Redningsselskapet

. Begrenset gjenbruk

Eksempel på redningsskøyte, her fra havna i Brønnøysund. Foto: www.infoto.no

Harald Harnang. Begrenset gjenbruk

Redningsselskapet, norsk humanitær organisasjon, stiftet 1891 som et privat selskap. Formålet er å redde liv og å berge verdier på sjøen, samt å opprettholde og utføre redningstjeneste langs norskekysten og i tilstøtende havområder. Selskapet driver også opplysningsarbeid og ulykkesforebyggende virksomhet for å bedre sikkerheten for sjøfarende. Redningsselskapet mottar et rammetilskudd fra staten til deler av driften. Resten av midlene må selskapet skaffe til veie selv; bl.a. dekker det alle utgifter til bygging av nye redningsskøyter. Redningsselskapet er derfor avhengig av frivillige gaver. Ca. 450 redningsforeninger og kretser virker i 12 distrikter. Hovedkontor i Bærum.

Virksomheten. Siden stiftelsen i 1891 er over 6300 menneskeliv reddet og over 3400 fartøyer berget (2015). Ca. 100 000 fartøyer har mottatt assistanse. Redningsselskapet har 50 (2015) redningsskøyter på 10–23 meter (2006) stasjonert langs hele kysten fra Hvaler til Vardø. Under aksjoner er redningsskøytene underlagt de to hovedredningssentralene (Sola og Bodø). Assistanser, slep, froskemannsoppdrag, syketransporter, skyss av personer m.m. går også inn i virksomheten, og Redningsselskapet deltar i oljevernet langs kysten. Redningsskøytene utfører også en del losbåttjeneste og annen transport for Kystdirektoratet. Redningsselskapets KystPatrulje tilbyr medlemmene eskorte over utsatte havstrekninger samt andre former for service og assistanse. NSSR er aktivt med i det internasjonale sjøredningsarbeid gjennom organisasjonen International Lifeboat Federation (ILF). Gjennom Genèvekonvensjonen er Redningsselskapets merke (malteserkorset) internasjonalt beskyttet i fred og krig. Selskapet driver et museum i Horten, og utgir bladet RedningsSkøyta.

Skøytene. Dagens hurtiggående fartøyer med planende skrog og toppfart ca. 25 knop kalles fremdeles «redningsskøyte» (R/S), etter selskapets første båter som var seilfartøyer. Redningsskøytenes utvikling gjennom 100 år kan deles i tre epoker. Den første utgjøres av seilende skøyter på vel 40 fot (ca. 13 m). RS 1 (oppkalt etter konstruktøren, Colin Archer) ble satt i drift 1893, og seiler ennå som lystfartøy med base i Oslofjorden. Ca. 1930 ble skøytene utstyrt med motor i tillegg til seil. Den andre epoken begynte etter den annen verdenskrig med rene motorfartøyer av ca. 20 m lengde,  Den tredje epoken startet ca. 1974 med lettere, hurtiggående båter av aluminium eller glassfiberplast, med fart ca. 25 knop. De nyeste skøytene har toppfart på 35-40 knop. I dag består Redningsselskapets flåte utelukkende av hurtiggående fartøyer (skøyter)

Foss, Bjørn: Fra seil til vannjet : historien om redningsskøytene, 2002, isbn 82-90319-34-7, Finn boken

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

26. februar 2015 skrev Bjørn Foss

Hei. Jeg ser at det er kommet inn tre eks. av samme bildet. Skyltes vel at jeg sendte det inn tre ganger ved en feil.
mvh Bjørn Foss

26. februar 2015 svarte Audun Grimstad

Hei!

Takk for det - jeg trodde dette ble tatt som endringer og ikke tillegg! Takk også for mange gode endringsforslag, forresten! Mvh Audun

28. februar 2015 svarte Bjørn Foss

Det er endring. Alle deplacementfartøyene er ute av drift, NSSR har i dag bare hurtiggående skøyter, de hurtigste med toppfart 35-40 knop.

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.