Constans

Constans var romersk keiser i perioden 337–350. Han var sønn av Konstantin den store (keiser 306–337).

Etter farens død i 337 og drapet på fetteren Dalmatius, som var tiltenkt en posisjon i arvefølgen, ble Romerriket delt mellom Konstantins tre gjenlevende sønner. Constans, ennå i tenårene, fikk kontrollen med den midterste tredelen, som inkluderte Italia. Han ble angrepet av, men nedkjempet broren Constantinus 2 i slaget ved Aquileia i 340, og overtok dermed kontrollen også med de vestlige provinsene. Constans var imidlertid ikke særlig interessert i verken Italia eller de vestlige provinsene, og etablerte sitt hoff på Balkan. Han ble drept i et komplott av sin egen hærsjef og nærmeste embetsmann i 350.

Constans har fått et ganske dårlig ettermæle som arrogant, grådig og oppfarende, men kildematerialet til hans regjeringstid er dårlig og tendensiøst. Mye tyder på at han var en dugelig administrator og hærfører. Hans regjeringstid var preget av etableringen og utbyggingen av en felles kirke etter at faren hadde hevet kristendommen opp fra en delvis forfulgt religion til den foretrukne. Constans var selv en aktiv kristen og støttet den ortodokse kirkelige kampen mot arianismen.