blomsterbier

Blomsterbiene er mellomstore bier (vanligvis 8–15 millimeter). Overfladisk kan de likne sandbier, men blomsterbiene har buttere antenner, lengre mellomhofter, og de mangler sandbienes karakteristiske nedsenkning mellom øynene. De fleste blomsterbier har korte tunger. De norske artene har varierende pelsmengde og -farge, fra svært mye og gyllen behåring hos buksebie og lusernbie, til noe mindre behåring og et mørkere inntrykk hos blåklokkebie. Fredløsbien er tilnærmet svart.

Hos de fleste blomsterbier er hunnene større enn hannene. Hunnene har svarte og gyldne bånd på bakkroppen. Båndene er forøvrig utydelige hos noen arter (for eksempel hos blåklokkebie). Hannbiene er mer lodne og har lengre antenner enn hunnene. I Norge kan alle arter av blomsterbier skilles på utseendet.

Blomsterbier lever i ett år, og har én generasjon per år. Som andre holometabole insekter må blomsterbiene gjennom fire stadier før de er ferdig utvokst: egg, larve, puppe og til slutt ferdig utviklet, voksen bie. De tre første stadiene; egg, larve og puppe, foregår i reir under jorden. Gravide hunnbier graver ut reiret. Reirene ligger enten alene, eller flere samlet. Hos buksebie kan slike samlinger inkludere flere tusen, individuelle reir.

Blomsterbier graver som hovedregel ut reir i sand eller sandholdig jord. Slekten fredløsbier kan også grave ut reir i våtere områder, der jorden er for fuktig for andre bier. Dette løses ved å gjøre reiret vanntett ved hjelp av innsamlet blomsterolje fra planter i fredløsslekten. I Norge er reir av fredløsbier forøvrig kun observert i tørr sandjord.

Blomsterbier overvintrer som larver, og utvikler seg til pupper det påfølgende året. Om sommeren kommer hunnbiene ut noen dager før hannene. Biene parer seg gjerne på planter i området nær reiret de kom ut fra.

I Norge finnes det fire arter av blomsterbie fordelt på tre slekter: klobier, buksebier og fredløsbier. Slekten klobier inkluderer blåklokkebie (Melitta haemorrhordalis) og lusernbie (Melitta leporina). Biene er vurdert til henholdsvis livskraftig (LC) og nær truet (NT) på den norske rødlista. Slekten buksebier inkluderer arten buksebie (Dasypoda hirtipes) som er vurdert til sårbar (VU). Slekten fredløsbier inkluderer fredløsbie (Macropis europaea) som er vurdert til livskraftig (LC).

Av verdens bier utgjør blomsterbier den nest minste biefamilien, med kun 201 arter globalt.

Blomsterbier har opprinnelse i Afrika, og er søstergruppe til alle andre bier. De eldste fossilene av blomsterbier er om lag 53 millioner år gamle, og stammer fra tidsepoken eocen. Studier tyder på at blomsterbiene er en monofyletisk gruppe.

Blomsterbier har lavere utryddelsesrate (altså antall arter som dør ut i løpet av et visst tidsintervall) enn de andre biefamiliene, og samtidig lavere diversifiseringsrate (altså antall nye arter som dannes i løpet av et visst tidsintervall). Blomsterbienes lave diversifiseringsrate skyldes trolig deres spesialiserte (oligolektiske) blomsterpreferanser.

Bienes utbredelse er begrenset til Afrika og den palearktiske region, hvor det største biologiske mangfoldet i form av antall arter og slekter finnes i tørre områder i Sør-Afrika.

• bier
• langtungebier
• biologisk mangfold