utlånsforskriften

Betjeningsevne: Utlånsforskriften krever at et finansforetak ikke skal yte lån til en kunde dersom kunden vil ha problemer med å dekke normale utgifter ved en renteøkning på fem prosentpoeng. Fra og med 1. januar 2023 ble dette endret til en renteøkning på tre prosentpoeng, men finansforetakene må uansett legge til grunn at kunden skal kunne betjene et lån med minst 7 prosent rente. Kundens betjeningsevne skal vurderes på bakgrunn av kundens inntekt og alle relevante utgifter. Dersom lånet gis som rammekreditt, skal full utnyttelse av rammen brukes i vurderingen. Dersom lånet gis med fast rente, skal renteøkning beregnes med utgangspunkt i restgjelden ved utløpet av fastrenteperioden. Forbruksinstituttet SIFOs referansebudsjett blir ofte brukt som utgangspunkt ved beregning av betjeningsevne, men långiver må også ta med relevant utgiftstyper som ikke er en del av referansebudsjettet, som for eksempel feriereiser.

Gjeldsgrad: Et finansforetak kan ikke yte lån dersom en kundes samlede gjeld overstiger fem ganger låntakers årsinntekt. Normalt regnes årsinntekt som personinntekt, eventuelt alminnelig inntekt før minstefradrag og personfradrag. Samlet gjeld er sum av lån med pant i bolig og alle usikrede lån. Fra og med 1. juli 2023 er også andre pantelån omfattet av utlånsforskriftens krav, slik som lån med pant i bil eller båt.

Belåningsgrad: Et nedbetalingslån med pant i bolig kan ikke overstige 85 prosent av en forsvarlig verdivurdering av boligen. Verdivurderingen kan ikke være høyere enn markedsverdi. Dersom lånet gis som rammekreditt, skal lånet ikke overstige 60 prosent av boligens verdi.

Når belåningsgraden beregnes, skal alle lån med pant i boligen tas med. Det vil si at fellesgjeld i borettslag og boligsameier også må medberegnes. Dersom låntaker kan gi tilleggssikkerhet i form av annen fast eiendom låntaker eier, kan belåningsgraden være høyere.

Avdragsplikt: Dersom belåningsgraden for et boliglån er høyere enn 60 prosent av boligens verdi, må finansforetaket kreve avdragsbetaling, og kunden kan dermed ikke få perioder med avdragsfrihet. For forbrukslån skal det alltid betales månedlige avdrag.

Finansforetakene kan i enkelte tilfeller yte lån som avviker fra reglene i utlånsforskriften.

Finansforetakene har anledning til å gi lån med pant i bolig som avviker fra lånebegrensningene for opptil ti prosent av innvilgede lån per kvartal (målt etter utlånsvolum). For Oslo kommune kan det gjøres avvik for opptil åtte prosent av innvilgede boliglån. For forbrukslån kan det gjøres unntak for inntil fem prosent per kvartal.

Regelen om betjeningsevne kan avvikes for kunder som restrukturerer gjeld for å håndtere en vanskelig økonomi. Dette kan for eksempel være dersom en person tar opp lån med pant i bolig for å nedbetale dyr forbruksgjeld.

Forskriften gjelder ikke for lån som skal bidra til å frigjøre kapital for låntaker. Dette kan for eksempel være såkalte seniorlån der det forutsettes at lånet innfris når boligen selges. Belåningsgraden må likevel være under 85 prosent. Forskriften gjelder heller ikke ved innvilgelse av kredittkort dersom kundens samlede kredittkortramme ikke overstiger 25 000 kroner eller for usikret kreditt som er rente- og kostnadsfri.

Første versjon av boliglånsforskriften trådte i kraft i juni 2015 og representerte en innstramming av Finanstilsynets retningslinjer for bankenes utlånspraksis knyttet til boliglån. Bakgrunnen for både retningslinjene for utlånspraksis og boliglånsforskriften var et ønske om å bremse den sterke veksten i norske husholdningers gjeld. Forskriften gjaldt både boliger og fritidsboliger, og den omfattet lån til fysiske personer og enkeltpersonforetak. Boliglånsforskriften ble endret tre ganger før reguleringene ble videreført i utlånsforskriften.

Boliglånsforskriften regulerte først og fremst maksimal belåningsgrad og gjeldsgrad for en lånekunde. I den første boliglånsforskriften (gyldig fra juli 2015 til desember 2016) ble maksimal belåningsgrad for et nedbetalingslån med pant i bolig satt til 85 prosent av boligens verdi. Dersom lånet ble gitt som rammelån eller var avdragsfritt, var maksimal låneramme 70 prosent. Dersom belåningsgraden var høyere enn 70 prosent, måtte kunden betale avdrag på lånet. Det ble også innført en plikt for finansinstitusjonene til å ta hensyn til at kundene skulle ha tilstrekkelig betjeningsevne slik at de kunne håndtere en renteøkning på lånet på fem prosentpoeng. Bankene fikk en mulighet til å avvike kravene for inntil ti prosent av utlånsvolumet per kvartal.

Disse reglene ble videreført i boligforskriftene som gjaldt i perioden 2017–2020, men med noen skjerpelser. Maksimal belåningsgrad for rammelån og avdragsfrie lån ble redusert til 60 prosent av boligens verdi. Det store prispresset på boliger i Oslo gjorde at det ble innført en maksimal belåningsgrad på 60 prosent for sekundærboliger i Oslo. Dette særkravet ble fjernet fra og med 1. januar 2023. For lån i Oslo kommune fikk bankene også redusert mulighet til å avvike kravene til maksimalt åtte prosent.

I en kort periode i 2020 (fra 1. april til 30. september) fikk bankene økt mulighet til å avvike kravene i forskriften for opptil 20 prosent av utlånsvolumet. Dette for å kunne være fleksible overfor lånekunder som opplevde økonomiske problemer på grunn av koronaviruspandemien.

Forbrukslånsforskriften trådte i kraft i 12. februar 2019 og gjaldt til 31. desember 2020. Også denne forskriften hadde til hensikt å redusere risikoen forbundet med den sterke veksten i norske husholdningers gjeld. Norske husholdningers høye gjeldsbelastning var så høy at den ble vurdert som en risiko for stabiliteten i norsk økonomi. Forbrukslånsforskriften omfattet usikrede lån til forbrukere (forbrukslån). Forskriften representerte en innstramming av Finanstilsynets retningslinjer for forsvarlig utlånspraksis for forbrukslån. Forskriftsfesting ble vedtatt fordi undersøkelser viste at retningslinjene ikke ble tilfredsstillende etterlevd. I likhet med boliglånsforskriften satt forbrukslånforskriften grenser for maksimal gjeldsgrad for kunder (kundens samlede gjeld kunne ikke overstige fem ganger årsinntekt) og krav om at kunden skal kunne håndtere en renteøkning på fem prosentpoeng på sin samlede gjeld. Et forbrukslån kunne heller ikke ha mer enn 5 års løpetid, og långiver måtte kreve månedlig nedbetaling av forbrukslånet.