Som følge av Belgias språkforhold har landet to store selvstendige litteraturer; en franskspråklig og en nederlandskspråklig. I tillegg har Belgia en tyskspråklig litteratur av mindre omfang som er blitt til hos den tysktalende minoriteten i Øst-Belgia.
Denne artikkelen handler om Belgias litteratur på fransk. For å lese om Belgias litteratur på nederlandsk og tysk, se Belgias litteratur.
Den franskspråklige litteraturen i Belgia er av meget gammel dato. Den lille fortellingen på vers Cantilène de sainte Eulalie (cirka 880, «Visen om Sankta Eulalia» ), er trolig fra den belgiske provinsen Hainaut, (Hanegauwen). Den regnes som det eldste diktet skrevet på fransk). Beretningen på vers om Aucassin et Nicolette, skrevet sent på 1100- eller tidlig på 1200-tallet, er et berømt dikt som sannsynligvis kommer fra samme provins. Det betraktes som en parodi på annen middelalderlitteratur, blant annet på diktene om kong Arthur og ridderne av det runde bord.
Den viktigste delen av middelalderlitteraturen i Belgia utgjøres av historiske verker skrevet av krønikeforfatterne knyttet til hertughoffet i Burgund. Blant disse kan nevnes Jean Froissart (1333–1404), Georges Chastellain (1404–1475), Olivier de la Marche (1425–1502) og Philippe de Commynes (1447–1511). Flere av disse forfatterne skrev også lyrikk i samsvar med idealene til «Les grands rhétoriqueurs» (se rederijker). Den siste representanten for denne tradisjonen er Jean Lemaire de Belges (1473–cirka 1525). Hans verk peker frem mot Pléiade-dikterne i Frankrike.
Fra renessansen og frem til statsdannelsen i 1830 ble det skrevet forholdsvis lite franskspråklig litteratur i Belgia. Blant de eldste forfatterne var Philippe de Marnix de Sainte-Aldegonde (cirka 1540–1598), som både var en viktig forkjemper for kalvinismen og en satiriker i tradisjonen fra Rabelais. Han skrev på latin, men også på fransk. På 1600-tallet øvde prinsippene fra den franske klassisismen innflytelse på miljøet omkring L'Académie de Flémalle.
På 1700–tallet representerte fyrst Charles-Joseph de Ligne (1735–1814) opplysningstidens idealer. Han skrev komedier og essayistiske verker og var i sin tid en av de mest kjente europeiske fritenkerne. Også komponisten André Grétry (1741–1813) hadde betydning som forfatter. Han skrev både musikkteoretiske verker og erindringer i Jean-Jacques Rousseaus stil.
Perioden umiddelbart etter 1830, da Belgia ble en selvstendig stat, var preget av forholdsvis ubetydelige diktere som etterlignet forfatterne fra den franske romantikken. Men fra 1860-årene begynte en rik og original franskspråklig litteratur å vokse frem. De viktige skikkelser i denne perioden var for det meste flamlendere som skrev på fransk. Den første er Charles De Coster (1827–1879) med sitt komiske prosa-epos om den frekke skøyeren Thyl Ulenspiegel. De Costers beretning er bygget på gamle flamske sagn om en opprørsk skikkelse fra tiden omkring svartedauden. Men hos ham er historien lagt til en senere periode, og mange av de mest groteske detaljene er tatt bort. Ulenspiegel er hos De Coster først og fremst en opprører som kjemper for flamsk selvstendighet og mot katolsk intoleranse og hykleri.
På slutten av 1800-tallet fikk tidsskriftet La Jeune Belgique (utgitt mellom 1881 og 1898) stor betydning. Miljøet rundt det var et samlingssted for forfattere med ulike idealer: Noen var inspirert av naturalismen, andre var påvirket av de franske parnassianerne og av den nyskapende franske dikteren Charles Baudelaire. Felles for dem var at de foraktet det velstående borgerskapet som var blitt en viktig gruppe i Belgia, for landet var på denne tiden preget av sterk industriell utvikling. Deres sympati gikk mot proletariatet og mot de utstøtte, men de ville likevel ikke at litteraturen skulle ha et direkte sosialt engasjement. De forsvarte derfor idealet om «kunst for kunstens skyld», l 'art pour l'art, og forkastet borgerskapets krav om at litteraturen måtte være «nyttig». Flere av disse forfatterne ble også etter hvert representanter for symbolismen.
Blant belgiske forfattere som stod naturalismen nær, kan man nevne Camille Lemonnnier (1844–1913). Senere ble han en representant for de litterære strømningene som fulgte etter naturalismen. Særlig forbindes han med den dekadente litteraturen i Belgia. Léopold Courouble (1861–1937) skrev ironisk om småborgere fra Bruxelles; om deres væremåte og deres dialekt. Han var også en uforsonlig motstander av den katolske kirken og av all religion overhodet.
Andre skikkelser som representerer overgangen mellom naturalisme og symbolisme var Max Waller (1860–1889), som ble mest kjent som kritiker, samt Georges Rodenbach (1855–1898) og Georges Eekhoud (1854–1927). Rodenbach huskes særlig for stemningsromanen om byen Brugge, Bruges-la-Morte (1892 «Den døde Brugge»). Dette er en bok som helt til vår tid har inspirert diktere, billedkunstnere og komponister fra flere land. Eekhoud var både en estet og en politisk radikaler.
Symbolismens idealer fikk sterk innflytelse på franskspråklig belgisk litteratur. Dette gjelder blant annet lyrikere som Charles van Lerberghe (1861–1907) og Max Elskamp (1862–1931). Den mest kjente dikteren fra denne generasjonen er likevel nobelprisvinneren Maurice Maeterlinck (1862–1949), som ved begynnelsen av 1900-tallet oppnådde berømmelse for sine særegne dramaer. Maeterlinck ble etter hvert også kjent som essayist. Men i essayene sine var han mer opptatt av den ytre verden enn hva symbolistene hadde vært, og hans populærvitenskapelige bøker om insekter og om blomster var elsket av mange, men ble også kritisert fra faglig hold. En tilsvarende utvikling ser man også hos en annen av de store belgiske dikterne på denne tiden, lyrikeren Émile Verhaeren (1855–1916). Gjennom disse to skikkelsene fikk franskspråklig belgisk diktning på kort tid en sentral plass i Europas litterære liv.
En skikkelse fra denne tiden som virker flertydig og vanskelig å plassere, er Jean de Bosschere (1878–1953). Han var både dikter og billedkunstner og laget erotisk grafikk i en stil som minner om den engelske tegnere Aubrey Beardsley. Som dikter var han tiltrukket av det makabre, men samtidig var han en beundrer av den franske dikteren Paul Claudel og av andre forfattere med et katolsk grunnsyn.
På første del av 1900-tallet var de belgiske romanforfatterne som skrev på fransk, ofte orientert mot realismen: Dette gjelder for eksempel Charles Plisnier (1896–1952), Franz Hellens (1881–1972) og Georges Simenon (1903–1989). Sistnevnte er særlig berømt som kriminalforfatter; han regnes gjerne som den mest leste av alle fransk-belgiske forfattere. Blant dramatikerne ble Michel de Ghelderode (1898–1962) kjent for sitt sterkt ekspresjonistiske teater. Andre dramatikere fra denne generasjonen er Herman Closson (1901–1982) og Fernand Crommelynck (1886–1970). Max Deauville (1881–1966) skrev også skuespill, men er først og fremst kjent for sine erindringer fra livet som militærlege under første verdenskrig.
Surrealismen øvet sterk innflytelse på belgisk lyrikk i mellomkrigstiden. Surrealistene i Belgia var kjent for å være mer ironiske enn de franske. De var også mindre preget av å tilhøre en dikterskole som fulgte bestemte litterære dogmer. Enkelte var politisk venstreorienterte, andre hadde en søkende holdning og lot seg inspirere av ulike litterære retninger. Blant de belgiske surrealistene kan nevnes Marcel Thiry (1897–1977), som både skrev lyrikk og prosa, samt Louis Scutenaire (1905–1987). Den allsidige Henri Michaux (1899–1984) var også viktig som billedkunstner.
Georges Mogin (1898–1990), med pseudonymet Norge, ble svært populær med sin hyllest til livet og lykken. Maurice Carême (1899–1978) skrev dikt i en beslektet, men mer tilbakeholden stil. Han er særlig kjent for sin lyrikk for barn. Også Christian Dotremont (1922–1979) var dikter og billedkunstner. Han var en sen, men viktig representant for surrealismen i Belgia og var også tilknyttet den nyskapende gruppen av diktere og kunstnere som kalte seg COBRA.
Flere av forfatterne som er nevnt ovenfor, satte også preg på litteraturen etter andre verdenskrig. Noen av forfatterne som fikk sitt gjennombrudd etter 1945, var aktive langt oppover i århundret. Blant disse er dramatikerne Félicien Marceau (1913–2012) og Georges Sion (1913–2001). Jean Mogin (1921–1986) hadde sentrale posisjoner i belgisk kringkasting. Han er mest kjent som skuespillforfatter, men gjorde seg bemerket innenfor flere litterære sjangere.
Suzanne Lilar (1901–1992) var trolig den viktigste kvinnelige skuespillforfatteren i denne perioden. Hun er også kjent for essayer, blant annet om litteratur og om samlivsspørsmål, samt for interessante erindringer.
Blant romanforfatterne i denne perioden kan man nevne Henri Bauchau (1913–2012) som var opptatt av psykoanalysen, samt Charles Bertin (1919–2002), som arbeidet innenfor mange sjangere. Gaston Compère (1924–2008), som også var litteraturforsker og komponist, skrev fantastiske romaner som forteller om hans sterke dødsbevissthet. Men den belgiske romanen på denne tiden er særlig preget av kvinnelige forfattere: En sentral skikkelsen er Marguerite Yourcenar (1903–1987), som bodde lange perioder i USA. Hun har skrevet i mange sjangere, og særlig hennes historiske romaner har oppnådd anerkjennelse hos kritikerne og popularitet hos leserne. Yourcenar var den første kvinnen som ble valgt inn i Det franske Akademi, og hun har ofte blitt regnet som representant for fransk litteratur.
Béatrix Beck (1914–2008) bodde i Frankrike fra 1950-tallet. Også Dominique Rolin (1913–2012) levde i lange perioder i Frankrike. Begge hadde store forfatterskap og var medlemmer av juryene for prestisjefylte litterære priser. Françoise Mallet-Joris (1930–2016), som var datter av Suzanne Lilar, hadde også et omfangsrikt forfatterskap der hovedvekten ligger på romaner. Hun oppnådde en stor leserkrets både i og utenfor Belgia.
Blant franskspråklige belgiske lyrikere som gjorde seg bemerket i de første årene etter andre verdenskrig, kan man nevne André Miguel (1920–2008) og Jean Tordeur (1920–2010). Miguel har også skrevet bøker i andre sjangere, blant annet teaterstykker og hørespill for radio. Tordeur er kjent som kritiker og essayist. Han sto for en katolsk grunnholdning, men hadde en åpen holdning overfor diktning som bygget på andre verdier. Likeledes gjorde Jean Mogin og Charles Bertin seg bemerket som lyrikere.
Også blant belgiske lyrikere fra denne perioden finnes det mange kvinner. Flere av dem er født i andre land, men de har av forskjellige grunner valgt å bo og arbeide i Belgia. Lucienne Desnoues (1921–2004) og Anne-Marie Kegels (1912–1994) kom begge fra Frankrike. Jeanine Moulin (1912–1998) ble født i Brussel, men hennes foreldre var polske jøder. Andrée Sodenkamp (1906–2004) debuterte så sent som i 1950, men hennes diktsamlinger, som er preget av gleden over å eksistere, gjorde henne til en av de mest leste belgiske lyrikere i andre halvdel av 1900-tallet. Også Janine Couvreur (1934–1958) skrev i løpet av sitt meget korte liv en del dikt som har gitt henne en viktig plass i belgisk litteratur.
Den mest kjente dramatikeren fra det franskspråklige Belgia i årene like før tusenårsskiftet, er trolig René Kalisky (1936–1981). Han var av polsk-jødisk herkomst. Kalisky behandlet tidens konflikter i en provoserende form som også forteller om en vilje til metafysisk søken. Jacques de Decker (født 1945) er en meget allsidig forfatter som har publisert på alle de tre språkene som brukes i Belgia, men de viktigste bøkene hans er skrevet på fransk. Han har skrevet en rekke skuespill, men er mest kjent for sine oversettelser og adaptasjoner av dramatikk på mange språk – fra Shakespeare og Brecht til Woody Allen. Blant bøkene hans er en monografi om Henrik Ibsen og oversettelser av Et dukkehjem og Gjengangere til fransk. Mange av stykkene til Pascal Vrebos (født 1952) er fylt av absurd komikk. Som de Decker er også han meget allsidig. Han har også utgitt romaner og vært aktiv både som universitetslærer og som journalist.
Romanforfatterne fra tiden like før tusenårsskiftet er opptatt av både formell eksperimentering og av kritisk samtidsanalyse. Man finner også hos flere av romanforfatterne en sterk livs- og naturtilbedelse. Conrad Detrez (1937–1985) var politisk venstreorientert, og skildret blant annet homofil kjærlighet. Også Hubert Juin (1926–1987) skrev romaner og lyrikk, men er særlig kjent som kritiker og litteraturforsker.
Pierre Mertens (født 1939) har skrevet romaner der fiksjon og virkelighetsskildringer forenes på overraskende måter. Marcel Moreau (født 1933) har fått sterke impulser fra filosofi og oppfatter diktningen som et middel til å overvinne livets meningsløshet. Jean Muno (1924–1988), som særlig ble kjent etter sin død, skrev satirer over det belgiske småborgerskapet. Jean-Pierre Otte (født 1949) er fascinert av gamle skapelsesmyter og de vitale kreftene i naturen. François Weyergans (1941–2019) var kjent for sin selvironi og sin lekende uttrykksform.
Blant romanforfatterne som satte preg på litteraturen ved slutten av det tyvende århundre, kan nevnes Francis Dannemark (født 1955) som forener fantasi og realisme. Jean-Claude Pirotte (1939–2014) var en anerkjent advokat, men måtte oppgi sin karriere da han ble dømt for en forbrytelse han ikke hadde begått. Da han senere ble frikjent, begynte han som forfatter, og flere av romanene hans oppnådde stor anerkjennelse.
Eugène Savitzkaya (født 1955) har skrevet romaner preget av krass realisme og sans for detaljer. Hos ham står barn ofte i sentrum for historien. Caroline Lamarche (født 1955) har vakt oppsikt med sine skildringer av vold og overgrep i nære menneskelige relasjoner. Jean-Philippe Toussaint (født 1957) har utviklet seg fra humorist og minimalist til en stadig mer nyansert skildrer av mellommenneskelige konflikter. Amélie Nothomb (født 1966) arbeider med stor systematikk for å gjennomføre et originalt litterært prosjekt. Både Toussaint og Nothomb er oversatt til norsk og har fått mange lesere i Norge.
Blant andre forfattere fra den yngste generasjonen, kan nevnes humoristen Pascal Samain (født 1958), den følsomme ironikeren Eva Kavian (født 1967), samt Thomas Gunzig (født 1970) og Nicolas Ancion (født 1971) som begge representerer en svart og absurd humor.
Den nyeste belgiske lyrikken er dominert av kvinner. Claire-Anne Magnès (født 1937) fikk sitt gjennombrudd som dikter etter at hun var blitt pensjonist. Hun har også hatt betydning som oversetter, særlig av ungarsk litteratur. Franςoise Lison-Leroy (født 1951) har skrevet litteratur i mange sjangere, men er mest kjent for lyrikk der hun uttrykker sin livsopplevelse som kvinne. Til tross for sitt korte liv og sin tilbakeholdende uttrykksmåte, blir Mimy Kinet (1948–1996) sett på som en lederskikkelse blant belgiske lyrikere fra de siste tiårene.
Blant mannlige belgiske lyrikere fra denne perioden er det naturlig å nevne Guy Goffette (født 1947). Hans uttrykksform er enkel og direkte, og han har ofte blitt sammenliknet med den franske dikteren Paul Verlaine, som han har skrevet flere bøker om. Goffette er også kjent for sin kortprosa.
I tiden under og etter tusenårsskiftet har det litterære livet i de fleste land blitt stadig mer internasjonalt. Mange forfattere bor og arbeider i andre land enn der de er blitt født, og stadig flere skifter nasjonalitet i løpet av sin karriere. Dette er ikke minst tydelig i et land som Belgia. Antoine Berenboom (født 1947) er av jødisk slekt og har bakgrunn fra Russland og Ukraina. Også Armel Job (født 1948) har jødisk slekt. Han har behandlet emner fra sitt folks historie i det 20. århundre, men også skildret muslimers møte med vesteuropeiske verdier.
Éric-Emmanuel Schmitt (født 1960), som hører til de mest leste franskspråklige forfatterne i sin generasjon, er født i Frankrike, men har nå tatt belgisk statsborgerskap. Hubert Antoine (født 1971) er født i Belgia, men bor nå i Mexico. Mimy Kinet oversatte nygresk lyrikk i samarbeid med greske forfattere. En av disse, Aki Roukas, har flyttet til Belgia og skriver nå på fransk.
En rekke ledende franskspråklige litteraturforskere og kritikere fra siste del av det tyvende århundre er belgiske: Som eksempler kan nevnes Jacques Dubois (født 1933), Jean-Marie Klinkenberg (født 1944) og Nicolas Ruwet (1932–2001). De fører linjen videre fra Georges Poulet (1902–1991) og Maurice Piron (1914–1986), som var sentrale skikkelser i franskspråklig litteraturforskning på 1900-tallet. Disse forskerne har arbeidet både med språk og med litteratur, og mange vil i første rekke regne dem som språkteoretiker. Ruwet var i tillegg betydningsfull som musikkteoretiker. Flere av dem har vært sterkt opptatt av forholdet mellom litteratur og samfunnsspørsmål, og ikke minst har de vært interessert i språket og kulturen i ulike fransktalende områder utenfor Frankrike. Mange belgiske litteraturforskere har blant annet arbeidet med den rike litteraturen fra de franskspråklige delene av Canada. Også en nyskapende, men kontroversiell kritiker som Paul de Man (1919–1983), som for det meste arbeidet i USA, var født i Belgia.
Mange av de yngste franskspråklige belgiske forfatterne og kritikerne er opptatt av den spesielle politiske og kulturelle situasjonen som motsetningen mellom språk og språkområder har skapt i Belgia. Noen legger vekt på det som dermed blir særegent for belgisk språk og kultur, altså det som enkelte kaller «la belgitude». Andre understreker det fellesskap som finnes mellom franskspråklige litteraturer fra ulike land, og at denne litteraturen utgjør en viktig del av dagens verdenslitteratur.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.