Hovedgården ble fredet allerede i 1923. Etter nedleggelsen av støperiet i 1961 gikk tallet på sysselsatte på Eidsfoss kraftig ned. Mange beboere flyttet ut av de gamle arbeiderboligene, som var forbeholdt verkets ansatte og dessuten ikke hadde moderne fasiliteter.
Fraflytting førte til forfall, og på 1970-tallet ønsket verket å rive arbeiderboligene i Bråtagata. De sto også i veien for planer om ny fylkesvei og sikrere utkjøring fra industriområdet. Hof kommune vedtok rivningen, og et par bygninger ble tatt ned. En gruppe lokale ildsjeler, med støtte fra kunstnere og vernemyndighetene med Riksantikvaren i spissen, engasjerte seg og hindret mer ødeleggelse.
Etter massivt trykk i mediene, særlig Vestfold Arbeiderblad, ble ansvaret for bygningene overdratt en stiftelse på begynnelsen av 1980-tallet. Stiftelsens medlemmene pusset opp og vedlikeholdt boligene på dugnad. I kjølvannet av dette flyttet mange til stedet, blant dem flere kunstnere og kunsthåndverkere som ønsket å jobbe og tilby sine arbeider i de kulturhistoriske bygningene.
Den siste verkseierfamilien flyttet ut av Hovedgården i 1987, og i 1990 ble gården en stiftelse. Kort tid etter ble museumsstiftelsen Eidsfoss industrihistoriske samlinger etablert. I samarbeid med Nord-Jarlsbergmuseene (nå en del av Vestfoldmuseene) har det blitt arrangert museumsutstillinger siden 1990-tallet.
Eidsfoss er i dag et yndet sted å besøke for hytteturister og den øvrige befolkningen i det folkerike omlandet. I tillegg til museer, spisesteder, butikker og gallerier, finner en rekke kunstutstillinger, kulturarrangementer og markeder sted på Eidsfoss hvert år.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.