Faktaboks

Margaret Cavendish

Født: Margaret Lucas

Født
1623, Colchester, Essex, England
Død
16. desember 1673, London, England
Margaret Cavendish, 1665
Margaret Cavendish, malt i 1665
Margaret Cavendish, 1665
Av /The Portland Collection, Harley Gallery, Welbeck Estate.

Margaret Cavendish var en britisk filosof og skjønnlitterær forfatter fra 1600-tallet. I sine mange verk om naturfilosofi forsvarte hun en vitalistisk materialisme hvor hele naturen betraktes som materiell og samtidig levende. Cavendish er likevel først og fremst kjent som forfatteren av romanen A Description of A New World, Called the Blazing-World.

Bakgrunn

Margaret Lucas ble født inn i en velstående familie i 1623 i Colchester i Essex i England. På grunn av familiens velstand fikk hun tilgang til privatundervisning i slikt som var typisk for jenter i dette sosiale sjiktet, som sang, dans, musikk, lesing og skriving. I 1643 ble hun hoffdame for dronning Henriette Maria som var gift med Karl I av England, Skottland og Irland. På grunn av de engelske borgerkrigene fulgte hun dronningen i eksil til Paris i Frankrike, dronningens hjemland, mens Karl ble igjen for å kjempe for tronen, noe som endte fatalt med at han ble styrtet og halshugget i 1649. I Paris ble hun kjent med William Cavendish, som hadde vært sterkt delaktig i den første borgerkrigen i England, men som nå levde i eksil. De giftet seg i 1645.

Ekteskapet med William fikk betydning for Cavendishs filosofiske virke på to områder. For det første bidro det til at hun fikk utgitt verkene sine. I samtiden var det sjelden at forlag ville utgi tekster av kvinner, i det minst ikke under eget navn. Derfor ble flere verk utgitt anonymt eller under pseudonym. Med hjelp fra ektemannen fikk imidlertid Cavendish utgitt sine verk under eget navn, og hun fikk til og med forlaget til å trykke verkene med et selvportrett på forsiden.

Filosofiske arbeider

Til å være kvinne hadde hun en særdeles stor produksjon. Hele 21 verk knyttes til hennes navn, hvorav 15 av verkene er originale, mens de øvrige seks representerer revisjoner av tidligere utgivelser. Verkene tilhører ulike sjangre og fagområder og hun må betegnes som både filosof, vitenskapskvinne, poet og forfatter av så vel romaner som skuespill. Seks av verkene kan betegnes som filosofiske avhandlinger. Hun skrev også en biografi over livet til sin ektemann, samt en kort selvbiografi.

Den andre grunnen til at ekteskapet med William ble viktig for Cavendishs filosofiske virke var at det brakte henne i kontakt med flere av samtidens ledende filosofer og intellektuelle. Disse ble knyttet sammen i det som ettertiden har blitt kalt Cavendish- eller Newcastlesirkelen i filosofi. Foruten Margaret, William og Williams bror, Charles Cavendish, hører Thomas Hobbes, Pierre Gassendi, Marin Mersenne, John Pell, Kenelm Digby og Walter Charleton til denne sirkelen. Dessuten var René Descartes knyttet til sirkelen en periode. Tilknytningen til denne sirkelen, og da særlig til Hobbes og Descartes, fikk stor betydning for Cavendishs intellektuelle utvikling, samtidig som de to på sin side nok også ble inspirert av henne.

Etter den andre borgerkrigens slutt i 1660 flyttet William og Margaret tilbake England og ble hertug og hertuginne av Newcastle. Cavendish fikk ry på seg som forfatter av flere filosofiske avhandlinger, men også for å være gal, trolig på grunn av sine svært fantasifulle romaner, særlig hennes mest kjente roman A Description of A New World, Called the Blazing-World fra 1667. Til tross for at Royal Society for Sciences ikke tillot kvinnelige medlemmer (helt fram til 1945), ble hun i 1667 som første kvinne invitert til et møte i dette vitenskapsakademiet. Cavendish døde i 1673 og er gravlagt i samme grav som William i Westminster Abbey.

Filosofisk ståsted

Kritikk av Hobbes og Descartes

Cavendishs filosofi kan best forstås i relasjon til ideene til Hobbes og Descartes. I renessansen ble det teleologiske natursynet til Aristoteles avløst av det mekanistiske natursynet, og både Hobbes og Descartes regnes, sammen med blant annet Galileo Galilei, som sentrale for dette skiftet i måten å betrakte naturen på. Det mekanistiske natursynet er fremfor alt karakterisert ved at det tar et oppgjør med den teleologiske forestillingen om at enhver ting har et iboende formål og at det i enhver ting finnes en indre streben etter å nå dette formålet. Ifølge det mekanistiske natursynet kan nemlig ingen legemlige fenomener forandre seg selv ut fra indre årsaker, men all forandring og bevegelse skyldes ytre mekaniske krefter som virker på legemet. Dette skiftet i natursyn førte til en debatt mellom samtidens intellektuelle om hvorvidt mennesket også må regnes som tilhørende naturen og således er utlevert til mekaniske krefter. Eller finnes det noe ved mennesket, spesifikt vår sjel, som er unndratt disse kreftene og som dermed gjør at vi må betraktes som frie?

I denne debatten forfekter Hobbes en materialisme, det vil si at han mener at hele mennesket, selv vår sjel, er underlagt naturlovene og således er ufritt. For Hobbes skyldes all bevegelse og forandring i naturen at materie beveger seg og støter mot hverandre. Vår tenkeevne og våre ideer er ikke unndratt fra dette, så selv våre tanker betraktes som materie i bevegelse. Det er slik ikke noen vesensforskjell på vår sjel, det vil si vår tenkning, og vårt legeme, som er en del av den ytre naturen. Hobbes avviser med dette all form for åndelig eller immateriell substans, og det finnes intet rom for at mennesket kan betraktes som fritt.

I motsetning til Hobbes tar Descartes til orde for en substansdualisme, hvor mennesket dels betraktes som utstrakt, som del av den materielle substans (res extensa), og dels tenkende, som del av den åndelige substans (res cogitans). Ettersom den åndelige substansen, det vil si sjelen, ikke har utstrekning, er den heller ikke underlagt naturlovene. Dermed er ikke det mekanistiske natursynet altomfattende hos Descartes, men en del av mennesket er altså fritt og «levende». Likevel er det riktig å si at Descartes forsvarer det mekanistiske natursynet, fordi hele resten av naturen, inkludert den utstrakte delen av mennesket, altså legemet, er ufri og underlagt naturlovenes determinisme. Dermed er det også hos Descartes slik at alt som skjer, skyldes ytre bevirkende krefter og årsaker. For eksempel er et dyr kun besående av materiell substans og Descartes beskriver følgelig dyr som årsaksbestemte «maskiner».

Vitalistisk materialisme

Cavendish er slik på sett og vis enig med Hobbes i at hele naturen er materiell. Hun skiller seg likevel fra Hobbes ved å understreke at det ikke er slik at all materie er livløs. Cavendish opererer nemlig med tre ulike typer materie. Det gjelder for det førte «ren materie», det vil si materie som ikke har liv. Denne materien, som utgjør majoriteten av all materie i verden, er karakterisert ved at den ikke beveger seg selv. For det annet «sensitiv materie», det vil si levende materie som er nødvendig for at ting skal kunne bevege seg. Tanken til Cavendish er at det ikke finnes noe i verden som kun er ren materie, men at det ved enhver ting hefter et større eller mindre aspekt av sensitiv materie. Slik sett er hele naturen levende. Dessuten opererer Cavendish med det hun kaller «intelligent materie». Denne materien setter ting i stand til å vurdere ulike handlingsalternativ og ta rasjonelle valg. Også den rasjonelle materien er levende, men i motsetning til animalsk materie, som bare er nødvendig for at ting skal bevege seg, sørger den intelligente materien for at den animalske materien kan bevege seg på en rasjonell måte. Cavendish ser slik ut til å skille seg fra Hobbes ved at det i tillegg til den livløse materien finnes materie som er fylt av liv og som er i stand til å bevege seg selv. Alle skapninger er nemlig sammensatt av de ulike formene for materie. Mens Hobbes ser det som intetsigende å tale om en sjel, mener Cavendish at det er mulig å tale om en materiell sjel.

Denne teorien står også i kontrast til Descartes og substansdualismen. For Cavendish er ikke kropp og sjel som to substanser, henholdsvis en immateriell og materiell, men all substans er materiell. Ifølge henne kan det i skaperverket ikke finnes noen rent åndelig substans, og en slik substans er i det hele ikke mulig å forestille seg i denne verden. Dessuten gir det for Cavendish ikke mening å si at en åndelig substans skal være i stand til å bevege et legeme. På denne måten unngår hun «sinn-kropp-problemet» (mind-body problem), altså problemet med hvordan en immateriell sjel er i stand til å bevege et materielt legeme. Hun avviser også Descartes’ kjente løsningsforsøk i Sjelens Pasjoner med konglekjertelen (glandula pinealis, epifysen) som formidler mellom det immaterielle og materielle, ettersom denne kjertelen selv er en del av den materielle og utstrakte verden. Dessuten mener hun at det heller ikke er slik at den rasjonelle materien eksklusivt er tilgjengelig for mennesker. Også dyr og hele den øvrige naturen har nemlig evnene til sensitivitet, rasjonalitet og bevegelse. Cavendish polemiserer følgelig sterkt mot beskrivelsen av dyr som «maskiner».

Cavendish tar altså et oppgjør med Hobbes og Descartes, samt med det mekanistiske natursynet mer generelt. Hennes kritikk minner mye om den vi finner hos Anne Conway. Også Conway tar nemlig til orde for at det ikke finnes død materie, men at alt materielt har en sjelelig eller åndelig dimensjon ved seg. Likeledes hevder Cavendish at naturen ikke er død, men at den har liv og besitter kunnskap. Selv om det uten tvil er mye felles tankegods hos Cavendish og Conway, er det likevel en forskjell i vektlegging. Conway forfekter nemlig en slags «materialistisk vitalisme» der alt i naturen både har et materielt og åndelig aspekt, og hvor naturen forbedrer seg ved at den kontinuerlig endrer seg og blir mer åndelige og mindre materiell.

Cavendish er enig i at det hefter både et materielt og et åndelig aspekt ved alt er i naturen, men det er mer presist å omtale hennes posisjon som «vitalistisk materialisme». For Cavendish er nemlig naturen grunnleggende sett materiell, selv om det hefter et åndelig og levende aspekt ved all natur. Denne ulikhet i vektlegging til tross, er det tydelig at både Cavendish og Conway forsvarer en slags mellomposisjon mellom materialisme slik vi finner den hos Hobbes og vitalisme slik vi for eksempel finner den hos Baruch de Spinoza. Både Cavendish og Conway må slik sies å ville bevare noe av det teleologiske natursynet innenfor rammen av det mekanistiske, for selv om alt er utstrakt og materielt, er det likevel liv og bevegelse innad i materien.

Betydning

Cavendishs filosofi har fått en dårlig mottakelse, både i samtiden og ettertiden. Hun er normalt ikke nevnt i tradisjonelle fremstillinger av filosofiens historie, en skjebne hun deler med mange andre kvinner i filosofihistorien. Det er først de seneste årene gjennom det økte fokuset på såkalt kanonkritikk og «glemte» kvinner i filosofihistorien at Cavendish har fått noe større anerkjennelse. Hun er riktignok fremdeles langt mer kjent som skjønnlitterær forfatter enn som filosof.

Overraskende nok er Cavendish også i stor grad oversett av moderne økofeminister (se miljøfilosofi). Den som først og fremst bidro til etableringen av denne retningen innenfor moderne filosofi var den amerikanske filosofen Carolyn Merchant med sin utgivelse av boken The Death of Nature: Women, Ecology, and the Scientific Revolution i 1980. Merchant fremhever Conway som en meget sentral pionér i filosofihistorien for en økofeministisk måte å forholde seg til naturen på, der man ser på naturen som levende og at kvinner, som tradisjonelt har vært assosiert med natur, står i en spesifikk omsorgsrelasjon til naturen. Kampen mot kvinnediskriminering og kampen mot klima- og miljøproblemer betraktes egentlig som to sider av samme sak og det ene problemet kan ikke løses uavhengig av det andre.

Grunnet den nære forbindelsen i tenkemåte mellom Conway og Cavendish, er det svært underlig at Cavendish selv i en slik sammenheng neglisjeres. Hennes kritikk av det mekanistiske natursynet generelt og insisteringen på at hele naturen er en slags levende organisme som vi ikke skal utnytte, passer slik sett svært godt inn i en økologisk sammenheng.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Broad, Jacqueline (2003). Women Philosophers of the Seventeenth Century. Cambridge University Press.
  • Cavendish, Margaret (2019 [1668]). Grounds of Natural Philosophy. Echo Library.
  • Clucas, Stephen (2000). The Duchess and Viscountess: Negotiations between Mechanism and Vitalism in the Natural philosophies of Margaret Cavendish and Anne Conway. In-Between: Essays and Studies in Literary Criticism, 9 (1), s. 125-136.
  • Grant, Douglas (1957). Margaret the First: A Biography of Margaret Cavendish, Duchess of Newcastle 1623-1675. Ruth Hart-Davis.
  • Hutton, Sarah (1997). In Dialogue with Thomas Hobbes: Margaret Cavendish’s Natural Philosophy. Women’s Writing, 4 (3), s. 421-432.
  • Jones, Kathleen (1990). A Glorious Fame: The Life of Margaret, Duchess of Newcastle, 1623-1673. Bloomsbury.
  • Sarasohn, Lisa T. (1984). A Science Turned Upside Down: Feminism and Natural Philosophy of Margaret Cavendish. Huntington Library Quarterly, 47, s. 289-307.
  • Schiebinger, Londa (1991). Margaret Cavendish, Duchess of Newcastle. I Mary Ellen Waithe (Red.), A History of Women Philosophers (bind 3, s. 1-20). Kluwer Academic Publishers.
  • Stevenson, Jay (1996). The Mechanist-Vitalist Soul of Margaret Cavendish. Studies in English Literature, 36, s. 527-543.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg