Charles André Joseph Marie de Gaulle, fransk offiser og politiker, general 1940, statsminister 1944–46 og president 1959–69. De Gaulle var utdannet ved militærakademiet Saint-Cyr og ble alvorlig såret i slaget ved Verdun 1916. Deltok i en polsk avdeling i kamper i Russland etter verdenskrigens slutt og ble 1925 knyttet til marskalk Pétains stab, oberst 1937. Utnevnt til brigadegeneral mai 1940 og kort etter understatssekretær i krigsdepartementet under Paul Reynaud. Etter den franske kapitulasjon reiste han 17. juni til Storbritannia og satte seg i en stor radiotale fra London 18. juni 1940 i spissen for de franske styrker som ville fortsette kampen. De Gaulle ble etter hvert anerkjent som leder for den franske nasjonale motstandskomité i London – senere i Nord-Afrika – både av den franske motstandsbevegelse og de allierte. Han ble et samlingspunkt for franske patrioter i og utenfor Frankrike, men inntok en steil holdning overfor sine britiske og amerikanske allierte. 25. august 1944 kom han til Paris som sjef for en provisorisk regjering. Under hans ledelse ble Frankrike en del av de allierte seiersmaktene og gjenvant sin stilling som stormakt etter 1945. Etter hvert oppstod det vanskeligheter i forhold til venstreorienterte politikere om utformingen av den nye forfatning. De Gaulle ønsket å sikre en sterk presidentmakt og ble av den grunn beskyldt for å være for autoritær. Januar 1946 trakk han seg tilbake fra regjeringen og nektet å la seg stille som kandidat ved presidentvalget. I en rekke år holdt han seg stort sett i ro, opptatt blant annet med å skrive sine erindringer. Etter høyreekstremistenes kupp 13. mai 1958 befant Frankrike seg på randen av borgerkrig og kaos. De Gaulle påtok seg da å danne ny regjering. 21. september 1958 ble han valgt til president for 7 år, og 8. januar 1959 overtok han offisielt presidentstillingen.
Den nye forfatningen som han i høy grad hadde vært med å utforme, gav presidenten omfattende fullmakter på en rekke områder. De Gaulle innledet straks en ny og energisk politikk både på det innen- og utenrikske område. I januar 1960 ble det foretatt et mislykket kuppforsøk av høyreekstremister i Algerie, rettet mot hans politikk, som gikk inn for å gi Algerie fullt selvstyre og avvikle de franske interessene i landet. Våren 1961 ble et nytt kuppforsøk i Algerie kvalt i fødselen, og september samme år ble det gjort et mislykket attentatforsøk mot ham. Men han hadde det store flertall av franskmenn med seg, og presidentmaktens sterke stilling fikk en ny konstitusjonell utforming 1962 da det ved folkeavstemning ble slått fast at presidenten for fremtiden skulle velges ved alminnelige og direkte valg. I sin pragmatiske politikk fremhevet de Gaulle alltid nasjonen som den varige realitet, og han gikk konsekvent inn for å sikre nasjonalstatens diplomatiske bevegelsesfrihet. Denne politikk kom i motsetningsforhold til bestrebelsene på å få i stand en økonomisk-politisk integrasjon i Vest-Europa, og til de ideer som lå til grunn for et integrert fellesforsvar innenfor NATO. Han gikk inn for en bedring av forholdet til Øst-Europa og Kina og foretok omfattende reiser bl.a. i Sør-Amerika og Canada, der han fremhevet Frankrikes rolle i verdenspolitikken. Gjennom den tysk-franske samarbeidsavtale la de Gaulle grunnlaget for vennskap og samarbeid mellom Frankrike og Vest-Tyskland, mens han på den annen side opptrådte kjølig og reservert overfor USA og Storbritannia, bl.a. blokkerte han for britisk medlemskap i EEC. 1965 ble de Gaulle gjenvalgt, men han ble svekket etter mai-opprøret i Paris 1968. Han gikk av som president april 1969 etter at en rådgivende folkeavstemning om administrative reformer hadde gått ham imot.
I sin presidentperiode var han en av Europas mest omstridte – men samtidig fremtredende – politikere, og han var en av de første som brukte TV-mediet i sine direkte taler til folket. Utgav La Discorde chez l'ennemi (1924), Histoire des troupes du Levant (1931), Le Fil de l'épée (1932), Vers l'armée de métier (1934), La France et son Armée (1938), Trois études (1945), Mémoires I–III (1954–59).