fristil – langrenn – Store norske leksikon

Ragnhild Haga skøyter under 10 kilometer fristil i Ulricehamn i Sverige, 26. januar 2019.

Ragnhild Haga

Av Björn Larsson Rosvall/Scanpix.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Ove Aunli tar skøytetak med den ene skien under 30-kilometeren i VM i Seefeld i 1985. På denne tiden eksperimenterte løperne med mange ulike former for fri teknikk.

Ove Aunli

Av Inge Gjellesvik/NTB.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Løperne benytter seg av padleteknikk opp den siste, korte motbakken under herrestafetten i VM i Holmenkollen i 2011.

Stafett, menn VM 2011

Av Gorm Kallestad /NTB.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Fristil er en stilart i langrenn hvor det er fri teknikk, det vil si at det er tillatt med skøytetak. Den andre stilarten innen langrenn er klassisk stil (diagonalgang), hvor det ikke er tillatt med skøytetak.

Skøytetak vil si å skyve skiene utover fra kroppen, derfor kalles stilen også for skøyting. Det er utviklet eget utstyr tilpasset stilarten, med noe kortere ski, lengre staver og stivere støvler enn til diagonalgang. Utøverne veksler mellom flere skøyteteknikker for å forsere ulikt terreng.

I langrenn veksler man mellom å konkurrere i fristil og klassisk stil. I skiskyting konkurreres det kun i fristil. I kombinert renn, som omfatter langrenn og hopprenn, gås langrennet i fristil.

Utstyr og smøring

Skiene utøverne bruker når de går fristil, er vanligvis kortere, tuppen er lavere, og stavene er vanligvis lengre enn i klassisk stilart. Skiene har heller ikke det spennet som en har i klassisk stilart. Dette fordi hele skilengden alltid har kontakt med underlaget. Stavene er lengre fordi staven står lenger i underlaget i skyvet.

I skøytetaket står løperen kun på én ski om gangen, dermed må skistøvlene være høyere og stivere enn støvler beregnet på klassisk stilart. Dette for at støvelen skal gi bedre støtte rundt ankelen.

Det påføres kun glismøring under en skøyteski. På grunn av at skiløperen skyver fra underlaget i skøyte- og stavtaket, vil det ikke være behov for festesmøring. Dermed unngår en også motstand fra festesmøringa, slik som en kan risikere i klassisk stil.

Ulike teknikker

I fristil veksler langrennsløperne mellom forskjellige teknikker for å forsere ulikt terreng.

Glidende fiskebein

Også kalt diagonalskøyting. Teknikken utføres ved diagonalt skyv- og stavtak (venstre ben og høyre arm, og omvendt). Som i tradisjonell fiskebein, men takene gjør at løperen glir. Denne teknikken brukes sjelden av de aller beste løperne.

Enkeldans

En skyver fra, enten på høyre eller venstre side (skyvtak), i det en setter begge stavene ned i underlaget samtidig (stavsett). I denne bevegelsen skal en kunne trekke en vertikal linje mellom nesen, kneet og stortåa. Armene skal raskt frem i hvilefasen for å generere kraft til neste stavtak, og en må unngå at knærne peker innover i skyvtaket. Denne teknikken benyttes i flatere terreng og svak nedoverbakke.

Dobbeldans

Samme teknikk som i enkeldans, men her benyttes stavtak på begge skyvtakene (både høyre og venstre ski). Teknikken er derfor mer fysisk krevende enn enkeldans. I konkurranselangrenn på verdenscupnivå er dobbeldans den klart mest dominerende teknikken.

Padling

I bratte motbakker blir hastigheten mindre og skyvet kortere, dermed «henger» løperen på den ene staven. Den staven som løperen henger på, er høyere, altså lenger frem i underlaget enn den andre. Hengstaven er mer loddrett enn i enkel- og dobbeldans.

Friskøyting

I nedoverbakker med større hastighet vil det ikke lønne seg å sette stavtak, derfor brukes samme teknikk som i enkel-/dobbeldans samtidig som armene holdes tett inntil kroppen som i en slags utforstilling. Armene kan også holdes ut til siden for å opprettholde kroppens balanse.

Historie

Skøyting dukket opp i internasjonale konkurranser på 1980-tallet. Stilarten hadde mange motstemmer – blant annet i Norge – som fryktet at skøytingen ville ødelegge den klassiske stilarten i langrenn. Det ble til og med hevdet at skøyting kunne føre til fysiske plager hos utøverne. På grunn av fristilens fordeler ble den etablert som en egen stilart og konkurransegren.

På denne tiden var det enkelte skiløpere som skøytet kun med den ene skia, og noen eksperimenterte også med å legge festesmøring på teip under skia, for deretter rive denne av før nedoverbakken.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Begreper i skisport

Hans Jørgen Jørgensen