nasjonalen (bunad)

«Nasjonalen» var en variant av folkedrakten i Hardanger, Hardangerbunaden, som ble tatt i bruk som nasjonaldrakt over hele landet fra slutten av 1800-tallet.

Noe av årsaken til at nettopp Hardanger ble valgt som kilde til en bunad i bruk over hele landet, må ligge i den tidlige turismen i området. I tillegg var denne perioden preget av nasjonalromantikk og malerier som Tidemand & Gudes Brudeferd i Hardanger forsterket inntrykket av området som kulturelt viktig. Også fotografiet kom på denne tiden og håndkolorerte postkort med bunadkledde jenter med lange fletter mot fjell og fjord var god reklame både for Hardanger og Norge.

Draktskikken hadde både alderdommelige trekk og lokalt særpreg. Dette bidro til at en kunne markere nasjonalt sinnelag ved å kle seg i slike klær. Bunaden med de klare fargene, det røde livet, den svarte stakken og det hvite forkleet med vakkert hardangerbroderi var et blikkfang og bunadens fasong var også relativt lik datidens motebilde for kvinner med tettsittende liv og lang stakk.

Hardangerbunaden, eller nasjonalen, ble også et viktig symbol for norskdomsrørsla. Norge var i union med Sverige og kampen for en norsk identitet var viktig. Ved å iføre seg bunad viste norske kvinner nasjonalt sinnelag og gav sin støtte til kampen om en selvstendig nasjon. Populariteten som nasjonaldrakt holdt seg fram til tiden rundt unionsoppløsningen.

Hulda Garborg som var en aktiv folkedanser og bunadbruker var ikke særlig begeistret for de ulike etterligningene av hardangerbunaden og oppmuntret til økt bruk av lokale bunader.

En medvirkende årsak til hardangerbunadens popularitet var at den daværende engelske prinsesse Maud under et cruise i de norske fjorder i 1893 ble avfotografert i hardangerbunad. Bildene ble brukt som postkort da hun ble Norges dronning i 1905. Dette er forøvrig de eneste bildene av dronning Maud iført bunad mens senere generasjoner i det norske kongehus har vært trofaste bunadbrukere.