russemusikk

Den særegne musikalske stilen som vokste fram på 2010-tallet, er kjennetegnet av tungt produsert sangstemme som synger fengende melodier med tydelige tekster som er lette å synge med på. Rap er også ganske vanlig. Bakgrunnen er tung EDM med tydelig bass, med en flat pumpende groove med få synkoper og trykk på alle taktslag. Introduksjoner og mellomspill har ofte talt dialog. Fokuset på tekst gjør at rene instrumentalpartier er sjeldent i denne formen for russemusikk. Sangene har popform med vers og refrenger. Ikke alle russesanger tilhører denne stilen, men kan isteden musikalsk ligge nærmere andre popsjangre, for eksempel hiphop.

Teksten i russemusikken er ofte det mest fremtredende ved en russesang, og både melodiene og produksjonen legger opp til at teksten skal være lett å oppfatte og synge med på. Som i mye annen festmusikk er sex og rus de vanligste temaene. Generelt er tekstene preget av overdrivelser og hard språkbruk.

Et unikt trekk ved tekstene er at de er knyttet til russebussens navn og tema. Russebussenes temaer varierer stort, men det er ganske vanlig at de er knyttet til popkulturelle klisjeer eller spesifikke tegnefilmer eller annet fra russens barndom. Navnet på sangen er nesten alltid navnet på bussen eller gruppa og året de er russ. Det er ulikt hva slags rolle gruppens tema har i teksten. Noen ganger er det bare noe som nevnes i refrenget, men ofte legger det grunnen for hva slags språklige bilder og metaforer som brukes i teksten. For eksempel er Tix’ store hit Sjeiken 2015 tematisert rundt stereotypier om arabere knyttet til en oljesjeik og hans harem.

Russesangene er alltid tilknyttet spesifikke russebusser eller russegrupper. Ofte handler teksten i russesangene om hvor kule medlemmene i russegruppa er, og forfatteren søker å fremstille dem som en eksklusiv gruppe med høy status, mye penger og draget på damene. Andre ganger blir gruppa mer komisk fremstilt, ved at det fremheves at de er kåte mer enn seksuelt vellykkede, eller teksten kan handle om at de har fått pengene av fedrene sine, som undergraver deres maktposisjon.

Tekstene skal også framheve russetiden som en periode der vanlige normer for rus og seksuell adferd ikke gjelder. Det er et tolkningsspørsmål om tekstlinjer som «I kveld er det lov å være drita» og «I kveld er det lov å være hore» fungerer mest frigjørende i at de løser opp hverdagens hemninger, eller om de tvert imot setter forventninger som bidrar til sex- og drikkepress.

I andre halvdel av 2010-tallet var det mange russesanger som fikk oppmerksomhet ved å være kontroversielle, og låtskriverne skrev drøyere og drøyere tekster. Kontroversen toppet seg med sangen Playboy 2017, laget av duoen Solguden og Mannen. Sangen inneholdt tekstlinjen «Er du tretten er du med / Når du suger så gå ned» som vakte sterke reaksjoner på grunn av forherligelsen av pedofili. Sangen ble gitt ut på nytt med endret tekst og ble til slutt trukket helt. Tekstene i russesangene spekulerer fremdeles i å være på kanten, men denne hendelsen viste at det fantes grenser. I årene etter har den offentlige debatten om russemusikk roet seg, men ikke forsvunnet.

De kjente russesangene produseres av profesjonelle artister på bestilling fra en russegruppe. Ved russemusikkens gjennombrudd på 2010-tallet var russemusikk en sjanger der uavhengige artister kunne oppnå stor popularitet fordi det fantes en stor lytterskare som lyttet til russesangene som kom ut. Sammen med de potensielt høye lyttertallene er russemusikken også økonomisk lønnsom fordi russegruppene betaler for at sangen blir laget uten å gjøre krav på en andel av inntektene eller opphavsretten til sangene. Dette har gjort russemusikken til et viktig springbrett for unge artister i startfasen, og artister som Tix og Ballinciaga startet innen russemusikk, men har senere oppnådd bredere popularitet. I løpet av tiåret etter russemusikkens gjennombrudd har feltet blitt mer profesjonalisert, og artistene er oftere knyttet til et plateselskap. Nesten alle artistene innen russemusikken er menn.

Å lage russemusikk har vært tabubelagt fordi sjangeren har hatt lav anseelse i musikkindustrien. Ofte har artistene sett på russemusikk som noe de driver med i en kort periode, men ikke vil assosieres med på sikt. Pseudonymer er utbredt. Artistenes forsvar av russemusikken har ofte gått ut på at folk liker det, og at det ikke er alvorlig ment, heller enn på de kunstneriske verdiene i sangene. Den sosiale dynamikken knyttet til å lage russemusikk har mye til felles med andre populære norske sjangre som slager og danseband. Russemusikken har etter hvert blitt omfavnet av etablerte institusjoner som NRK P3 og Spellemannprisen, og i dag blir russeartistene behandlet mer som andre artister. Motstanden mot den etablerte industrien er fortsatt en viktig del av russeartistenes selvforståelse og markedsføring.

Et stort antall russesanger lages av russen selv eller andre amatører. Disse sangene kalles hjemmesnekk. Selv om de ikke når den samme populariteten som de profesjonelt produserte sangene, er disse også en viktig del av russens identitetsdanning. Russesangene på amatørnivå har stor bredde i sjanger og er ikke nødvendigvis dansemusikk. Det er også vanligere med kvinnelige musikere. Innholdet i tekstene er gjerne mer internt og lokalt. Store artister som Erik og Kriss og Karpe lagde russesanger til sin egen russegruppe tidlig i karrieren.

Russemusikken er populær som festmusikk også blant andre enn russ. Den har oppnådd internasjonal popularitet på en måte som er sjelden for norskspråklig musikk, og er toneangivende for all moderne norsk festmusikk. De tydelige melodiene og det høye energinivået har også gjort sjangeren populær hos barn. I dag lages russemusikken for en bred målgruppe, noe som blant annet vises ved at tekstene er mindre utfordrende enn tidligere.

I bred forstand kan russemusikk også vise til annen musikk knyttet til russefeiringen. Noen eksempler er musikken knyttet til russerevyene, kåringer av årets russelåt, som ofte er internasjonal pop, og rop knyttet til russetoget, for eksempel Chickelacke.

• Musikk i Norge
• dansemusikk
• EDM