Fanabunad (kvinne)

Livet lages i mange ulike materialer, som ull, bomull eller silke. De fleste er i nyanser av rødt, men det lages også andre fargevarianter. Livene er kantet med band (lokalt kalles de kvardeband) med eller uten rosemønster. Ugifte kvinner kan bruke ensfargete blå band eller gul og grønn krokakvarde, mens gifte kvinner kan bruke grønne i tillegg. Kvarden dekker skulder- og sidesømmer. Kvarden kan være kantet med hvit eller blank lisse eller perler mot livstoffet. Fasongen er lik for gift og ugift, med halsringing i nakken og snipper på framstykket. Livlinja på bunaden sitter høyere enn kroppens livlinje.

Det blir brukt tre ulike stakketyper til bunaden. Den ene er rynket og plissert (strilastakk eller felt stakk), den andre er foldelagt (flatlagd stakk), og den tredje er bare rynket i livet (rokkestakk). Den siste hører til helgeklærne. Alle de tre stakkene har brei, glatt fangbredde og kan ha ei fastsydd lomme på innsida. Den foldelagte stakken har ett eller flere svarte band nede på stakken, litt opp fra kanten. Alle stakkene lages i vadmel eller klede, med mørk blå eller svart farge.

Den førstnevnte stakken har farget kant nederst, blå for ugifte og grønn for gifte kvinner. Stakker med brei svart kant nederst er det i Fana bare tradisjon for i forbindelse med sorg. Når noen leverer bunader med slik kant, er det antagelig for å lage et skille mellom Fana og andre områder. Alle typene har skoning av bomullsstoff i ulike farger.

Det fins et utall ulike varianter av gamle bringeduker. De vanligste på dagens bunader er brodert med ullgarn, med eller uten innslag av perler. Det blir også lagd bringeduker med perler i frisøm på rødt ullstoff. De har en smal bord over et hovedmotiv. Kanten oppe (kvarden) er av silke, ull eller fløyel. Den trenger ikke være av samme farge som kvarden på liv eller trøye. Fôret er gjerne av mønstret bomullsstoff i ulike farger. Mange gamle bringeduker er også i bruk.

De fleste fanabunadene i dag har broderte belter, med eller uten perler. De eldste mønstrene er ofte ei eller anna form for stjerner eller kors, noen har flammeborder. De symmetriske motivene er yngre. De yngste beltene har naturalistiske blomstermotiver. Fargene har skiftet med tida. En oppfordrer gjerne brukerne i dag til å velge ulike mønstre på belte og bringeduk. De broderte er kantet med leggsøm eller ei tvunnet snor. Beltene med perlebroderi har snor eller kanteband. Beltene lukkes med hekter eller ei spenne. Gifte kvinner kan bruke sølvbelte med forgylte støler.

De eldste beltene er vevde belter, såkalte langabelter. De er ikke rekonstruert ennå, men noen bruker gamle belter som de har arvet.

Til beltet kan det brukes såkalte belteender. Det er to broderte ender, lagd som beltet, men de trenger ikke ha samme mønster som beltet. Disse hekter en fast under beltet. Ugifte kvinner bærer disse på høyre side, gifte på venstre.

Skjorta lages av enten bomull eller lin. Det fins mange ulike broderimønster å velge mellom, i teknikker som uttrekkssøm, tettsøm eller treknutesøm. Den har rynker til linning i halsen og på ermene. Under den stutte trøya brukte en før halvskjorte (bøling). Den har krage, skulderstykke og bringestykke som skjorta, og med samme type broderi. Det er bare et fåtall som bruker slike i dag.

Til stor høytid brukes hvitt forkle, frøkkele’, i bomull eller lin, med mellomverk, underkant og sidekanter i flere dekorteknikker. Det mest vanlige er hekling og hedebosøm, men linforklærne kan ha dobbelt uttrekkssøm. Som alternativ brukes mønstrete forklær uten dekorsøm. De ble tradisjonelt brukt både til stor høytid og litt mindre fint, alt etter utseende og kvalitet. De kan ha en blonde eller brettede snipper av forklestoffet nederst. Forklærne er rynket til ei linning øverst og kan også være pyntet med legg.

Det var et større spekter av hodeplagg i folkedraktskikken enn det som vises i dagens bunader. Jentene fikk skaut til konfirmasjonen, men det skilte seg fra de gifte kvinnene sine skaut. Jenteskautet er ikke tatt opp igjen til bunaden. Det er heller ikke en type blå eller svarte luer som kvinnene brukte om vinteren. Disse er så langt bare dokumentert gjennom tegninger.

Til dagens bunader er det tre ulike hodeplagg: panneband, rogger og skaut. Alle tre har rot i tradisjonell skikk.

Pannebandet brukes helst av småjenter til dagens bunader og har opprinnelse i de såkalte borabanda som var brukt tradisjonelt. Både småjenter og voksne ugifte kvinner bruker rogger. Gifte kvinner bruker skaut. Pannebandet er brodert med ullgarn og litt perler, det festes omkring hodet med knyteband som festes i nakken. Roggebandet (eller hårtråden) er et langt, rødt band som en surrer rundt håret og legger som en krans rundt hodet. En deler håret i to like deler, med midtskill eller bein reik, som det gjerne kalles. Bandet surres først rundt alt håret samlet, og så rundt de to delene hver for seg, og de to pølsene legges om hverandre rundt hodet. Resten av bandet knytes i sløyfe i nakken. De som har kort hår, bruker roggeband som er surret omkring kunstig materiale.

Hodebunaden for gifte kvinner består av pannelin, valk og skaut. Først legger en pannelinet, eller valkalinet, som er ei strimmel av lerret, over panna og knyter i nakken. Så setter en på valken, som oftest er av papp, og den knytes også med band i nakken. Høyden på valken har variert gjennom tida, og ettersom det er siste del av draktskikken som gikk over til bunadbruk, er skautevalken høyere enn de eldre valkene en kjenner til.

Skautet er i bomullslerret og har form som et kvadrat. Det brettes i snipp, og i hjørnene på brettekanten har det band, som knytes over valken. Skautet festes med knytebanda, de faste skautebanda som er pyntet i endene med nupereller, hekling, hvitsøm eller bare frynser. Når en skal være riktig fin, gjør en seg mer fore med å forme rynkene på framsida av skautet, og da kan det være fra 10 til 14 rynker på hver side.

Det brukes i dag tre ulike utapåtrøyer til bunaden. Den ene er ei såkalt stuttrøye, og den rekker til livet. Trøya kan ha en lask midt bak og kalles derfor einlaskatrøye. Denne trøya er i ubrutt tradisjon.

I tillegg er det rekonstruert to typer trøye. Den ene er ei såkalt trelaskatrøye, og den rekker ned over hoftene. Denne har en lask midt bak og en i hver av sidesømmene. Ei yngre trøye kalles tolaskatrøye og er litt sidere enn den med tre lasker. På denne sitter laskene i sidesømmene bak. Trøyene lages i mørkeblå vadmel eller klede. Tidligere kunne lasketrøyene være røde eller grønne, i tillegg til de blå. Trøyene blir kantet med band med blomstermønster på rød, blå eller svart bunn, eller såkalt krokasilke i gult og grønt eller rødt. Trøyene lukkes i livet og nederst på ermene med hekter.

Under trøya brukes løsmansjetter (handakragar/handarmar). Til stuttrøya kan en bruke halvskjorte (bøling). Det brukes også under strikketrøyene.

I tillegg til disse trøyene brukes altså strikketrøyer, eller trøyer med vevd bol og strikkeermer. Disse var tradisjonelt brukt vinterstid, helst under livet, men av og til utenpå. Bolen har samme skjæring som livet, og både halsringing og ermer er kantet med band.

En har også tatt opp igjen et tradisjonell halsplagg til å ha over bringeduken og delvis skjorta når en er trøyekledd. Dette er til bruk ved gravferd eller lignende anledninger og var i tradisjonelt bruk til inn på 1900-tallet.

En kan bruke strikket sjal, en spøtaduk, som ytterplagg. Disse er trekantformet og kan ha stripemønster i ulike farger. Sjalet legges rundt nakken, snippene krysses over bringa foran, og så legges endene rundt livet. Sjalet har snorer i de to endene. Snorene blir knyttet med sløyfe foran, litt til sida for midten, ovenfor midjen, og slik at duskene henger ned utenpå forkleet. Gifte har knuten på venstre side, ugifte på høyre side.

Et annet plagg er den såkalte knyteduken, som er et kvadratisk plagg med frynser på alle sidene. Dette brettes i snipp, legges over ryggen, krysses foran og knytes under snippen bak.

Den tredje varianten av sjal er en såkalt storeduk. Det er et litt større plagg enn knyteduken, eller det kan også være rektangulært. Det ligner et pledd og brettes til et rektangel og legges over ryggen og skuldrene. Foran festes det med ei nål, eller en holder det sammen med hendene.

En del bruker også en nyskapt kep som ytterplagg.

Understakken lages i ulike stoff og farger. Den er enten sydd av rette eller skrå bredder og har som regel kappe nederst. Kappa er gjerne dekorert med band.

Strikkestrømper i svart, blått eller rødt ullgarn blir brukt til bunaden. Noen bruker også svarte kjøpestrømper. Røde strømper lages i ulike fargenyanser, men en regner med at de høgrøde bare har vært til jenter. Mønsteret blir kalt krunespøt på grunn av den trekantede figuren på begge sider av leggen. Strømpebanda er brodert med ullgarn og lukkes med krok og hempe.

Noen bruker tørkle i halsen (halsklut), gjerne av silke, men også noen gamle mønstrete bomullstørklær er i bruk. Silketørklærne fins i to utgaver: kvadratiske som brettes, og strimmelformede.

Det brukes enkelt knapp i halskragen, mansjettknapper i skjorteermene og ei eller to søljer i bringa. Noe av sølvet har fargede steiner, og det er bare gifte kvinner som kan ha grønne og blåfiolette steiner. Alle kan ha røde steiner. Sølvet er som regel forgylt, men det fins også en blanding av sølvfarget og forgylt, og bare sølvfarget.