Fra 1. utgave av Aschehougs leksikon (1906–13).
Sportegn omfatter langt mer enn spormerker: 1) Beitemerker eller skader på vegetasjonen. Her har en svartspett hakket seg gjennom et tykt lag friskt trevirke for å finne stokkmaur i midten av treet. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.
Spor og sportegn. Sporstempler fra ulike pattedyr og fugler fra norsk fauna.
Elgens lort er rund og ligger ofte i større hauger.
– 3) Ekskrementer og fjær eller hår, her etter en orrhane på spillplassen. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.
Spor og sportegn er merker som dyr etterlater seg. Spor er fotmerker etter dyr, mens sportegn er alle andre typer av merker som dyr lager.
Spor og sportegn kan fortelle mye om dyrs levevis og tilstedeværelse, og brukes både i fritid og forskning. Det er imidlertid ikke alltid like lett å finne ut hvem som har laget dem. Noen spor og sportegn kan ha kort levetid.
Alle dyr som går på bakken kan avsette fotmerker, altså spor. Imidlertid er det nødvendig med et bløtt underlag for at sporet skal synes, som snø, sand, søle, våt jord eller fuktig bakke.
I Norge er særlig snø velegna for å studere spor, og det kan da være mulig å følge sporet over en lang strekning. Pattedyr som går på bakken vil alltid lage spor i bløtt underlag. Fugler lager også spor, men da sjelden over lengre strekninger. Også andre dyr lager spor, for eksempel virvelløse dyr på mudder.
Fotavtrykkets størrelse og form forteller om hvilken art som avsatte det. Ei sporløype, altså ei rekke med spor, kan fortelle om hvordan dyret bevegde seg og hvilken fart det hadde.
Sportegn er merker som dyr lager når de spiser, når de gjør fra seg, når de avsetter markeringer, når de kviler eller slåss. Mange sportegn er svært tydelige, mens andre er svært svake og vanskelige å tolke.
Dyr kan etterlate enkelte ting, som lort (ekskrementer), gulpeboller og urin. Disse er spesielt tydelige og nyttige å studere. Andre sportegn er knytta til føde: gnage- og beitemerker på stammer, greiner, blader, kongler eller nøtter, rester etter måltider (dyre- og planterester) og merker etter jakt og fangst av bytte.
Andre sportegn er graveaktivitet, kvileplasser (leier), spor etter feiing av gevir, brunstgroper, kloremerker og flere. Hår er også et sportegn som kan finnes i leier eller der dyret har gnidd seg.
Hakkespettene etterlater frynsete kongler i spettesmier. Noen fugler borer nebbet i bakken etter meitemark eller larver. Insektlarvers gnagespor på en trestamme danner gjerne karakteristiske mønstre. Et dyrs bolig, som hi eller reir, regnes ikke som sportegn.
Lort og gulpeboller kan fortelle både hvilken art som var der, og hva dyret spiste. Størrelse, form, farge, lukt, konsistens og innhold avhenger av hva dyret har spist. Derfor kan lorter fra samme individ variere mye i utseende. En lort avsatt om vinteren kan også være helt forskjellig fra en sommerlort, som da gjerne er tørrere.
Plantespisernes lorter er gjerne runde eller avlange kuler eller bønner. Dette er mest typisk for vinterlort, sommerlorten kan være tynnere og mer utflytende. Lortkulene fra elgen er karakteristiske, men disse stammer mest fra vinteren. Lorten som legges igjen om sommeren minner oftere om ei løs kuruke. Haren lager også runde og tørre lortkuler. Disse stammer imidlertid fra andre omgang av harenes fordøyelse, da disse er koprofage. Plantespisere som ikke er flermaga, for eksempel villsvin og elefant, har lort som inneholder mye mer planterester og fiber. Dette er lett synlig.
Rovdyrenes ekskrementer er ofte fastere og mer pølseformede, gjerne med spisse og vridde ender. De inneholder ufordøyelige rester av byttedyrene, som fjær, hår og bein. En revelort inneholder ofte lite annet enn hår fra smågnagere, det meste av bein og annet blir fordøyd.
Kjøttkost gir mørke ekskrementer, bein i kosten gir lyse eller kvite ekskrementer. Hyener er for eksempel berømt for sine kvite lorter, fordi deres sterke magesyre effektivt løser opp så godt som alt bein. Mange rovpattedyr spiser også planter og bær, og da er restene fra slikt lett synlig i lorten. Denne lorten har også løsere konsistens enn lort som inneholder hår og fjær. En bjørnelort kan minne om ei kuruke, men inneholder mye ufordøyde rester av planter og bær som blir synlige ved å røre litt i den.
Fuglenes skit inneholder både lort og urin og er ofte temmelig løs i formen. Den er derfor oftest lite velegna til å studere hva dyret spiser. Hos arter som spiser frø og bær kan man ofte finne rester som lar seg identifisere. Mange arter, spesielt rovfugler, har faste sitte- og spiseplasser, som man lettest oppdager på de kvite «lortstrålene». Hønsefugler har, spesielt om vinteren, faste, avlange og lett buete lorter med lett synlige plantedeler.
Fuglenes gulpeboller er runde eller avlange, oftest temmelig faste, kuler.
Hos rovfugler som spiser smågnagere, kan gulpebollen ligne på en lort fra et rovpattedyr (for eksempel en rev), fordi den inneholder mest pels. Gulpeboller er imidlertid oftest rundere i formen. Dessuten inneholder de mye knokler fra byttedyrene, fordi disse ikke blir fordøyd.
Gulpeboller inneholder i det hele tatt mye faste rester etter byttedyrene, de er derfor spesielt nyttige dersom man vil vite hva fuglen har spist. Gulpeboller som ikke inneholder hår eller fjær, har gjerne løsere konsistens og smuldrer lett opp.
Store norske leksikon
Kommentarer (2)
skrev Helen Bruun
svarte Marit M. Simonsen
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.