Betegnelse på en prosess hvor avstanden mellom de viktigste aktørene i et politisk system, f.eks. partiene, øker, eller hvor aktører (partier) som står langt fra hverandre, styrkes.
I Tyskland skjedde det en rask polarisering av den politiske prosess i 1930-årene. Det skjedde både ved at partiene til høyre og venstre gled lenger fra hverandre og ved at de ekstreme partier til høyre (særlig) og venstre ble styrket. I de fleste vestlige land har det i tiden etter den annen verdenskrig, men mest påtagelig siden 1980-årene, vært en allmenn depolarisering. De store høyre- og venstrepartiene har nærmet seg hverandre i alle land, bortsett fra i kortere perioder (f.eks. Storbritannia under Margaret Thatcher 1979–90). I land som Italia og Frankrike, hvor ytterliggående venstrepartier (kommunistpartier) har stått sterkt, er partiene blitt svekket, samtidig som de er blitt avideologisert.
Sammenbruddet for kommunismen i Øst-Europa har svekket kommunistpartiene i store deler av den ikke-vestlige verden og ført til depolarisering av politikken også i disse land. Dette sammenbruddet har imidlertid også skapt polarisering etter nasjonale linjer i en del av de tidligere kommunistiske stater, bl.a. i Slovakia (ungarsk minoritet) og Romania (ungarsk minoritet), i de baltiske stater (til dels store russiske mindretall), i Moldova (russisk minoritet) og, særlig sterkt, i de kaukasiske stater og i det tidligere Jugoslavia.
Den store innvandringen til Europa fra den tredje verden fra 1960-årene av har skapt etniske spenninger i flere land, men ennå ikke til noen større politisk polarisering. En voksende islamsk fundamentalisme har imidlertid polarisert politikken i mange land der islam er den dominerende religion.