Erik Johan Stagnelius, svensk forfatter, en av romantikkens fremste representanter i Sverige. Stagnelius vokste opp i et prestehjem på Öland og fikk tidlig et grundig kjennskap til klassisk litteratur. Han studerte i Lund og Uppsala og kom senere til Stockholm, hvor han fikk en post som kanselliskriver. Han var et ensomt og disharmonisk menneske, og førte et utsvevende bohemliv. I hans nyplatonsk gnostiske diktning skildres sjelen som en fanget kvinne som elskes av brudgommen, Kristus. Stagnelius skrev både politisk lyrikk, glødende erotisk poesi, og etter 1817 mytiske og religiøse dikt. Alle hans skrifter ble utgitt anonymt.

I 1821 utkom hans hovedverk, den lyrisk-religiøse diktsamlingen Liljor i Saron, som også inneholder dramaet Martyrerna. Videre kan nevnes heksametereposet Wladimir den store (1817) om en russisk tsars omvendelse til kristendommen og versdramaet Bacchanterna (1822), som er bygd over Orfevsmyten. Stagnelius' produksjon, hvorav det meste ikke ble utgitt før etter hans død, inneholder også en rekke dramatiske verker, Albert och Julia, Wisbur, Glädjeflickan i Rom, det realistiske Thorsten fiskare, samt episke verker som Gunlög og Blenda. Det som særpreger Stagnelius' lyrikk er den intense brytningen mellom sanselighet og asketisk holdning, mellom jordisk lidenskap og lengsel mot det himmelske. Samlade skrifter utkom i vitenskapelig utgave 1911–19 (5 bd., ny utg. 1957, 4 bd.).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.