produksjon av elektrisk energi med utgangspunkt i ulike typer og kvaliteter av kull. I mange land, blant annet Polen, er brunkull vanligst. Produksjonen skjer ved at kullet brukes som energikilde til å varme opp vann til drift av store dampturbiner som så driver generatorer. Norges eneste kullkraftverk ligger i Longyearbyen på Svalbard, og drives med lokalt utvunnet kull fra Store Norske Spitsbergen Kulkompani AS.
En nyere type kullkraftverk er basert på en såkalt kombinasjonssyklus. Dette innebærer at kullet gassifiseres (omdannes til gass), hvoretter kullgassen driver en gassturbin under høy temperatur. Deretter utnyttes avgassene til å varme opp vann i en dampkjel som driver en dampturbin. Dette gir høyere virkningsgrad og er mye benyttet i nyere gasskraftverk. Utfordringen er å få til en effektiv omdanningsprosess til gass av kullet.
Et moderne kullkraftverk har typisk en produksjonseffekt på 800-1000 MW, noe som gir en årlig kraftproduksjon på 7-10 TWh.
Utslippsproblematikk
Kull er fremdeles den fremste energikilden til produksjon av elektrisk kraft i verdensmålestokk, men produksjonen skjer dessverre med lav energieffektivitet. Av den totale mengde primærenergi-innsats produserer verdens kullkraftverk 40 % elektrisk kraft, mens 60 % er spillvarme, som dog i større eller mindre grad kan nyttiggjøres til fjernvarme. En annen negativ egenskap ved produksjon av kullkraft er at den gir relativt store utslipp av NOx og karbondioksid (CO2), sammenlignet med kraftverk basert på andre energibærere. I de senere årene er derfor mange tidligere kull- og oljefyrte kraftverk blitt ombygd til gassdrift, som avgir betydelig mindre CO2, ved at det installeres gassturbiner, eller kombinerte gass- og dampturbiner, til erstatning for de gamle dampturbinene.
Se også kull – forurensning.