Buksebier er solitære bier i familien blomsterbier. Buksebia kjennetegnes av hunnenes kraftig behårete bakben, som er bakgrunnen for artens navn. «Buksene» gjør den vanskelig å forveksle med andre bier. I Norge flyr buksebia på høysommeren, på kystnære sandområder langs Oslofjorden. Buksebia er på verdensbasis vurdert til å være livskraftig (LC), men på den norske rødlista er den vurdert til VU (sårbar) (se truede arter) .
Dasypoda hirtipes
Buksebia en stor bie på 12–14 mm.
Buksebier har gyllen ansiktsbehåring, gyllenbrun farge på thorax (midtdel) og gyllenbrune og svarte bånd på abdomen(bakdelen). Bakbena hos hunnene er dekket av lange, gylne hårdusker (scopa). Hanner av buksebie har også lange hår på bena, men ikke like fremtredende som hos hunnene.
De hårete bakbena hos hunnen er bakgrunnen for artens norske og engelske navn (engelsk: pantaloon bee). Hunnene er svært karakteristiske, og kan ikke forveksles med noen annen bie.
Hos hannen er antennene er betydelig lengre enn hunnens. På sensommeren kan hannene blekes til en sølvhvit farge.
I likhet med de fleste andre solitære bier, graver hunner av buksebie reiret ut alene. Buksebier har gjerne reir i aggresjoner (samlinger), og ofte kan opptil 60 reir finnes i nærheten av hverandre. De har da stort sett ulik inngang.
Reirene graves ut i sandholdig jord. Hunnene bruker de hårete bakbena til å koste ut sand når de rygger ut inngangen. Denne metoden gjør at inngangen til buksebie-reir får et vifteliknende utseende, som skiller dem fra andre bi-reir. Reirene kan være fra 30 cm til over 1 m dype.
Som andre holometabole insekter, må buksebia gjennom fire stadier før de er ferdig utvokst: egg, larve, puppe og ferdig utviklet voksen.
Den voksne buksebie-hunnen lager 4 til 8 celler i reiret sitt. Hver celle er et kammer som inneholder ett egg og én pollenklump. Pollenklumpen er mat for larven i omtrent en uke før forpupping.
Buksebia lever på kystnære, sandholdige områder. I Norge flyr buksebia på høysommeren (sent juni/juli til august). Buksebia er en oligolektisk bie. Dette vil si at den er spesialisert i sitt fødesøk og har få næringskilder, hovedsakelig gule blomster av korgplantefamilien. Dette inkluderer blomster som haukeskjegg, følblom, grisøreslekta og bitterblomsslekta. Buksebia kan også observeres på rødknapp.
Buksebia er utbredt stort sett i hele Eurasia. Arten kan sees fra Storbritannia i vest til Kina i øst, og fra Norge og Finland i nord, til Nord-Afrika og Kanariøyene i sør.
I Norge er buksebia kun observert i kystnære, sandområder i Oslofjord mellom Hvaler og Kragerø.
Grunnet sin betydelige utbredelse i Eurasia, er buksebia på verdensbasis vurdert til LC (livskraftig).
I Norge er buksebia vurdert som sårbar (VU). Arten er kun kjent fra kystnære, sandholdige lokaliteter, som alle er utsatte områder for habitatødeleggelse. Påvirkningsfaktorer av habitat og leveområder inkluderer endret intensitet i landbruk, gjengroing, tilplanting, fremmede planter, tråkk av beitedyr, friluftsliv og utbygging.
Store norske leksikon
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.