Skalpering, (til skalp), kutting av hele, eller en del av, hodehuden og håret som krigstrofé, en praksis som er kjent flere steder i verden. Herodot nevner at skyterne hadde denne skikken, og den er også rapportert fra Gran Chaco i Sør-Amerika.

Mest omtalt er skikken hos nordamerikanske indianere. Opprinnelig var den begrenset til et mindre område i det østlige skogslandet, men den bredte seg vestover etter at britene og senere amerikanerne oppmuntret allierte stammer til å ta skalper av sine fiender. Guvernøren i New Amsterdam utlovte i 1640 en premie tilsvarende fire dollar for en skalp, og i 1703 betalte kolonimyndighetene i Massachusetts 12 pund for en indiansk skalp. Under uavhengighetskrigen påstod amerikanerne at britene fremdeles utlovte dusør for skalper, også av hvite amerikanere.

Både døde og levende fiender ble skalpert. I det siste tilfellet tok man bare en skalplokk nær issen på en fange som deretter ble sendt hjem vanæret. På slettelandet spilte skalpen som trofé en underordnet rolle i forhold til coup – det å berøre en fiende, uten nødvendigvis å drepe ham. En krigers dyktighet og tapperhet ble aldri målt i skalper, selv om skalpen ble preparert, farget og dekorert for fremvisning under seiersfesten. Skalpene ble iblant gjemt, men like ofte kastet etter at de hadde tjent sin seremonielle hensikt. Det hendte at skalper ble ofret til Solen eller vannet med bønn om fruktbarhet og jaktlykke. Forbindelsen mellom hodehår og styrke/fruktbarhet er for øvrig et gammelt og utbredt religiøst motiv; jfr. Bibelens beretning om Samson (Dom 16,16–30).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.