Danmark-ekspedisjonen

Danmark-ekspedisjonen var en ekspedisjon fra 1906 til 1908 til Grønlands nordøstkyst, under ledelse av grønlandsforsker og forfatter Ludvig Mylius-Erichsen og med skipet Danmark. Ekspedisjonen hadde som formål å undersøke østkysten nord for 78° nordlig bredde.

Mylius-Erichsen arbeidet opprinnelig som journalist og forfatter. I 1902—1904 ledet han en ekspedisjon til Vestgrønland, Den danske literære Grønlands-Ekspedition, med det formålet å dokumentere språket, skikkene og de tradisjonelle historiene til den grønlandske befolkningen der. Flere av deltakerne skrev bøker om grønlenderne etter ekspedisjonen.

I 1906 ledet han Danmark-ekspeditionen, som hadde helt andre formål. Nordøstkysten av Grønland var ukjent og ubebodd på denne tiden, og det skulle både kartlegges og samtidig foretas geologiske, botaniske, zoologiske, meteorologiske, oseanografiske og arkeologiske undersøkelser. Ekspedisjonen var oppkalt etter skipet, og Danmark ble den faste basen for de 28 deltakerne. Blant deltakerne var tre vestgrønlandske hundekjørere og den tyske fysikeren og meteorologen Alfred Wegener. Danmarkshavn på 76° 46' nordlig bredde ble nådd 17. august 1906, og skipet ble liggende der gjennom to år.

Utforskning ble foretatt med sleder og båter i området ved skipet før en lengre sledetur ble foretatt nordover i mars 1907. Gruppen delte seg etter hvert i to, og den ene gruppen, med kartografen Johan Peter Koch (1870—1928), kunstmaleren Aage Bertelsen (1873—1945) og grønlenderen Tobias Gabrielsen (1879—1945), kjørte mot det punktet på Grønlands nordkyst (Kap Bridgman) som amerikaneren Robert Edwin Peary (1856—1920) sammen med nordmannen Eivind Astrup (1871—1895) hadde nådd vestfra syv år tidligere. Ved deres ankomst dit var hele den grønlandske kysten omsider blitt kartlagt.

Den andre gruppen, med Mylius-Erichsen, Niels Peter Høeg-Hagen (1877—1907) og vestgrønlenderen Jørgen Brønlund (1877—1907), undersøkte det som de senere kalte Danmark Fjord, i den tro at det ville lede dem til Pearys «Independence Sound». Sundet skulle lede helt frem til nordvestkysten. Da de oppdaget at det ikke fantes et sund, men at «sundet» faktisk var en fjord, Independence Fjord, undersøkte de også denne fjorden og kunne konstatere at området som Peary kalte for Peary Land ikke var en øy, som han hevdet, men en del av fastlands-Grønland. Mylius-Erichsen hadde imidlertid brukt mye tid på denne omveien, og mennene led av matmangel og utmattelse. Det var 1500 kilometer tilbake til skipet, og sledeføret var blitt dårlig. Mennene ble dårligere gjennom sommeren, og da de begynte sledeturen sørover i september, nådde de ikke langt. Mylius-Erichsen og Høeg-Hagen døde ved Nioghalvfjerdsfjorden, mens Brønlund kom noen få kilometer videre til et depot på Lambert Land, hvor han døde cirka 1. november.

I mars 1908 fant Koch Brønlunds lik og hans dagbok med sparsomme opplysninger om sledeekspedisjonens forløp. I dagboken sto det imidlertid at Hagen hadde dødd 15. november og Mylius-Erichsen to dager senere. Det var uvisst hvor dette hadde skjedd, og levningene etter de to er ikke blitt funnet, tross flere senere leteekspedisjoner. I 1909—1912 ledet Ejnar Mikkelsen (1880—1971) en leteekspedisjon som fant ekspedisjonens beretninger i en varde (nå kalt Mylius-Erichsen Varde) ved Independencefjord. Det var gjennom beretningene at ekspedisjonens oppdagelser ble kjent.