De eldste historiske kildene til Atlantismyten er dialogene Timaios og Kritias av den greske filosofen Platon. Platon baserer seg igjen angivelig på en 8000 år gammel egyptisk tradisjon som Solon brakte med seg til Athen. Ifølge sagnet fantes Atlantis for rundt 9000 år siden og hørte til under Poseidon, havets gud. Hans sønn Atlas ble stamfaren til befolkningen på Atlantis, atlantidene.
Atlas grunnla deres hovedstad, et egenartet geometrisk anlegg med strimler av land og kanaler konsentrisk ordnet rundt en kongeborg. Landet var rikt på åkerjord, malmer, dyr og vekster, og så lenge atlantidene satte dyden høyere enn rikdommen, var deres stat den mektigste i verden. De utbredte sitt velde helt til Italia og Egypt, men ble stoppet av den greske antikkens Athen, som representerte Platons eget moralske ideal og hans sterke statsideal.
Til slutt ble Atlantis i løpet av bare ett døgn rammet av jordskjelv og oversvømmelser og sank i havet.
Atlantis ble omtalt av flere antikke forfattere etter Platon, blant annet i Plutarks Parallellbiografiene. Gjennom århundrene forandret myten om Atlantis seg. Blant annet gikk Atlantis fra å være en øy til å bli et helt kontinent.
Oppdagelsen av Amerika bidro til å gjenopplive interessen for Atlantis. Spekulative fremstillinger ble skrevet av blant andre Francisco López de Gómara (ca. 1511–1566), Athaniasius Kircher (1601–1680) og Francis Bacon (1551–1626). Atlantis ble også brukt som motiv i fiksjonslitteratur, blant annet i Jules Vernes En verdensomseiling under havet fra 1869. Særlig viktig for den moderne Atlantismyten var boka Atlantis: The Antediluvian World av Ignatius Donnelly (1831–1901). Her la Donnelly frem arkeologiske, etnologiske, geologiske, biologiske og historiske data for å bevise at kontinentet Atlantis hadde eksistert.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.