influensaepidemi som herjet over hele verden 1918–19 og derfor kalles en pandemi. Sykdommen rammet særlig mennesker i 20–40 årsalderen. Flere steder ble halvparten av befolkningen syk. På verdensbasis døde opp mot 40 millioner mennesker (enkelte hevder 50–100 millioner).
Ifølge den offentlige statistikk døde det i 1918 i Norge 7308 av 374 288 anmeldte tilfeller (se influensa); i alt antas mellom 14 000 og 15 000 personer å ha dødd som følge av epidemien i Norge, og ca. halvparten av befolkningen antas å ha blitt smittet. Dødeligheten var mange ganger så høy som det en vanlig influensaepidemi fører til.
Årsaken til at spanskesyken hadde så høy dødelighet er omdiskutert, men genetiske analyser kan tyde på at det var et fugleinfluensavirus (se fugleinfluensa) som påvirket genene i et humant influensavirus type A. Dermed ble det dannet et virus som menneskets immunsystem ikke kjente igjen, slik at mange ble alvorlig syke eller døde.
Historikk. Hvor spanskesyken opprinnelig oppstod er usikkert. Til Europa er det mest sannsynlig at den kom med amerikanske soldater til havnebyene Brest og Bordeaux, Frankrikes hovedanløp for allierte soldater under den første verdenskrig. Det var i disse byene de første tilfellene av spanskesyken i Europa ble registrert. I mai 1918 hadde influensaen spredt seg til Spania, som hadde erklært seg nøytralt under den første verdenskrig. Landet hadde således ikke det samme behovet som de krigførende land for å «skjule» at en ny ukjent og muligens farlig epidemi var i ferd med å bre seg blant befolkningen. Spanskekongen Alfons 13 (1886–1941) var blant de første som ble smittet. Nyheten om kongens sykdom er ansett som første offentliggjøring av epidemien, og den er derfor blitt hetende spanskesyken.