Erich Hackl, østerriksk forfatter som fikk sitt gjennombrudd med fortellingen Auroras Anlaß i 1987. Hackls forfatterskap preges av et sterkt humanistisk engasjement. Han er kjent for å bruke historisk kildemateriale i sine prosafortellinger, og sjangermessig nærmer han seg journalistikken. 

Hackl ble født i Steyr i delstaten Oberösterreich. Han studerte romanistikk og germanistikk ved universitetene i Salzburg, Salamanca og i Malaga. Etter studiene arbeidet han først som universitetslektor i Madrid, senere som spansk- og tysklærer i Wien, og underviste også på Universitetet i Wien. Parallelt med lærergjerningen var Hackl aktiv skribent og publiserte i aviser som blant annet den tyske ukeavisen Die Zeit og den østerrikske dagsavisen Die Presse. Hackl har hatt flere lange utenlandsopphold, både i Spania og i Latin-Amerika. Siden 1983 arbeider Hackl som forfatter og oversetter på heltid. Han bor i Wien.

Erich Hackls forfatterskap er preget av hans politiske holdning, hans humanistiske engasjement, hans inngående kjennskap til Latin-Amerika og europeisk historie med særlig interesse for den østerrikske borgerkrigen i 1934 og framveksten av austrofascismen. Tekstene, som utspiller seg primært i Latin-Amerika, Spania og Østerrike, er basert på faktiske hendelser og inngående kildestudier. Fortellerteknisk nærmer prosafortellingene seg en undersøkende journalistisk stil, inspirert av New Journalism; Hackl gjør utstrakt bruk av historisk materiale, inkludert intervjuer og fotografier. Refleksjoner over arbeidet med kildemateriale inngår i tekstene som et poetologisk metanivå; fortelleren synes å være identisk med forfatteren, noe som skaper en svært personlig og engasjert fortellerstemme. Hackl inntar ingen nøytral politisk posisjon, men velger tydelig side; han er alltid på siden til de svakeste, de som forfølges og utnyttes, til de som må bøte med livet. Tekstene kan leses som litterære minnesmerker for modige mennesker som har kjempet og gitt alt i kampen mot diktatur og menneskeforakt.

Hackls først tekst er preget av hans erfaringer med radio som medium. Allerede i hørespillet Tode (1982, Død), et flerstemmig kor av stemmer til forfulgte og fengslede latinamerikanske politiske aktivister, utformer han det som kommer til å bli et ledetema i senere verk. Dokumentarprogrammene Erinnerungen an einen Aufstand. Steyr – Februar 1934 (1984, Minner om et opprør. Steyr – februar 1934), utarbeidet sammen med Walter Wippersberg, og Blauer Winkel. Republikanische Spanier in Österreich (1985, Blå vinkel. Republikanske spanjoler i Østerrike), begge for Østerrikes Rikskringkasting (ORF), viser grunnpilarene i Hackls forfatterskap: undersøkende journalistikk, brede historiske kunnskaper om både spansk, latinamerikansk og østerriksk historie samt et tydelig politisk standpunkt.

Hackls gjennombrudd er Auroras Anlaß (1987, Auroras begrunnelse). Fortellingen, som utspiller seg i første halvdel av 1900-tallet i Madrid, handler om den spanske kvinneforkjemperen Aurora Rodríguez som med overlegg føder en datter utenfor ekteskap for å oppdra henne til å arbeide for å befri kvinnene i det patriarkalske Spania. Da datteren, Hildegart, vokser til og utvikler seg i en annen politisk retning enn det moren ønsker, er konflikten programmert. Hildegart, som ikke ønsker å motarbeide moren, men som heller ikke vil gi avkall på sine idealer, ber moren om å drepe henne. Fortellingen, som alluderer til blant annet Heinrich von Kleists Die Marquise von O..., Gotthold Ephraim Lessings Emilia Galotti og Goethes novelleteori, blir senere omarbeidet til hørespillet Tod einer Wunschmaschine (1986, En ønskemaskin dør).

Hackls mest kjente verk er fortellingen Abschied von Sidonie (1989, Avskjed fra Sidonie). Historien fant han i hjembyen Steyr. I 1933 blir det funnet et hittebarn, en liten romjente, Sidonie Adlersburg, i Steyr. Det politisk engasjerte arbeiderekteparet Josefa og Hans Breirather tar Sidonie til seg og oppdrar jenta som sin egen datter. Etter hvert som nasjonalsosialismen får fotfeste i den lille industribyen utsettes fosterforeldrene, som er aktive i den kommunistiske motstandsbevegelsen, for press om å levere fra seg Sidonie. De nekter, men må til slutt levere fra seg fosterdatteren som skal gjenforenes med sin biologiske mor. Sidonie og en stor gruppe romfolk deporteres umiddelbart til Auschwitz. Sidonie blir bare 10 år gammel.

Fortelleren omtaler teksten som en krønike, legger sine kilder fram og tydeliggjør sitt standpunkt, blant annet gjennom en oppfordring til sivilkurasje og motstand. Teksten er et litterært minnesmerke både for lille Sidonie og for hennes modige fosterforeldre. Hackls engasjement bidro til større oppmerksomhet rundt, og interesse for romfolkets skjebne, både lokalt (i Steyr ble det satt opp en minnetavle) og nasjonalt. Basert på fortellingen skrev Hackl dreieboken Sidonie (1990), som ble filmatiseret med Karin Brandauer som regissør. Filmen har fått stor utbredelse og svært positiv omtale.

I Entwurf einer Liebe auf den ersten Blick (1999, Skisse til et kjærlighetsforhold ved første blikk) binder Hackl spansk og østerriksk historie sammen gjennom kjærlighetsforholdet mellom en østerriksk spaniakjemper og en spansk-fransk kvinne som treffer hverandre under den spanske borgerkrigen. Også denne historien bygger på en virkelig hendelse, det dokumentariske innslaget i teksten er omfattende.

Fortellerteknisk er Die Hochzeit von Auschwitz. Eine Begebenheit (2002, Bryllupet i Auschwitz. En begivenhet) en videreføring av Entwurf einer Liebe auf den ersten Blick. Den østerrikske kommunisten og spaniakjemperen Rudolf Friemel forelsker seg i Margarita Ferrer under den spanske borgerkrigen. Da han senere reiser tilbake til Østerrike for å bidra i motstanden mot nasjonalsosialistene, blir han fengslet og deportert til Auschwitz. Det lykkes ham å få tillatelse til at Margarita kan komme til Auschwitz for én dag og én natt. De gifter seg og tilbringer bryllupsnatten i bordellet i konsentrasjonsleiren. Kort tid senere blir Rudolf og flere andre østerrikske kommunister henrettet for forberedelser til fluktforsøk. Et bryllup i Auschwitz høres umiddelbart ut som en ren fiksjon, noe Hackl henspiller på gjennom undertittelen «Eine Begebenheit», en allusjon til Johann Wolfgang von Goethes novelleteori som baserer seg på at «eine unerhörte Begebenheit» (en hendelse man aldri før har hørt tale om) er den gode novellens kjerne. Men også denne historien er en sann og veldokumentert historie, fortalt gjennom dokumentarisk materiale og mange intervjuer med overlevende, venner og slektninger av Rudolf og Margarita. Gjennom de mange stemmene som flettes sammen i teksten skapes en narrativ vev som ikke bare forteller denne enkeltstående historien, men som også sier noe om hvordan erindringsprosesser foregår.

Sentralt i Hackls forfatterskap står familiehistorier hvor familier – foreldre og barn og/eller ektefeller – blir revet fra hverandre gjennom dramatiske hendelser. I blant annet Familie Salzmann. Erzählung aus unserer Mitte (2010, Familien Salzmann. En hendelse midt i blant oss) og historien om Familie Klagsbrunn (2014, i Drei tränenlose Geschichten, Tre fortellinger uten tårer) følger forfatteren en familie gjennom flere generasjoner. Utgangspunktet for Familie Salzmann er historien om Hanno Salzmann, en ung mann som på 1990-tallet ble sjikanert på arbeidsplassen fordi kollegene trodde han var jøde. Hackls fortelling er en dokumentert rekonstruksjon av familien Salzmann fra mellomkrigstiden til i dag, hvor han viser hvor lange skygger nasjonalsosialistenes menneskeforakt kastet.

I boken Drei tränenlose Geschichten (2014, Tre fortellinger uten tårer) knytter Hackl trådene fra hele sitt forfatterskap sammen, for eksempel i Familie Klagsbrunn hvor han følger den jødiske familien fra de forlater Wien i 1938 og får eksil i Argentina og i Der Fotograf von Auschwitz (Fotografen fra Auschwitz) som forteller historien om mannen som tok brudebildet av Rudolf og Margarita i Die Hochzeit von Auschwitz.

Den delen av Hackls forfatterskap som beskjeftiger seg med historiske og politiske forhold i Latin-Amerika, har mange referanser til europeisk historie: til den østerrikske borgerkrigen i 1934, til utviklingen av austrofascismen, til det nasjonalsosialistiske diktaturet, eksil og til etterkrigstidens holdninger til fascisme og forfølgelse.

Sara und Simón. Eine endlose Geschichte (1995, Sara og Simón. En historie uten slutt), Hackls tredje tekst hvor foreldre og barn står i sentrum, viser igjen hvordan politiske forhold ikke bare preger, men også ødelegger båndene mellom foreldre og barn. Handlingen utspiller seg på 70- og 80-tallet i Uruguay og Argentina. Sara Mendez, politisk aktivist, mister kontakten med sønnen Simón da hun blir arrestert. Etter løslatelsen forsøker hun å finne ham igjen, men lykkes ikke. Fortellingen, som har en åpen slutt, er et litterært minnesmerke over skjebnen til de mange forsvunnede menneskene i Latin-Amerika, samtidig som den implisitt trekker en parallell mellom forholdene i latinamerikanske diktaturer og under nasjonalsosialismen. Også i Als ob ein Engel. Erzählungen nach dem Leben (2007, Som om en engel. Fortellinger slik livet skrev dem), beskjeftiger Hackl seg med latinamerikansk historie og de «forsvunnes» skjebne. Dette stoffet berøres også i Familie Klagsbrunn.

Mange av Erich Hackls journalistiske tekster og reportasjer er utgitt i bokform, blant annet In fester Umarmung. Geschichten und Berichte (1996, Omfavnet. Historier og beretninger) og Anprobieren eines Vaters (2004, Å prøve en far). Han har vært redaktør for flere antologier, blant annet Das Y im Namen dieser Stadt. Ein Steyr Lesebuch (2013, Y i bynavnet. En lesebok fra Steyr). Videre har Hackl skrevet for unge lesere: König Wamba. Ein Märchen (1991, Kong Wamba. Et eventyr) og  Der Träumer Krivanek (2000, Drømmeren Krivanek). Også egen familiehistorie har inspirert ham: Dieses Buch gehört meiner Mutter (2013, Denne boken er for mor), er en poetisk hommage til moren.

Erich Hackl har oppnådd internasjonal anerkjennelse, og hans bøker er oversatt til rundt 25 språk. Selv er Hackl en profilert oversetter fra spansk og har også fått priser for sine oversettelser.

Erich Hackl har fått en rekke utmerkelser for sitt arbeid, blant annet

  • Litteraturprisen «aspekte» (1987)
  • Prix de Littérature étrangère Ecureuil (1991)
  • Oversetterprisen til det østerrikske Utdannings- og kulturdepartementet (1992)
  • Bruno Kreisky-prisen for politisk litteratur (1996)
  • Premio Hidalgo fra den spanske romforeningen (1998)
  • Elias-Canetti-stipend (2002)
  • Solothurns litteraturpris (2002)
  • Den østerrikske bokhandlerforeningens ærespris for toleranse i ord og gjerninger (2004)
  • Donauland sakbokpris (2006)
  • Adalbert Stifter-prisen (2013)
  • Den østerrikske statsprisen for litterær oversettelse (2014)
  • Anton-Wildgans-prisen (2015)

Erich Hackl ble i 2010 utnevnt til æresdoktor ved Universitetet i Salzburg.

 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.