nabateere

Uttale
nabatˈeere

et nordarabisk folk, og en sammenslutning av ulike folkegrupper, som på 300-tallet f.Kr. grunnla et selvstendig rike sørøst for Palestina med Petra som hovedstad. Nabateerne var opprinnelig beduiner som var blitt fastboende og kommet under innflytelse av arameisk kultur. De brukte arameisk som skriftspråk, men utviklet sitt eget alfabet, som ble en forløper for den arabiske skrift. Deres opprinnelige språk var en arabisk dialekt, nær beslektet med klassisk arabisk. Nabateiske innskrifter (ca. 4000) er funnet, foruten på Sinaihalvøya, Palestina og Syria, også i Egypt, Hellas og Italia. Nabateerne drev livlig karavanehandel mellom middelhavslandene og Saba i Sør-Arabia. Deres religion var opprinnelig en solkult med mange lokalguder, men etter hvert opptok de i sitt panteon en lang rekke guder fra de områder de erobret. På 100-tallet f.Kr. utvidet nabateerne sitt innflytelsesområde kraftig, og riket kom etter hvert til å omfatte deler av Libanon og Syria (med Damaskus). De mottok gjennom flere hundre år impulser fra hellenistisk og romersk kultur, noe som kan spores bl.a. i den karakteristiske klippearkitekturen i Petra. I 63 f.Kr. ble nabateerne vasaller under Romerriket, og 106 e.Kr. erobret keiser Trajans styrker Petra og gjorde nabateerriket til en romersk provins, Arabia Petraea.