Jorden. 7. Kontinentaldriftshypotesen. A) Kontinentenes plassering for ca. 135 mill. år siden. B) Kontinentene i dag. C) Om ca. 50 mill. år.

Jorden av Kunnskapsforlaget/※. Gjengitt med tillatelse

Platetektonikken, som hadde sitt gjennombrudd i slutten av 1960-årene, kan forklare mange storstilte geologiske trekk. Romforskning har også gitt et vell av vitenskapelig materiale og kunnskap, også om Jordens indre og dermed om de geologiske prosesser på Jordens overflate.

Ideen om at kontinentene beveger seg er ikke ny. Alfred Wegener fremsatte i begynnelsen av 1900-tallet kontinentaldriftshypotesen, som skulle skape debatt gjennom en rekke årtier. Wegener viste at en rekke merkverdigheter ved tidligere tiders klimaforhold, lettest kunne forklares ved at kontinentene hadde forflyttet seg. Blant annet kunne tydelige, men spredte spor av en (ca. 300 millioner år) gammel istid på den sørlige halvkule best forklares hvis landområdene på den tid hadde vært føyd sammen til et enkelt sammenhengende superkontinent, Pangea.

En annen, nyere og like viktig hypotese er havbunnsspredningen, som ble foreslått i begynnelsen av 1960-årene. Den går ut på at jordskorpen under verdenshavene og øverste del av mantelen (litosfæren) sprekker opp langs en midthavsrygg eller spredningsakse. Glødende lavamasser dannes under litosfæren, trenger opp langs midthavsryggen og størkner, samtidig med at havbunnen på begge sider glir ut til sidene. Havbunnsjordskorpe (havbunn) skapes med andre ord stadig langs midthavsryggene, og havbunnens alder vil øke jevnt med avstanden fra ryggen til begge sider.

Men ingen steder på jordkloden har man funnet havbunn som er eldre enn ca. 200 millioner år. Tatt i betraktning Jordens alder på 4,6 milliarder år, må dette bety at havbunn ikke bare nyskapes, men at den også må forsvinne igjen. Ellers ville man måtte finne eldre havbunn. Dessuten, hvis stadig ny havbunn oppstod uten at like mye havbunn «forsvant», ville Jordens omfang måtte øke, og dette synes ikke å være tilfelle.

De viktigste aspektene ved den gamle kontinentaldriftshypotesen, havbunnsspredningen og det forhold at jordradien er konstant, er tatt vare på i platetektonikken. Platetektonikken viser at jordens ytterste lag (den ca. 100-200 km tykke litosfæren) er delt opp i store plater som beveger seg i forhold til hverandre. Der de glir fra hverandre, oppstår en såkalt spredningsakse eller midthavsrygg. Der de beveger seg mot hverandre, vil havbunnsdelen av platene synke ned under den kontinentale marginen, slik man finner det rundt mesteparten av Stillehavet. I slike soner (subduksjonssoner) finner man dyphavsgroper der «havbunnsplaten» krummer seg nedover og synker ned under «kontinentalplaten». Noen steder skjer det at to kontinenter kolliderer. Kontinenter synker ikke uten videre ned i dypet, men kolliderer sakte med hverandre slik at en fjellkjede oppstår. Himalayafjellkjeden er et moderne eksempel på en slik kollisjon, mellom de indiske og asiatiske kontinentene.

Plategrenser er markert som intense jordskjelvsoner, spesielt subduksjons- og kollisjonssoner, der spenningene utløses som plutselige brudd i bergartene: jordskjelv. Så lenge litosfæreplatene er i bevegelse, vil kollisjonssonene representere risiko-områder; HimalayaKaukasusAlpene, Andesfjellene og de øvrige unge fjellkjeder og øybuer rundt Stillehavet er alltid potensielle jordskjelvsområder. Også spredningsaksene er markert av jordskjelv, men her som mindre og grunnere skjelv.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.