ei smal linning øverst. Det er sydd i finere ullstoffer, som damask og moaré, i mørke farger, som svart og mørkeblått. Nederst er forkleet kantet med rødt ullstoff og påsydd bandpynt som går litt opp på hver side. Forkleet kan også være pyntet med sølvkniplinger.

Skjorte

Skjorta er sydd i lin- eller bomullslerret. Den har vide ermer og er rynket til en ståkrage. Skjorta kan være dekorert med flerfarget korsstingsbroderi eller hvitsøm på kragen og ermelinningene. I halsen kan en bruke en halsknapp, og skjortene syes derfor gjerne med knapphull i hver ende av kragen.

Hodeplagg

Til bunaden bruker unge jenter brikkevevde ullband til å vippe håret. Håret deles i to bak, og surres deretter inn av bandet. De to hårpølsene legges i krans rundt hodet og knytes i nakken. Vippebandet er noen få centimeter bredt og ca. tre meter langt.

Hodeplagget for gifte kvinner er satt sammen av tre deler. En rull av vadmel blir lagt rundt hodet, og over dette et hvitt skaut i bomull eller lin. Rullen gir skautet høyde over hodet. Over hodet foran legges et brettet silketørkle som knytes under skautet i nakken.

Jentene brukte også tørkle på hodet. Forskjellen på jenteskaut og koneskaut er at jenteskautet er farget, gjerne rødt, mens koneskautet er hvitt med et farget pannelin i tillegg. Begge skautene ble båret med valk under. I dag brukes også farget silkeplagg eller bomullsplagg til jenter, knytt som skaut i nakken.

Metall

Til skjælestakken brukes ofte tre søljer: øverst en halsknapp eller ei lita sølje, og så ei eller to litt større søljer. Bringeduken kan være festet i den nederste sølja. Til skjorta brukes også mansjettknapper i sølv. Det er også brukt stølebelte til bunaden, med støler i sølv eller messing. Trøya hektes sammen foran med ei hjertesølje. Øverst i ringinga på livet kan det festes ei spenne med lenke.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg