I 2014 ble folketallet i Bosnia-Hercegovina beregnet til 3,9 mill., og den årlige befolkningsutviklingen til - 0,11 %. Forventet levealder ved fødsel er beregnet til 73,3 år for menn og 79,55 år for kvinner. (Kilde: CIA World Fact Book.)

Krig og etnisk renskning i Bosnia-Hercegovina fra 1992 førte til store flyktningstrømmer og forandringer i bosettingen. Den etniske sammensetningen etter krigen er et politisk betent spørsmål. I en uavhengig meningsmåling fra 2011 oppga 41,3 prosent at de er bosnjaker, 35,9 prosent serbere, 13,6 prosent kroater og 9,1 prosent bosniere (IPSOS 2011). Sistnevnte betegnelse, "bosnier" anses som etnisk nøytral og brukes gjerne av folk med blandet bakgrunn og motstandere av etno-nasjonalistisk politikk.

Befolkningstettheten er 78,4 per km2, med konsentrasjon til elvedalene og Posavinasletta. De største byene er hovedstaden Sarajevo, Banja Luka, Tuzla og Mostar.

Bosnia-Hercegovinas religiøse landskap er svært sammensatt, med store forskjeller også innad i de største religionene: Islam, ortodoks kristendom og romersk-katolisisme.

40 % av befolkningen er muslimer, 31 % ortodokse, 15 % romersk-katolske og 14 % annet. (CIA World Fact Book). De fleste bosnjakene er muslimer. Bosnias ortodokse er vesentlig serbere, tilhørende den serbisk-ortodokse kirken. Kroatiske bosniere er i det store og det hele romersk-katolske.

I middelalderen hadde bosnierne sin egen kirke, Den bosniske kirke. Dessuten fantes det romersk-katolske og ortodokse kristne. Etter den osmanske erobring av landet på 1400-tallet, gikk mange raskt over til islam. Tyrkerne gjennomførte ingen tvangsislamisering, men islam var seierherrenes og elitens religion. Muslimenes privilegerte stilling, juridisk og økonomisk, bidro til overgangen til islam. Bosnia manglet dessuten et ressurssterkt og velorganisert kristent trossamfunn. 

På slutten av 1500-tallet var over halvparten av befolkningen muslimer. En del av disse tilhørte forskjellige retninger innen mystisk islam, sufisme. Noen slike sufiordener eksisterer fortsatt, for eksempel nakshbandi og kadiri i Sarajevo. Byene i Bosnia ble rike sentra for islamsk kultur, særlig Sarajevo under stattholderen Gazi Husrev-beg på 1500-tallet. 

Mens den katolske kirken ble forfulgt, fikk den ortodokse relativ frihet under tyrkerne. Tyrkerne lot mange ortodokse fra Hercegovina slå seg ned i grenseområdene i nordvest etter at den katolske befolkningen flyktet på 1500-tallet. Det har også vært et antall jøder i landet, mange av dem sefarder som var fordrevet fra den iberiske halvøy og søkte tilflukt i det osmanske riket.

Den orientalske bykulturen satte sitt preg på arkitektur, kunst og litteratur. Det var stor litterær virksomhet, på tyrkisk, arabisk eller persisk, men også på bosnisk språk skrevet med arabisk skrift. På grunn av de historiske religiøse forskjellene har bosnjaker, serbere og kroater forskjellige litterære tradisjoner og alfabeter, som også gjorde seg gjeldende i visse sosiale forskjeller. At religiøse og etniske skiller i Bosnia-Hercegovina er mer eller mindre overlappende skyldes at religionstilhørighet i det osmanske riket var en viktig sosial kategori som med tiden utviklet seg til etnisk identitet, sist hos muslimene. 

Bosniske muslimer, ortodokse og katolikker ligner på hverandre og snakker samme språk. Historisk sett har gruppene bodd relativt blandet og vært i nær kontakt i mange hundre år, hovedsakelig fredelig. Religion, eller religionsskillene, har imidlertid ofte fått en viktig politisk betydning i det multietniske samfunnet i Bosnia-Hercegovina og i Jugoslavia.

Fra 1804 forsøkte serbiske nasjonalister å inkludere alle serbisk-bebodde områder, inkludert de i Bosnia, i en stat. I denne ideologien ble bosniske muslimer definert som serbere som hadde konvertert til islam. I motsetning til dette søkte Østerrike-Ungarn, som hadde okkupert Bosnia i 1878, å bygge opp en felles nasjonal identitet for landets katolikker, muslimer og ortodokse. Dette var tuftet på tanken om at de snakket samme språk og hørte til samme nasjon, uavhengig av religionsforskjellene. Hensikten var å lage en buffer mellom serbisk og kroatisk nasjonalisme som begge gjorde krav på bosnisk territorium og definerte muslimene som enten serbere eller kroater. 

I det serbiskdominerte første Jugoslavia var forholdet mellom den ortodokse og den katolske kirken anstrengt. I 1937 brøt det ut heftig strid om en overenskomst mellom Beograd og Vatikanet Konkordatet») om å normalisere forholdet til den katolske kirken. 

I det tjuende århundret har alle voldelige konflikter i landet overlappet med etniske-religiøse skillelinjer, både under Andre verdenskrig og på 1990-tallet. 

Under andre verdenskrig fulgte flere av konfliktlinjene i den blodige borgerkrigen de religiøse. Bosnia-Hercegovina ble innlemmet i den uavhengige staten Kroatia, der fascistbevegelsen Ustasja massakrerte jøder og ortodokse serbere. Bosniske muslimer ble imidlertid ansett som kroater med islamsk religion. Serbiske tsjetniker på sin side terroriserte kroater og muslimer.

Under kommunismen var det offisielt religionsfrihet, selv om religion ble mistenkeliggjort. For det første var den kommunistiske ideologien ateistisk. Dessuten falt religionsskillene i i Bosnia-Hercegovina i stor grad sammen med de etniske og var således svært betente etter krigen, spesielt mellom serbere og kroater. For å svekke etnisk nasjonalisme, gikk jugoslaviske myndigheter hardt ut mot de religiøse institusjonene. Særlig den katolske kirken ble betraktet som et fiendtlig element. Ikke bare var kroatiske katolikker lojale mot Roma, et maktsentrum utenfor landets grenser på en tid da Jugoslavias forhold til Italia var svært spent. Katolisisme ble dessuten ansett som kommunismens sterkeste ideologiske konkurrent.

Regimet slo også ned på organisasjonen Ungmuslimene, og hundrevis av aktivister ble fengslet eller drept. Eiendommer ble nasjonalisert og læresteder stengt. Under Tito fikk muslimene en viss politisk velvilje fordi de forbedret Jugoslavias forhold til muslimske land. 

Å dempe religionsforskjellene ble dermed en del av den titoistiske tanken om «enhet og brorskap». I praksis betydde dette innskrenking av religionsfriheten og vingeklipping av trossamfunnene. Kirkene og det islamske trossamfunnet ble kontrollert av en statlig komité. Myndighetene tolererte religion så lenge det holdt seg innen rent private rammer. I den offentlige, jugoslaviske sfæren, som omfattet politikken, arbeidsplassene, skolen og hæren, var religion utelukket. De som gikk i kirke eller moské fikk ikke inneha visse stillinger. Svært mange lot være å praktisere religion. I 1980-årene viste en undersøkelse at bare 17 prosent av innbyggerne oppfattet seg selv som religiøse. Bosniske muslimer var svært ateistiske og ikke-praktiserende.

Bosnia-Hercegovina manglet i motsetning til de andre republikkene i Jugoslavia et statsfolk, "nasjon", og statusen til de bosniske muslimenes status var uavklart. De færreste muslimene ville definere seg som serbere eller kroater tilhørende islam. På slutten av 1960-tallet fikk bosniske muslimer i kommunistpartiet gjennomslag for at muslimene skulle bli anerkjent som en sjette nasjon. Kommunistene anså imidlertid nasjonen Muslimani (med stor M) som et etnisk eller kulturelt fellesskap og ikke religiøst som muslimani (med liten m), dvs. tilhengerne av islam. 

Samtidig foregikk en religiøs oppblomstring i Jugoslavia, spesielt blant serbere og kroater. Dette hadde sammenheng med at trossamfunnene fra 1970-tallet etterhvert begynte å fungere og formulerte sine nasjoners misnøye mot sentralmakten og slik gradvis fikk en mer synlig rolle i offentligheten. En viktig faktor var fremveksten av Maria-kulten i Medugorje i Hercegovina. I 1981 opplevde seks kroatiske tenåringer at jomfru Maria viste seg for dem. Ikke lenge etter var Medugorje blitt et viktig pilgrimsmål. Myndighetene tolket kulten som fiendtlig motstand mot det jugoslaviske systemet, og fenomenet skapte stor religiøs og nasjonal kontrovers i Jugoslavia. Mange serbere oppfattet Mariakulten i dette området, der det var mange serbiske massegraver fra krigen, som et tegn på at den kroatiske fascismen var på vei tilbake. 

Mot slutten av 1980-tallet var det en propagandakrig mellom den katolske og den ortodokse kirken. Begge hadde inntatt rollen som sin nasjons vokter og fremstilte seg sin nasjons historie som en fylt av lidelse og forfølgelse av de andre religiøse gruppene i Jugoslavia. Et av de viktigste stridstemaene var lidelsene under andre verdenskrig. 

Da flertallet i Bosnia-Hercegovina (muslimene og kroatene) gikk inn for uavhengighet våren 1992, satte serberne inn et angrep for å hindre dette. De nasjonalistiske regimene i Beograd og Zagreb hadde tette bånd til henholdsvis den serbisk-ortodokse kirken og den katolske kirken i Kroatia. Konflikten var mettet av religiøs symbolikk og myter, mens mange geistlige bidro til å piske opp stemningen og rettferdiggjøre politiske agendaer. Det var for eksempel en utbredt idé at ens egen nasjon hadde et spesielt forhold til Gud og en hellig rett til et territorium. Grupper med en annen religion ble fordrevet, og ødeleggelse av deres kulturminnesmerker og helligdommer var ofte en måte å utradere deres historie i området. De som overtok kontrollen over et område, markerte dette ved å bygge sine egne religiøse monumenter.

Under kommunismen hadde vanlige bosniere ofte liten kunnskap og interesse for religion og religionsforskjeller, men under og etter krigen ble mange blitt mer opptatt av sin religiøse identitet fordi de ble tvunget til å velge side og identifisere seg som medlem av en av de etno-religiøse gruppene. De gangene lokalbefolkningen er blitt splittet langs religiøse skiller i det tjuende århundret, har det gjerne vært i sammenheng med en splitt-og-hersk-taktikk i politiske maktsentra utenfor selve Bosnia-Hercegovina. 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.