Konstantin den store

Konstantin den store, romersk keiser, sønn av Constantius 1 (Chlorus), født i Naissus (Niš) i Serbia, oppdratt ved Diokletians hoff da faren ble caesar (under-keiser) i 293, siden holdt tilbake hos Galerius, som fra 305 var keiser (Augustus) sammen med Constantius under tetrarkiet. I 306 kom Konstantin til sin far i England, og ved dennes død samme år ble han i York utropt til Augustus. Forankret i Britannia og Gallia kjempet så Konstantin med skiftende titler, i skiftende allianser og mot skiftende motstandere i noen år om herredømmet, først i rikets vestlige deler (Spania, Italia, Nord-Afrika), som ble vunnet da Konstantin i 312 slo Maxentius ved Pons Milvius nær Roma; til dette slaget knytter seg fortellingen om hans drømmesyn: et kors på himmelen med innskriften in hoc signo vinces (i dette tegn skal du seire). Konstantin delte riket med Licinius fra 314 til 324 da det brøt ut krig og den østlige Augustus ble slått i flere store slag (Hadrianopolis, Khrysopolis) og endelig henrettet, hvoretter Konstantin satt som enehersker i Romerriket.

Konstantin opplevde kristenforfølgelsene under Diokletian og Galerius på nært hold og er antagelig blitt imponert over den nye religionens styrke og den nye gudens makt. Derfor ønsket han å gjøre kristendommen til en støtte for imperiet. Sammen med Licinius utstedte han i 313 det såkalte Milano-ediktet, som sikret allmenn religionsfrihet og medførte en viss begunstigelse av de kristne. I årene som fulgte, gikk Konstantin i vest stadig lenger i denne retning: kirken fikk motta testamentariske gaver, søndag ble helligdag (321), mynt fikk kristne symboler osv. Licinius i sin riksdel derimot forfulgte de kristne igjen.

Som hersker i øst fra 314 virket Konstantin enda mer åpenbart til kirkens fordel. Han ønsket kirkens enhet for rikets skyld, og engasjerte seg i striden mot donatismen og arianismen; kirkemøtet i Nikaia (Nicaea) i 325 ble sammenkalt av Konstantin, hvis holdning har sin naturlige fortsettelse i kristendommens overgang til statsreligion og i caesaropapismen.

Det er vanskelig å bedømme Konstantins personlige religiøsitet. Som pontifex maximus forble han leder for det hedenske religionsvesen. Han lot seg først døpe på dødsleiet, men det var ikke uvanlig. Sikkert var han ingen kyniker som bare utnyttet kristendommen; som tidens mennesker var han levende opptatt av guder og det overnaturlige, og fra 312 har han antagelig følt seg utpekt av de kristnes gud til å styre riket. Konstantin knyttet gjerne geistlige til seg, og var en venn av biskopen og kirkehistorikeren Evsebios fra Caesarea, som har skrevet en sterkt flatterende biografi over Konstantin.

Militært bygde Konstantin opp en slagkraftig feltarmé ved siden av grensetroppene; innslaget av germanere i hæren ble stadig sterkere. Økonomisk ville han skape stabilitet i pengevesenet med sin gull-solidus, og administrativt fortsatte han Diokletians reformarbeid. Skillet mellom sivil og militær forvaltning ble klarere; byråkratiet vokste med opprettelse og omorganisering av sentrale organer. Sosialt fikk det som følge at skattetrykket økte. Tilhørighet til byråd (som skulle innestå for skattene) ble arvelig, og stavnsbundethet stadig mer utbredt. Dominatet ble en tvangsstat for folk flest, mens toppen stivnet til i seremoniell.

Konstantin var en stor byggherre. Han lot oppføre kirker bl.a. i Lateranet og Vatikanet, men hans største anlegg var «det nye Roma» ved Bosporos, Konstantinopel, som ble innviet i 330 med både hedensk og kristent seremoniell. Stedet hadde strategisk beliggenhet både med henblikk på de østlige provinser og Donaugrensen, og med sin nye by hadde Konstantin skaffet riket et sentrum uten hedenske templer og tradisjoner. Men byen bidrog til en videre spaltning av Romerriket i en østlig gresk-preget og en vestlig latinsk-preget riksdel, og motvirket således Konstantins samlende intensjoner på andre områder.

Overfor ytre fiender stod riket sterkt under Konstantin, tross press fra gotere og andre. Perserne representerte den største trusselen. Konstantin døde under krigsforberedelser mot dem og ble gravlagt i Apostelkirken i Konstantinopel.

Tre sønner overtok riket (Konstantin 2, død 340; Constans, død 350; Constantius 2, død 361). Kamp mot ytre fiender, innbyrdeskrig og usurpasjoner preget deres generasjon inntil riket i Konstantins nevø Julian «den frafalne» igjen fikk en sterk og dyktig hersker.

• Anbefalt litteratur