Moldovas samtidshistorie

Parlamentsbygningen i Chișinău. Den moldovske nasjonalforsamlingen ble grunnlagt ved landets selvstendighet i 1991.
Chisinau rådhus ble bygget i 1901 for å huse by-dumaen da Moldova var underlagt russisk styre. Bygningen ble rasert under andre verdenskrig, men er bygget opp og fungerer i dag som byens rådhus.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Moldovas samtidshistorie er landets historie etter 1991. Etter å ha vært en del av Romania i mellomkrigstiden og en sovjetrepublikk etter andre verdenskrig, ble Moldova et selvstendig land 27. august 1991.

Selvstendighet

Kampen for demokrati og nasjonal selvbestemmelse i Moldova da Sovjetunionen brøt sammen, fulgte i hovedtrekk mønsteret fra de baltiske statene. Moldovas første ikke-kommunistiske nasjonalforsamling erklærte i juni 1990 landets suverenitet. Etter det mislykkede kuppet mot Sovjetunionens statsleder Mikhail Gorbatsjov i august 1991 erklærte Moldova, i likhet med de fleste andre sovjetrepublikker, sin uavhengighet 27. august 1991.

Motstanden fra den slavisktalende befolkningen mot suverenitet og uavhengighet for den tidligere sovjetrepublikken gav seg sterkere utslag i Moldova enn i Baltikum. Dette hadde sammenheng med en frykt for at uavhengigheten skulle bli første skritt på veien mot en gjenforening med Romania. Motstanden kom sterkest til uttrykk på østsiden av Dnestr, der russere og ukrainere til sammen var i flertall, men også blant de tyrkisktalende gagauserne sør i landet. I september 1990 ble det på østsiden av Dnestr (Transnistria) utropt en autonom sovjetrepublikk, noe regjeringen i Moldova ikke godtok. Fra slutten av 1991 gikk konflikten mellom utbryterne og sentralmyndighetene i Chişinău over i en krigstilstand som varte til sommeren 1992. Mer om dette nedenfor i avsnittet «Motstand mot Moldova som enhetsstat».

Det første parlamentsvalget i det uavhengige Moldova fant sted i februar 1994 og ble vunnet av Agrardemokratene. De fikk 43 prosent av stemmene og rent flertall i parlamentet. Partier som enten ønsket gjenforening med Romania eller et tett forhold til Russland, var taperne. Agrardemokratene dannet en ny regjering som tiltrådte i april, ledet av Andrei Sangheli. Like etter valget ble det holdt en folkeavstemning der 95 prosent støttet fortsatt uavhengighet for Moldova, både i forhold til Romania og Russland. Agrardemokratene ble sommeren 1995 splittet da president Mircea Snegur brøt med uavhengighetsprinsippet.

Våren og høsten 1995 var det en rekke store streiker og demonstrasjoner i hovedstaden Chişinău, hvor særlig studentene var aktive. Ved siden av anklager mot regjeringens økonomiske politikk og den økende sosiale nøden ble språkspørsmålet tatt opp. Det påvirket trolig Snegur til å innta sitt nye standpunkt om at det eneste vitenskapelig korrekte er å kalle språket rumensk, og at navnespørsmålet må vurderes uavhengig av en mulig gjenforening med Romania. Han lyktes ikke å få med seg parlamentet i sitt nye syn, og ved presidentvalget høsten 1996 tapte han til fordel for parlamentspresident Petru Lucinschi, den tidligere kommunistlederen.

Grunnloven

I Moldovas nye grunnlov, som ble vedtatt sommeren 1994, ble det tatt inn bestemmelser som skulle hindre en ny union med Samveldet av uavhengige stater eller Romania. Det ble fastslått at landet skal være varig nøytralt, at fremmede styrker ikke kan stasjoneres der, og at navnet på språket skal være moldovsk, ikke rumensk. Transnistria og Gagaus ble innrømmet muligheter for betydelig regionalt selvstyre. På grunn av Transnistria-konflikten har bestemmelsen bare fått virkning for Gagaus.

I 2000 ble grunnloven forandret slik at presidenten fra da av skulle velges av parlamentet med tre femtedelers flertall. I 2016 bestemte konstitusjonsdomstolen at endringen fra 2000 var ukonstitusjonell, og at landets president igjen skulle velges ved direkte valg, første gang høsten 2016.

Motstand mot Moldova som enhetsstat

I regionen Transnistria (markert med mørk grønn farge) erklærte russiske kommunister i 1991 en uavhengig «Dnestr-republikk», med langsiktig mål å bli en del av Den russiske føderative republikk (Russland). Dette førte til væpnede sammenstøt 1991–92 med store tap av menneskeliv. Den moldovske grunnloven tar hensyn til at Transnistria skal ha en spesiell status, men det er stadig ikke avklart hvordan dette skal praktiseres.

Av /Store norske leksikon ※.

Etter Moldovas suverenitetsvedtak av mai 1990 førte skepsis fra den slavisktalende befolkningen til at det i september ble utropt en autonom sovjetrepublikk på østsiden av Dnestr (Transnistria), der de slavisktalende er i flertall. De rumensktalende moldoverne utgjør 40 prosent i utbryterrepublikken, mens 28 prosent er ukrainere og 25 prosent russere. Samlet befolkning er på om lag 550 000.

Før Dnestr-republikken ble utropt, var det i Sør-Moldova i august 1990 blitt erklært en egen gagausisk republikk. I begge regioner kom det til væpnede sammenstøt, i Transnistria også regulære krigshandlinger. I Gagaus eksisterte det fra 1990 til 1994 en «gagausisk sosialistisk republikk», som ikke var anerkjent av noen. Etter forhandlinger kom det til en løsning som respekterer et utstrakt selvstyre for gagauserne, men innenfor Moldovas konstitusjonelle rammer. Fra desember 1994 har Gagaus dermed status som «autonom territorial enhet» i Moldova. Hovedstaden er Comrat. Det inngår i avtalen at Gagaus skal ha rett til uavhengighet dersom Moldova skulle opphøre å være en uavhengig stat.

I Transnistria utviklet det seg fra slutten av 1991 en krigstilstand som fortsatte til sommeren 1992, da Moldova, Russland, Romania og Ukraina forhandlet fram en avtale om våpenstillstand. Rundt 700 mennesker hadde da mistet livet, titusener hadde flyktet fra sine hjem, og det var store materielle ødeleggelser. Som Moldovas president måtte Mircea Snegur gå med på den russiske president Jeltsins krav om at det skulle være russiske «fredsbevarende» styrker der. Utbryterrepublikken fikk dermed en foreløpig beskyttelse. I oktober 1994 inngikk Moldova og Russland en avtale om at alle russiske styrker skulle ut i løpet av tre år. De lokale myndigheter avholdt i mars 1995 en folkeavstemning som gav stort flertall mot den planlagte tilbaketrekkingen.

Nasjonalistiske russiske politikere har flere ganger engasjert seg i Transnistria-spørsmålet, og i november 1995 fikk de dumaen i Russland til å gjøre et vedtak som oppfordret president Jeltsin til å erklære at området er av strategisk interesse for Russland. Moldovas president Snegur fordømte vedtaket som en innblanding i Moldovas indre anliggender.

I mai 1997 ble det inngått en avtale i Moskva mellom utbryterrepublikken og Moldova om hvordan de fremtidige forbindelser skulle være innen Moldovas opprinnelige grenser. De russiske styrkene skulle suppleres med ukrainske i rollen som fredsbevarende styrker, og ville dermed ikke bli trukket ut i 1997, som tidligere antatt. OSSE har i en årrekke engasjert seg for å finne en løsning, blant annet med et forslag om føderalisering i 2002. I slutterklæringen fra OSSE-toppmøtet i Istanbul i 1999 hadde Russland gått med på en fullstendig tilbaketrekning av de russiske styrkene innen utgangen av 2002, noe som ikke ble gjennomført. En russisk plan om føderalisering fra 2003 (Kozak-planen) forutsatte et demilitarisert Moldova kombinert med regler som ville gjøre det lett for Transnistria og gagausernes region å blokkere vedtak på republikknivå.

I 2004 kom det til en alvorlig krise mellom den moldovske regjeringen i Chişinău og utbryterne i Tiraspol etter at flere skoler som hadde undervist i rumensk med bruk av det latinske alfabetet, var blitt stengt. Etter hvert har Moldova oppmuntret EU til å engasjere seg i konflikten. Fra 2004 er Russlands standpunkt om det russiske militære nærværet at soldater og utstyr allerede er trukket tilbake i nødvendig grad. De styrkene som er igjen, inngår bare i en fredsbevarende styrke, og den vil ikke bli trukket ut før det er kommet til en løsning på konflikten mellom utbryterrepublikken og de moldovske myndighetene i Chişinău.

Økonomisk utvikling

Moldova er et av Europas fattigste land, og den økonomiske situasjonen har vært svært vanskelig i årene etter uavhengigheten. Bruttonasjonalproduktet (BNP) sank drastisk og nådde et minimum i 1999 med 33 prosent av verdien for 1989. Landet var det SUS-landet der nedgangen varte lengst. Fra 2000 var det økonomisk vekst fram til 2008. Veksten var likevel ikke sterk nok til å eliminere fattigdommen, og med den internasjonale finanskrisen i 2009 fikk Moldova igjen økonomisk nedgang. Fra 2010 begynte en ujevn vekst igjen. I 2015 var likevel BNP fortsatt lavere enn i hvert av årene 1989–1991, men dobbelt så stort som i bunnåret 1999. Det er anslått at over en fjerdedel av befolkningen i arbeidsdyktig alder arbeider i utlandet.

I tillegg til de alminnelige omstillingsproblemene felles for de tidligere kommuniststatene har Moldova hatt spesielle problemer, da økonomien har vært tett sammenvevd med den tidligere sovjetiske. Landet har omtrent ingen energiproduksjon og er helt avhengig av Russland og Ukraina. Det har gjort landet sårbart for politisk press fra Moskva. At mye av Moldovas industri befinner seg i utbryterregionen Transnistria, har også svekket Moldovas økonomi betydelig. Krigshandlingene i 1992 satte også økonomien tilbake. Dessuten har alvorlig tørke og andre naturkatastrofer flere år rammet jordbrukslandet i Moldova spesielt hardt.

Parlamentsvalgene i 2001 og 2005

Etter valgene i 2001 la de nye makthaverne opp til et nærmere samarbeid med Russland og forsøkte å gjøre russisk til offisielt språk ved siden av moldovsk (rumensk) med obligatorisk russiskundervisning i grunnskolen. Det var i 2002 store demonstrasjoner mot dette, og myndighetene måtte gi opp den harde linjen. Bildet er fra en av demonstrasjonene. Teksten på parolen er «rumensk folk – rumensk språk».

Vladimir Voronin var Moldovas president fra 2001 til 2009.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Ved parlamentsvalget i februar 2001 førte utbredt fattigdom og en elendig økonomisk situasjon til seier for kommunistpartiet (50,1 prosent av stemmene) og nok representanter til å avgjøre presidentvalget. Kommunistpartiet var allerede i 1998 blitt det største partiet, selv om det da hadde måttet la en sentrumskoalisjon danne regjering. I april 2001 valgte parlamentet kommunistlederen Vladimir Voronin til landets president.

Kommunistene vant også valget i 2005. Men da måtte de ha hjelp fra deler av opposisjonen for å sikre gjenvalg av Voronin som president. Etter valgene i 2001 la de nye makthaverne opp til et nærmere samarbeid med Russland og forsøkte å gjøre russisk til offisielt språk ved siden av moldovsk (rumensk) med obligatorisk russiskundervisning i grunnskolen. Det var i 2002 store demonstrasjoner mot dette, og myndighetene måtte gi opp den harde linjen. Også vanskene med å finne en løsning på Transnistria-konflikten har medvirket til at kommunistene har åpnet for mer europeisk integrasjon.

I 2008 fikk Moldova sin første kvinnelige statsminister, Zinaida Greceanîi fra kommunistpartiet.

To parlamentsvalg i 2009

Zinaida Greceanîi ble Moldovas første kvinnelige statsminister i 2008.
Av .
Lisens: CC BY SA 4.0

Ved parlamentsvalget 5. april 2009 ble igjen kommunistpartiet størst med 49,5 prosent av stemmene og 60 av de 101 mandatene. For å avgjøre presidentvalget alene trengte et parti 61 mandater. Valgdeltakelsen var på 57,5 prosent. Etter offentliggjøringen av det foreløpige valgresultatet kom det til store demonstrasjoner, vesentlig av ungdom. Demonstrasjonene hadde en antikommunistisk karakter og bestred at valget var blitt avviklet korrekt. Internasjonale observatører gav valget i hovedsak bestått karakter, men hadde mange kritiske merknader når det gjaldt valgkampen og tilgangen til landets viktigste massemedier.

Demonstrasjonene gikk etter hvert over til voldelige opptøyer, og parlamentsbygningen ble satt i brann. President Voronin la skylden på utenlandske krefter, og den rumenske ambassadøren ble utvist. Flere rumenske og andre utenlandske journalister ble nektet innreise eller møtte andre hindringer i sitt arbeid.

Etter noen dager gikk likevel Voronin inn for at stemmene skulle telles på nytt, noe grunnlovsdomstolen senere gjorde vedtak om. Opposisjonen boikottet den nye opptellingen og begrunnet det med at det først og fremst var valgmanntallet, ikke opptellingen, som måtte gjennomgås for å avdekke om det var valgfusk av betydning. Den nye opptellingen førte bare til minimale justeringer av resultatet og ingen forandringer av mandatfordelingen. Etter at kommunistpartiet i avstemninger i parlamentet i mai og juni bare fikk 60 stemmer for sin presidentkandidat, og ikke 61 som var nødvendig, ble det i samsvar med grunnloven skrevet ut nyvalg.

Det nye parlamentsvalget fant sted 29. juli 2009. Valgdeltakelsen var på 58,8 prosent, litt høyere enn ved valget i april. Internasjonale valgobservatører var i hovedsak fornøyd med gjennomføringen av selve valget. Men også ved dette valget var valgkampen preget av at kommunistene på ulike måter ble favorisert i massemediene; både i det statlige fjernsynet og i den største private fjernsynskanalen.

Kommunistpartiet var fortsatt det overlegent største partiet med 44,7 prosent av stemmene. Det var en klar tilbakegang fra april, da partiet fikk 49,5 prosent. Mandattallet gikk ned fra 60 til 48. De fire opposisjonspartiene som kom over sperregrensen på fem prosent, fikk til sammen 53 mandater. I august forpliktet de seg til å samarbeide om regjeringsmakten ved å inngå «Alliansen for europeisk integrasjon», og i september 2009 ble Vlad Filat fra det liberal-demokratiske partiet statsminister i en koalisjonsregjering med flertall i parlamentet.

Partiet som gikk mest fram ved valget var det sentrums/venstre-orienterte Demokratiske partiet (Partidul Democrat), som fikk 12,5 prosent av stemmene og ble det tredje største av de ikke-kommunistiske partiene. Ved valget i april hadde partiet bare fått tre prosent av stemmene og kom da ikke over sperregrensen. En forklaring på den store framgangen var at Marian Lupu var blitt ny partileder. Han hadde tidligere vært økonomiminister i en kommunistisk regjering, og fra 2005 til 2009 var han president i nasjonalforsamlingen. Sommeren 2009 gikk han ut av kommunistpartiet og sluttet seg til Det demokratiske partiet, der han straks ble valgt til leder.

Lupu, som regnes som en teknokratisk orientert politiker, har kritisert kommunistene for manglende reformvilje. Da det etter valget i april 2009 ikke lyktes å få valgt ny president, fortsatte Vladimir Voronin som fungerende president. Heller ikke parlamentet som ble valgt i juli 2009 klarte å få valgt president, siden ingen gruppering hadde tilstrekkelig flertall (tre femtedeler).

Voronin sa fra seg posisjonen som fungerende president 11. september 2009. Inntil en ny president kunne velges, fungerte presidenten i den nyvalgte nasjonalforsamlingen, Mihai Ghimpu fra Det liberale partiet (Partidul Liberal), som landets midlertidige president. Det siste mulige forsøket på å velge president av dette parlamentet fant sted 7. desember 2009, uten resultat. Dermed ville det igjen bli nødvendig med nyvalg til parlamentet. Siden grunnloven krever at det må gå minst ett år mellom hver gang parlamentet oppløses, kunne ikke et nytt parlamentsvalg skje før høsten 2010.

Folkeavstemning og nyvalg i 2010

En annen strategi for å få valgt president var å forandre grunnloven, slik at presidenten velges direkte av folket, ikke av parlamentet. Parlamentsflertallet utskrev derfor en folkeavstemning for å få endret grunnloven i denne retning. Kommunistene boikottet folkeavstemningen. Selv om valgloven ble forandret så kravene til deltakelse ble redusert fra 60 til 33 prosent for at resultatet skulle være gyldig, ble ikke fremmøtet stort nok. Bare 30,3 prosent deltok. 87,8 prosent stemte for å forandre grunnloven, 12,2 prosent stemte mot.

Med så lav deltakelse fikk resultatet ingen betydning utover å demonstrere kommunistenes styrke. Dermed ble det nok en gang utskrevet nyvalg. Dette parlamentsvalget fant sted 28. november 2010. Sperregrensen var nå satt ned fra fem til fire prosent (høyere for valgforbund). Valgdeltakelsen var på 63,4 prosent, høyere enn ved begge parlamentsvalgene i 2009. Internasjonale valgobservatører var i store trekk fornøyd med gjennomføringen av valget. Kommunistpartiet ble også ved dette valget størst med 39,3 prosent av stemmene. Likevel var det en tilbakegang fra de forrige valgene. Mandattallet gikk ned fra 48 (juli 2009) til 42.

I april 2009 hadde kommunistene fått 60 mandater. Størst på den ikke-kommunistiske siden ble Det liberal-demokratiske partiet ledet av statsminister Vlad Filat med 29,4 prosent av stemmene og 32 mandater. Det demokratiske partiet og Det liberale partiet fikk henholdsvis 12,7 og 10,0 prosent av stemmene (15 og 12 mandater). Selv om de ikke-kommunistiske partiene samlet ble større enn kommunistene, fikk de heller ikke denne gangen det tilstrekkelige grunnlovsbestemte flertallet til å velge ny president. Det så en stund ut til at Marian Lupus parti (Det demokratiske partiet) skulle danne en koalisjon med kommunistene, men heller ikke det ville gitt stort nok flertall.

Etter vanskelige forhandlinger gjenoppstod i desember 2010 den ikke-kommunistiske koalisjonen mellom liberaldemokratene, demokratene og de liberale, «Alliansen for europeisk integrasjon». Marian Lupu ble valgt til parlamentspresident. Dermed ble han også fungerende president i landet, i påvente av et gyldig presidentvalg.

Vlad Filat fra liberaldemokratene fortsatte som statsminister. Heller ikke i 2011 lyktes det parlamentet å velge landets president, siden kommunistene med sine 42 mandater fortsatt kunne blokkere valget. Da tre av kommunistiske deputerte (deriblant tidligere statsminister Zinaida Greceanîi) i november 2011 forlot Kommunistpartiet og meldte seg inn i Sosialistpartiet (Partidul Socialiştilor din Republica Moldova), et lite parti som da var uten representanter i parlamentet, mistet kommunistene sin mulighet til å forhindre valget av en ikke-kommunistisk president.

En løsning på den langvarige konstitusjonelle krisen kom imidlertid ikke før i mars 2012, da den ikke-kommunistiske regjeringskoalisjonen unnlot å foreslå en av partilederne i alliansen som ny president, men i stedet samlet seg om en høyesterettsdommer uten partitilhørighet, Nicolae Timofti, som også var leder av Domstoladministrasjonens råd. Kommunistene boikottet valget, som fant sted 16. mars 2012. Timofti fikk 62 stemmer, og dermed var han valgt med det nødvendige tre femtedelers flertall. Han ble dermed den første ordinært valgte president i Moldova etter at Vladimir Voronins ordinære funksjonstid gikk ut i april 2009.

Regjeringskoalisjonen ledet av Vlad Filat viste vinteren 2013 tydelige tegn til oppløsning. Det var ingen avgjørende uenighet om den vestvennlige reformpolitikken som regjeringen hadde fulgt, men økende strid om posisjoner og anklager om maktmisbruk og korrupsjon. Kommunistpartiet, som utgjorde hoveddelen av opposisjonen, utnyttet dette til å stille mistillitsforslag til regjeringen i mars 2013. Da et av regjeringspartiene, Det demokratiske partiet ledet av Marian Lupu, også stemte for forslaget, ble det vedtatt i parlamentet 5. mars 2013.

Det var lenge usikkert om det ville kunne skapes parlamentarisk grunnlag for en ny regjering, eller om det måtte utskrives nyvalg. Den 30. mai 2013 lyktes det å etablere en ny regjeringskoalisjon med nesten samme sammensetning som den forrige, men nå med navnet «Koalisjonen for et proeuropeisk styre». Iurie Leancă fra Det liberal-demokratiske partiet ble ny statsminister. Han hadde vært utenriksminister i den forrige regjeringen og hadde ledet et forretningsministerium siden regjeringens fall.

Parlamentsvalget i 2014

Etter at det i juni 2014 ble undertegnet en assosierings- og frihandelsavtale med EU, under sterke protester fra de russisk-vennlige politiske kreftene i Moldova, ble parlamentsvalget i november 2014 i stor grad et oppgjør om østlig eller vestlig tilknytning for Moldova. Den spente situasjonen mellom Russland og Ukraina spilte også inn, likeså den russiske boikotten av viktige moldovske eksportvarer. Ved dette valget var sperregrensen hevet til seks prosent.

Valget gav seier til de EU-vennlige partiene: Det liberal-demokratiske partiet (20,2 prosent av stemmene, 23 mandater), Det demokratiske partiet (15,8 prosent, 19 mandater) og Det liberale partiet (9,7 prosent, 13 mandater) sikret seg flertall i det nye parlamentet. Partiet som fikk flest stemmer var imidlertid Sosialistpartiet under ledelse av Igor Dodon (20,5 prosent, 25 mandater). Han hadde sammen med tidligere statsminister Zinaida Greceanîi gått ut av Kommunistpartiet i 2011.

Dodon ønsket at avtalen med EU skulle sies opp, og at Moldova i stedet skulle slutte seg til tollunionen mellom Russland, Hviterussland og Kasakhstan. I forhold til tidligere valg fikk Kommunistpartiet, ledet av Vladimir Voronin, som tradisjonelt hadde vært det største partiet, mer enn halvert sin stemmeandel (17,5 prosent i 2014 mot 39,3 prosent i 2010). Valgdeltakelsen var på 55,9 prosent, betraktelig lavere enn i 2010 (63,4 prosent). Internasjonale observatører var i hovedsak fornøyd med avviklingen av valget, selv om rapporten fra delegasjonene fra OSSE, Europarådet og EU-parlamentet også pekte på enkelte forhold som kan forbedres.

Korrupsjon

Selv om alle partier har kamp mot korrupsjon på programmet, har også tiden etter at de EU-vennlige partiene fikk flertall i 2009, vært preget av korrupsjon og annen økonomisk kriminalitet.

Den største saken gjaldt «den forsvunne milliarden». Tre store banker ble involvert i en samordnet tapping av midler gjennom lån med dårlig sikkerhet. Pengene – bortimot én milliard dollar – forsvant i november 2014 gjennom en kjede av raske og uoversiktlige transaksjoner til selskaper registrert i andre land eller skatteparadiser. Sentralbanken tok på seg tapene for å redde bankene og førte dermed belastningen over på landets befolkning.

Regjeringskriser i 2015 og 2016

Selv om tre EU-vennlige partier hadde oppnådd et knapt flertall i parlamentet, klarte de ikke å inngå et forpliktende samarbeid om en ny regjering. Etter at statsminister Iurie Leancăs regjering hadde fungert som forretningsministerium fra desember 2014, fikk han i februar 2015 ikke tillitsvotum i parlamentet for sin nye regjering, bestående av to av de tre EU-vennlige partiene. Deretter fikk den partiløse Chiril Gaburici regjeringsoppdraget av landets president. Den 18. februar fikk han tillitsvotum, idet også Kommunistpartiet stemte for. Regjeringen bestod av representanter fra Det liberal-demokratiske partiet og Det demokratiske partiet foruten den partiløse statsministeren, som var foreslått av Det liberal-demokratiske partiet. Allerede den 12. juni trakk han seg som statsminister, og Moldova opplevde en halvannen måneds regjeringskrise.

Utenriksminister Natalia Gherman ledet et forretningsministerium inntil Valeriu Streleț fra Det liberal-demokratiske partiet den 30. juli 2015 ble statsminister for en flertallsregjering av de tre EU-vennlige partiene. Denne regjeringen fikk mistillit i parlamentet allerede 29. oktober 2015, da deler av regjeringskoalisjonen stemte sammen med kommunistene og sosialistene, som hadde fremmet mistillitsforslaget. Den nye regjeringskrisen viste seg enda vanskeligere å løse enn den forrige, selv om de selverklærte EU-vennlige partiene fortsatt hadde flertall i parlamentet. I slutten av desember gav president Nicolae Timofti oppdraget med å danne ny regjering til forretningsmannen Ion Sturza, som hadde vært statsminister i 1999. Da han skulle framstille seg for parlamentet for å få regjeringen godkjent, holdt så mange parlamentarikere seg borte fra møtet at parlamentet ikke var beslutningsdyktig.

I januar 2016 foreslo så representanter for et parlamentsflertall litt på tvers av de tradisjonelle skillelinjene, med Det demokratiske partiet i spissen, at presidenten skulle gi den omstridte politikeren og forretningsmannen Vladimir (Vlad) Plahotniuc i oppdrag å danne ny regjering. Den 13. januar nektet imidlertid president Timofti å gjøre dette og begrunnet avgjørelsen med at det var rimelig tvil om Plahotniuc hadde tilstrekkelig integritet til et slikt verv. Timofti bad samtidig representantene for parlamentsflertallet om å foreslå en ny kandidat, noe de til å begynne med nektet. President Timofti foreslo deretter (14. januar) Ion Păduraru som ny statsminister. Han hadde tidligere vært justisminister, deretter presidentrådgiver. Da Păduraru etter politiske sonderinger forstod at han ikke ville kunne få et parlamentarisk flertall bak seg, trakk han seg fra oppgaven. I stedet gav presidenten regjeringsoppdraget til landets IT-minister, Pavel Filip, som i mellomtiden var foreslått som ny statsministerkandidat fra flertallsrepresentantene.

Med 57 (av 101) stemmer fikk Filip tillitsvotum den 20. januar. Flertallet bestod av representantene fra Det demokratiske partiet og Det liberale partiet samt enkeltrepresentanter fra andre partier, blant annet Kommunistpartiet. Regjeringen erklærte at den ville fortsette Moldovas EU-vennlige kurs. Møtet i parlamentet ble stormfullt, da opposisjonen delvis boikottet møtet og delvis demonstrerte i salen med plakater og tilrop. Utenfor parlamentet var det store demonstrasjoner med krav om nyvalg.

Kravene om nyvalg var også stilt i store og langvarige demonstrasjoner i 2015, og ble støttet av opposisjonspartiene. Samtidig var det klart at det med grunnlovens bestemmelser om presidentvalg vanskelig ville la seg gjøre å velge en ny president når Nicolae Timoftis embetstid var omme i 2016. Det problemet ble løst ved at konstitusjonsdomstolen i mars 2016 fastslo at grunnlovsendringen som i 2000 bestemte at presidenten skulle velges av parlamentet, var ukonstitusjonell, og at man derfor skulle gå tilbake til ordningen med direkte valg av president. Det ble holdt 30. oktober 2016 med en annen valgomgang 13. november. De to ledende kandidatene var Igor Dodon fra Sosialistpartiet og Maia Sandu fra Handlings- og solidaritetspartiet. Dodon vant valget med 52,4 prosent av stemmene mot Maia Sandus 47,6 prosent.

Parlamentsvalget i 2019

I 2017 ble valgordningen forandret. Halvparten av representantene til parlamentet skulle velges i enmannskretser, men bare med én valgomgang, og halvparten skulle velges på partilister, der hele landet skulle være én valgkrets. Ved valget 24. februar 2019 fikk Sosialistpartiet flest stemmer (31,2 prosent), deretter kom valgalliansen ACUM med 26,8 prosent, Det demokratiske partiet med 23,6 prosent og partiet Șor med 8,3 prosent. De øvrige partiene kom under sperregrensen på 6 prosent (8 for valgallianser), deriblant Kommunistpartiet, som i mange år var landets største.

Sosialistpartiet, som ble ledet av Igor Dodon før han ble landets president, har overtatt den rollen som Kommunistpartiet tidligere hadde. ACUM er et valgsamarbeid mellom den tidligere presidentkandidaten Maia Sandus parti og en liknende gruppering ledet av Andrei Năstase. De har lite til overs for det russiskvennlige Sosialistpartiet og mener at det EU-vennlige regjeringspartiet Det demokratiske partiet bare tilsynelatende er vestvennlig, og først og fremst representerer interessene til partilederen, den omstridte oligarken Vlad Plahotniuc, og dermed er en hindring for kampen mot korrupsjon og for rettsstatlige prinsipper. Partiet Șor har navn etter partilederen, den korrupsjonsmistenkte forretningsmannen og borgermesteren Ilan Șor fra byen Orhei, der han lokalt har stor oppslutning.

Den nye, blandede valgordningen gav Det demokratiske partiet god uttelling i enmannskretsene. Mandatfordelingen i det nye parlamentet ble dermed: Sosialistpartiet 35, Det demokratiske partiet 30, ACUM-alliansen 26, Șor-partiet 7, samt 3 uavhengige representanter. Valgdeltakelsen var på 49,2 prosent, ned fra 58,9 prosent ved forrige valg. Det var betydelige geografiske variasjoner ved valget. I hovedstaden Chișinău var ACUM-alliansen størst, det samme gjaldt for moldovere som stemte i utlandet.

Juni 2019: Politisk krise med åpen maktkamp og to konkurrerende regjeringer

Slik valgresultatet ble, lå det ikke til rette for én bestemt regjeringskoalisjon, siden motsetningene mellom de tre store blokkene er så store. Idet fristen for å etablere ny regjering var i ferd med å gå ut, ble likevel Sosialistpartiet og ACUM-alliansen enige om å danne en flertallsregjering for å bli kvitt regjeringen til Pavel Filip fra Det demokratiske partiet. Maia Sandu fra ACUM skulle bli statsminister og Zinaida Greceanîi fra Sosialistpartiet parlamentspresident. 8. juni 2019 ble den nye regjeringen tatt i ed, men samme dag vedtok den sittende regjeringen Filip å oppløse parlamentet og skrive ut nyvalg, fordi fristen for å danne en ny regjering ble påstått oversittet. Da president Igor Dodon fra Sosialistpartiet nektet å underskrive, ble han suspendert av Konstitusjonsdomstolen, som også erklærte parlamentets vedtak om ny regjering og parlamentspresident som ugyldige. Pavel Filip fikk av domstolen rollen som midlertidig president for å kunne underskrive at det skal være nyvalg 6. september. Parlamentsflertallet på sin side godtok ikke å få sine vedtak erklært grunnlovsstridige, og det eksisterte dermed foreløpig to konkurrerende regjeringer i Moldova.

Maia Sandus regjering fikk bred internasjonal støtte (EU, USA, Russland), og det ble forberedt store gatedemonstrasjoner til fordel for regjeringen. Den 14. juni innså Plahotniuc og hans parti at det ikke ville nytte å tviholde på regjeringsmakten. Regjeringen Filip gikk av, og Maia Sandus regjering kunne dermed overta styret også i praksis. Dagen etter annullerte Konstitusjonsdomstolen sine avgjørelser i disse sakene.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg