utlånsforskriften

Utlånsforskriften krever at et finansforetak ikke skal yte lån til en kunde dersom kunden vil ha problemer med å dekke normale utgifter ved en renteøkning på fem prosentpoeng. Kundens betjeningsevne skal vurderes på bakgrunn av kundens inntekt og alle relevante utgifter. Dersom lånet gis som rammekreditt, skal full utnyttelse av rammen brukes i vurderingen. Dersom lånet gis med fast rente, skal renteøkning beregnes med utgangspunkt i restgjelden ved utløpet av fastrenteperioden. Forbruksinstituttet SIFOs referansebudsjett blir ofte brukt som utgangspunkt ved beregning av betjeningsevne, men långiver må også ta med relevant utgiftstyper som ikke er en del av referansebudsjettet, som for eksempel feriereiser.

Et finansforetak kan ikke yte lån dersom en kundes samlede gjeld overstiger fem ganger låntakers årsinntekt. Normalt regnes årsinntekt som alminnelig inntekt før minstefradrag og personfradrag. Innestående beløp på BSU-konto kan trekkes fra lånebeløpet når gjeldsgraden beregnes.

Et nedbetalingslån med pant i bolig kan ikke overstige 85 prosent av en forsvarlig verdivurdering av boligen. Verdivurderingen kan ikke være høyere enn markedsverdi. Dersom lånet gis som rammekreditt, skal lånet ikke overstige 60 prosent av boligens verdi. For lån med pant i sekundærboliger i Oslo kommune kan lånet ikke overstige 60 prosent av boligens verdi.

Når belåningsgraden beregnes, skal alle lån med pant i boligen tas med. Det vil si at fellesgjeld i borettslag og boligsameier også må medberegnes. Dersom låntaker kan gi tilleggssikkerhet i form av annen fast eiendom låntaker eier, kan belåningsgraden være høyere.

Dersom belåningsgraden for et boliglån er høyere enn 60 prosent av boligens verdi, må finansforetaket kreve avdragsbetaling, og kunden kan dermed ikke få perioder med avdragsfrihet. For forbrukslån skal det alltid betales månedlige avdrag.

Første versjon av boliglånsforskriften trådte i kraft i juni 2015 og representerte en innstramming av Finanstilsynets retningslinjer for bankenes utlånspraksis. Bakgrunnen for både retningslinjene for utlånspraksis og boliglånsforskriften var et ønske om å bremse den sterke veksten i norske husholdningers gjeld. Forskriften gjaldt både boliger og fritidsboliger og den omfattet lån til fysiske personer og enkeltpersonforetak. Boliglånsforskriften ble endret tre ganger før reguleringene ble videreført i utlånsforskriften.

Boliglånsforskriften regulerte først og fremst maksimal belåningsgrad og gjeldsgrad for en lånekunde. I den første boliglånsforskriften (gyldig fra juli 2015 til desember 2016) ble maksimal belåningsgrad for et nedbetalingslån med pant i bolig satt til 85 prosent av boligens verdi. Dersom lånet ble gitt som rammelån eller var avdragsfritt, var maksimal låneramme 70 prosent. Dersom belåningsgraden var høyere enn 70 prosent, måtte kunden betale avdrag på lånet. Det ble også innført en plikt for finansinstitusjonene til å ta hensyn til at kundene skulle ha tilstrekkelig betjeningsevne slik at de kunne håndtere en renteøkning på lånet på fem prosentpoeng. Bankene fikk en mulighet til å avvike kravene for inntil ti prosent av utlånsvolumet per kvartal.

Disse reglene ble videreført i boligforskriftene som gjaldt i perioden 2017–2020, men med noen skjerpelser. Maksimal belåningsgrad for rammelån og avdragsfrie lån ble redusert til 60 prosent av boligens verdi. Det store prispresset på boliger i Oslo gjorde at det ble innført en maksimal belåningsgrad på 60 prosent for sekundærboliger i Oslo. For lån i Oslo kommune fikk bankene også redusert mulighet til å avvike kravene til maksimalt åtte prosent.

I en kort periode i 2020 (fra 1. april til 30 september) fikk bankene økt mulighet til å avvike kravene i forskriften for opptil 20 prosent av utlånsvolumet. Dette for å kunne være fleksible overfor lånekunder som opplevde økonomiske problemer på grunn av koronaviruspandemien.

Forbrukslånsforskriften trådte i kraft i 12. februar 2019 og gjaldt til 31. desember 2020. Denne omfattet usikrede lån til forbrukere (forbrukslån). Forskriften representerte en innstramming av Finanstilsynets retningslinjer for forsvarlig utlånspraksis for forbrukslån. Forskriftsfesting ble vedtatt fordi undersøkelser viste at retningslinjene ikke ble tilfredsstillende etterlevd. I likhet med boliglånsforskriften satt forbrukslånforskriften grenser for maksimal gjeldsgrad for kunder (kundens samlede gjeld kunne ikke overstige fem ganger årsinntekt) og krav om at kunden skal kunne håndtere en renteøkning på fem prosentpoeng på sin samlede gjeld. Et forbrukslån kunne heller ikke ha mer enn 5 års løpetid, og långiver måtte kreve månedlig nedbetaling av forbrukslånet.