finansavtaleloven

Artikkelstart

Finansavtaleloven, lov om finansavtaler og finansoppdrag av 25. juni 1999. Loven regulerer finansavtaler hvor den ene av partene er en finansinstitusjon. Avtaler hvor enten begge eller ingen av partene er finansinstitusjoner faller utenfor lovens område. Lovens regler kan ikke fravikes til skade for forbruker.

I kapittel 2 reguleres innskuddsavtaler, bruk av konto, betalingsoppdrag med mer. Loven inneholder blant annet regler om hva slags informasjon som skal gis før det inngås en innskuddsavtale, og om hva denne avtalen skal inneholde. Videre er det regler om disponering av konto, valutering, ansvar ved misbruk av betalingsinstrumenter, betalingsformidling med mer.

Kapittel 3 regulerer låneavtaler, herunder regler for endring av lånevilkår (renteendringer m.m.), rett til å innfri før forfall, ekstraordinær oppsigelse fra kredittinstitusjonen m.m. Loven setter forbud mot bruk av omsetningsgjeldsbrev eller andre negotiable dokumenter ved lån til forbrukere.

Kapittel 4 regulerer kausjon. Det innføres blant annet regler om opplysningsplikt ved inngåelse av kausjon, og varslingsplikt i kausjonens sikringsfase. Forfallsreglene sier at man først må kreve hoveddebitor før man krever betaling av kausjonisten, slik at det tradisjonelle skillet mellom selvskyldnerkausjon og simpel kausjon i praksis oppheves.

Kapittel 5 regulerer finansmegleroppdrag, og kapittel 6 agent- og rådgivningsoppdrag.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg