Køge Bugt er en bukt i Danmark, på Sjællands østkyst mellom Amager og Stevns. Bukten var åsted for kjent sjøslag 1677, da Niels Juel beseiret en svensk flåte, og i 1710, da Iver Huitfeldt sannsynligvis reddet den dansk-norske flåten fra en katastrofe.
Slaget ved Køge bukt i 1677 var et sjøslag som ble utkjempet mellom Danmark-Norge og Sverige. I slaget seiret de dansk-norske styrkene under ledelse av admiralen Niels Juel. Slaget var en del av den skånske krigen.
slaget ved Køge bukt
slaget ved Stevns
Den skånske krig (1675–1679) mellom Danmark-Norge og Sverige ble utkjempet parallelt med krigen mellom Nederland og Frankrike, der dansk-norske styrker kjempet på nederlendernes side, og svensker var alliert med franskmenn. Den svenske hærens operasjoner i Nord-Tyskland i 1675 var den første av en rekke sammenstøt mellom Sverige og Danmark-Norge fram til 1679.
Etter fredsslutningen med Sverige i 1660 (Bjelkefeiden) hadde Danmark-Norge mistet Skåne, Halland, Blekinge og Bohuslän. Krigene som brøt ut i 1675, 1700 og 1709, var den dansk-norske kongens forsøk på revansj. Det var imidlertid krevende å utfordre Sveriges mektige stormaktsposisjon på denne tiden. Den dansk-norske orlogsflåten ble derfor kraftig utbygd og ledet av dyktige admiraler som nordmannen Cort Adeler og dansken Niels Juel. I 1674 besto flåten av 21 linjeskip (den gangen kalt «orlogsskip») og tolv fregatter, alle godt utrustet.
Sommeren 1675 var den dansk-norske hovedflåten under seil, men det kom ikke til noe slag mot svenskene før året etter, da et sjøslag ved Bornholm endte uten noen vinner. Flåtesjefen Niels Juel utmerket seg imidlertid da han greide å avskjære de bakerste svenske fartøyene ved en parallell forbiseiling på nært hold. Dermed hadde han bevist at han både kunne håndtere en flåtestyrke og bruke en ny type taktikk. Det andre sjøslaget i 1676 fant sted ved Öland, der særlig svenskene led betydelige tap mot den dansk-nederlandske flåten under kommando av den nederlandske flåtesjefen Cornelis Tromp.
Den danske hæren som forsøkte å erobre Skåne, tapte slaget ved Lund 4. desember 1676. Etter dette nederlaget var danske hærstyrker innesluttet i Landskrona og Kristianstad, mens svenske styrker på tilsvarende måte ble innesluttet i Stettin og Stralsund. For å kunne fortsette landoperasjonene i 1677 måtte de respektive styrkene ha kontroll på sjøen. Svenskene valgte å seile Göteborg-eskadren gjennom Storebælt inn i Østersjøen for å gjøre hovedflåten sterkere. Med ni linjeskip og to fregatter greide imidlertid Niels Juel å engasjere den svenske eskadren og erobre to linjeskip og to kompagniskip (tilsvarende fregatter i størrelse) fra en styrke på elleve svenske fartøyer. Slaget ble gjennomført på tradisjonelt vis ved artilleriduell og påfølgende entring av fiendens fartøyer.
I landkrigen gikk danskene likevel på et nytt stort nederlag under slaget ved Landskrona i 1677, selv om den norske hæren påførte svenskene store tap i Jämtland og Bohuslän. 9. juni 1677 seilte den tallmessig overlegne svenske hovedflåten fra Stockholm under kommando av generaladmiral Henrik Horn. Målet var å avskjære de danske styrkene i Skåne ved et angrep på den dansk-norske flåten før den fikk forsterkninger fra nederlenderne.
Den svenske flåten nådde sjøområdet utenfor Stevns natt til 1. juli. Flåten besto av 48 fartøyer, av disse var 18 linjeskip. Niels Juel hadde under sin kommando 38 fartøyer, derav 16 linjeskip. Natten før slaget gikk orlogsskipet «Hieronymus» på grunn, noe som ga svenskene en dårlig opptakt. Men Horn gikk først til angrep. Dermed slapp Juel å avgjøre om han skulle slå til eller ikke mens han ventet på støtte fra nederlenderne.
Kildene gir oss ikke noen entydig forklaring på hvordan slaget ble utkjempet. Men det blir antatt at slaget øst for Stevns var et såkalt meléeslag uten klare linjeformasjoner, der fartøyene fra begge sider begge beskjøt hverandre i nærkamp med artilleri. Serien av artilleridueller og manøvrer resulterte i at et svensk fartøy grunnstøtte. Dette skapte store åpninger i den svenske styrken. Dermed lyktes Niels Juels styrke i å avskjære 16 av de svenske skipene, slik at det ble ytterligere uorden på svensk side. Under de harde kampene måtte Niels Juel skifte flaggskip. Sent på ettermiddagen fant Henrik Horn situasjonen uholdbar og trakk den svenske flåten ut av slaget og østover.
Den dansk-norske flåten kom fra slaget med små skader på egne fartøyer og greide å erobre eller senke åtte svenske linjeskip, med «Draken» som det mest kjente, og en del mindre fartøyer. Hele 3000 svensker ble drept, såret eller tatt til fange. Dansk-norske tap begrenset seg til 100 døde og 275 sårede.
Slaget sør for Køge Bugt i 1677 var et av de største sjøslagene i nordisk historie og er regnet som den dansk-norske flåtens største seier gjennom historien. Det ble samtidig et kjent eksempel på at en taktisk seier fikk strategisk betydning. Den danske hæren i Skåne ble reddet, og sjøherredømmet ble utnyttet så lenge krigen varte.
Sjømilitært sett var altså den skånske krigen usedvanlig vellykket for Danmark-Norge, og den store seieren ved Køge Bugt befestet sjøherredømmet. Men de danske landoperasjonene førte ikke til avgjørende resultater, verken før eller etter slaget ved Køge Bugt. Fredsavtalen mellom Frankrike og Nederland i 1679 utelukket fortsatt krig i Norden, og stormaktene blokkerte dermed en endring av det nordiske maktforholdet i dansk-norsk favør.
.jpg){kind=link}
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.