Bosnia-Hercegovinas befolkning

I det serbiskdominerte Kongeriket Jugoslavia (1918–1941) var forholdet mellom den ortodokse og den katolske kirken anstrengt. I 1937 brøt det ut heftig strid om en overenskomst mellom Beograd og Vatikanet («Konkordatet») om å normalisere forholdet til den katolske kirken.

I det tjuende århundret har alle voldelige konflikter i landet overlappet med etniske-religiøse skillelinjer, både under andre verdenskrig og på 1990-tallet.

Under andre verdenskrig fulgte flere av konfliktlinjene i den blodige borgerkrigen de religiøse. Bosnia-Hercegovina ble innlemmet i den uavhengige staten Kroatia, der fascistbevegelsen Ustasja massakrerte jøder og ortodokse serbere. Bosniske muslimer ble imidlertid ansett som kroater med islamsk religion. Serbiske tsjetniker på sin side terroriserte kroater og muslimer.

Under kommunismen i Den sosialistiske føderative republikk Jugoslavia (1945–1992) var det offisielt religionsfrihet, selv om religion ble mistenkeliggjort. For det første var den kommunistiske ideologien ateistisk. Dessuten falt religionsskillene i Bosnia-Hercegovina i stor grad sammen med de etniske og var således svært betente etter krigen, spesielt mellom serbere og kroater. For å svekke etnisk nasjonalisme, gikk jugoslaviske myndigheter hardt ut mot de religiøse institusjonene. Særlig den katolske kirken ble betraktet som et fiendtlig element. Ikke bare var kroatiske katolikker lojale mot Roma, et maktsentrum utenfor landets grenser på en tid da Jugoslavias forhold til Italia var svært spent. Katolisisme ble dessuten ansett som kommunismens sterkeste ideologiske konkurrent.

Regimet slo også ned på organisasjonen Ungmuslimene, og hundrevis av aktivister ble fengslet eller drept. Eiendommer ble nasjonalisert og læresteder stengt. Under Tito fikk muslimene en viss politisk velvilje fordi de forbedret Jugoslavias forhold til muslimske land.

Å dempe religionsforskjellene ble dermed en del av den titoistiske tanken om «enhet og brorskap». I praksis betydde dette innskrenking av religionsfriheten og vingeklipping av trossamfunnene. Kirkene og det islamske trossamfunnet ble kontrollert av en statlig komité. Myndighetene tolererte religion så lenge det holdt seg innen rent private rammer. I den offentlige, jugoslaviske sfæren, som omfattet politikken, arbeidsplassene, skolen og hæren, var religion utelukket. De som gikk i kirke eller moské fikk ikke inneha visse stillinger. Svært mange lot være å praktisere religion. I 1980-årene viste en undersøkelse at bare 17 prosent av innbyggerne oppfattet seg selv som religiøse. Bosniske muslimer var svært ateistiske og ikke-praktiserende.

Bosnia-Hercegovina manglet i motsetning til de andre republikkene i Jugoslavia et statsfolk, «nasjon», og statusen til de bosniske muslimenes status var uavklart. De færreste muslimene ville definere seg som serbere eller kroater tilhørende islam. På slutten av 1960-tallet fikk bosniske muslimer i kommunistpartiet gjennomslag for at muslimene skulle bli anerkjent som en sjette nasjon. Kommunistene anså imidlertid nasjonen Muslimani (med stor M) som et etnisk eller kulturelt fellesskap og ikke religiøst som muslimani (med liten m), det vil si tilhengerne av islam.

Samtidig foregikk en religiøs oppblomstring i Jugoslavia, spesielt blant serbere og kroater. Dette hadde sammenheng med at trossamfunnene fra 1970-tallet etter hvert begynte å fungere og formulerte sine nasjoners misnøye mot sentralmakten og slik gradvis fikk en mer synlig rolle i offentligheten. En viktig faktor var fremveksten av Maria-kulten i Medugorje i Hercegovina. I 1981 skal seks kroatiske tenåringer ha opplevde at jomfru Maria viste seg for dem. Ikke lenge etter var Medugorje blitt et viktig pilgrimsmål. Myndighetene tolket kulten som fiendtlig motstand mot det jugoslaviske systemet, og fenomenet skapte stor religiøs og nasjonal kontrovers i Jugoslavia. Mange serbere oppfattet Mariakulten i dette området, der det var mange serbiske massegraver fra krigen, som et tegn på at den kroatiske fascismen var på vei tilbake.

Mot slutten av 1980-tallet var det en propagandakrig mellom den katolske og den ortodokse kirken. Begge hadde inntatt rollen som sin nasjons vokter og fremstilte seg sin nasjons historie som en fylt av lidelse og forfølgelse av de andre religiøse gruppene i Jugoslavia. Et av de viktigste stridstemaene var lidelsene under andre verdenskrig.

Da flertallet i Bosnia-Hercegovina (muslimene og kroatene) gikk inn for uavhengighet våren 1992, satte serberne inn et angrep for å hindre dette. De nasjonalistiske regimene i Beograd og Zagreb hadde tette bånd til henholdsvis den serbisk-ortodokse kirken og den katolske kirken i Kroatia. Konflikten var mettet av religiøs symbolikk og myter, mens mange geistlige bidro til å piske opp stemningen og rettferdiggjøre politiske agendaer. Det var for eksempel en utbredt idé at ens egen nasjon hadde et spesielt forhold til Gud og en hellig rett til et territorium. Grupper med en annen religion ble fordrevet, og ødeleggelse av deres kulturminnesmerker og helligdommer var ofte en måte å utradere deres historie i området. De som overtok kontrollen over et område, markerte dette ved å bygge sine egne religiøse monumenter.

Under kommunismen hadde vanlige bosniere ofte liten kunnskap og interesse for religion og religionsforskjeller, men under og etter krigen ble mange blitt mer opptatt av sin religiøse identitet fordi de ble tvunget til å velge side og identifisere seg som medlem av en av de etno-religiøse gruppene. De gangene lokalbefolkningen er blitt splittet langs religiøse skiller i det tjuende århundret, har det gjerne vært i sammenheng med en splitt-og-hersk-taktikk i politiske maktsentra utenfor selve Bosnia-Hercegovina.