sabeltannkatter

Sabeltannkatter er utdødde, kattelignende pattedyr, hvor hjørnetennene i overkjeven var meget store, svakt buede huggtenner. Tennene var ovale i tverrsnitt og hadde hos noen (for eksempel Smilodon) en sagtakket kant langs tannens ytterside. Størrelsen på hjørnetennene i underkjeven og antallet kinntenner var ofte redusert. Enkelte av sabeltannkattene var på størrelse med tigere, noe som har gitt opphav til betegnelsen sabeltanntigere, men en god del arter var atskillig mindre.

I paleogen- og neogenperiodene ble sabelformede tenner utviklet mange ganger innenfor flere forskjellige grupper av kjøttetende pattedyr. Man regner med at det skjedde ved minst fem til seks forskjellige tilfeller, og har forekommet både hos pungdyr og tidlige placentale pattedyr, samt uavhengig innenfor tre forskjellige grener av kattefamilien.

De fleste sabeltannede «kattene» hadde meget kraftige forlemmer og nakkeparti. Et annet trekk som utvikler seg samtidig er at dyrets evne til å gape blir større. Sammen gir dette kjøtteteren evne til å bite dypere og eventuelt rive av mange blodårer, noe som gjør at byttet raskt blør ihjel, mens rovdyret kan vente på trygg avstand. Det ser ut til at utviklingen av «sabeltenner» i hvert tilfelle henger sammen med en økning i størrelse blant byttedyrene. Et større bytte er farligere og vanskeligere å overmanne på den måten store katter vanligvis gjør det, nemlig ved å kvele byttet.

Utviklingen av sabelformede tenner er i hvert tilfelle en spesialisering på særlige byttedyr, noe som gjør disse «kattene» mer utsatt for å dø ut enn deres mindre spesialiserte slektninger (som tigere, leoparder og løver). Derfor ser vi at denne morfologien forsvinner og dukker opp igjen gjentatte ganger.

Sabeltannede former har levd både i Eurasia, Afrika og Nord-Amerika ved forskjellige tilfeller de seneste 40 millioner år. De siste levde i eldre kvartær. De forsvant for om lag 10 000 år siden da de store flokkene av store, tykkhudede planteetere døde ut.