Etiopiaulv er en art i hundefamilien. Lenge trodde man at den var en rev, deretter sjakal, før molekylær-genetiske undersøkelser fastslo at dens nærmeste slektninger er ulv og coyote (prærieulv).

Etiopiaulven er endemisk for Etiopia. Det finnes kun 400-500 dyr igjen i verden. IUCN klassifiserer den som truet. Den finnes ikke i fangenskap noe sted.

Etiopiaulven er liten sammenlignet med vår hjemlige ulv. Hannen er litt større enn hunnen, de veier henholdsvis inntil 16 og 13 kg. Etiopiaulven er 94 cm lang og har i tillegg en 40 cm lang hale. Pelsen er ganske kort. Snuten er smal, spiss og ganske lang. Pelsfargen er rødbrun, med kvit mage. Det kvite feltet under hodet strekker seg opp rundt munnen til kinnet. Halen er oftest tofarga, mørk brunsvart ytterst og kvit inderst. Tennene er relativt små.

Etiopiaulven lever på høyfjellssletter, 3 000–4 400 moh. Den lever over tregrensa, i habitater som består av lyng- og grasmark. Størrelsen på leveområdet varierer med kvaliteten på habitatet, mellom 6 og 13 km2.

Den lever i familiegrupper, med et dominant lederpar og deres avkom. Når lederhunnen dør overtar en av døtrene hennes posisjon, på samme måte overtar en hann etter lederhannen.

På slettene i høyfjellet er det svært mange gnagere, og i Balefjella kan det være hele 25 kg gnagere per hektar. Her er også tettheten av etiopiaulv størst, opptil 1,2 voksen per km2. Gnagersamfunnet består av mange ulike arter, men for etiopiaulvene i Balefjella kan tre arter gnagere alene utgjøre hele 75 % av etiopiaulvens føde. I sør spiser den spesielt kjemperotrotta, en stor gnager som kan veie opptil 930 gram, og som også er endemisk for Etiopia.

Etiopiaulvens lange og spisse snute er antakelig en tilpasning til å fange gnagere i hull i bakken. Den bruker ulike fangstmetoder, både smygjakt og graving. Rotrottene er ute og oppå bakken kun i kort tid, så det gjelder å slå til i rett øyeblikk. Jakt på små byttedyr som gnagere krever ikke utstrakt samarbeid, så etiopiaulven jakter som regel alene. Om morgenen går familiemedlemmene hver for seg på leting etter gnagere, men de kan samarbeide for eksempel i jakten på en hare.

En flokk kan bestå av alt fra et par til 20 ulver eldre enn ett år, samt årets unger. Gjennomsnittet er 6 ulver.

Flokken sover gjerne samlet om natten. Om morgenen samles medlemmene til sosial omgang, før de enten patruljerer territoriegrensene sammen eller legger ut på jakt. Mange unge hunner forlater flokken og vandrer ut for å danne en ny, mens hannene blir værende hjemme lenger. Utvandring medfører større dødelighet, noe som antakelig er årsak til at det finnes nesten dobbelt så mange hanner som hunner.

Kun lederhunnen føder unger. Hun parer seg enten med lederhannen eller med hanner fra andre flokker. Det siste er antakelig en strategi for å unngå innavl.

Drektighetstida er 60–62 dager, og ungene fødes i et hi i perioden oktober til desember. Det er inntil syv unger i kullet. Alle medlemmene i flokken beskytter, gulper opp føde til eller bringer byttedyr til ungene. Underlegne hunner kan også die lederhunnens unger. Ungene er nesten utvokst i størrelse ett år gamle, og de er forplantningsdyktige i sitt andre leveår.

Etiopiaulven utvikla seg antakelig fra ulver (Canis lupus eller en beslekta art) som vandret sørover til Afrika så seint som for 100 000 år siden.

Under ulike istider dekka den alpine sonen et mye større areal i Afrika. Etter siste istid ble den redusert og oppstykka i små områder. I dag ligger 80 % av Afrikas fjellområder over 3 000 moh i Etiopia. Disse områdene framstår i dag som isolerte "øyer", og det er ikke mulig for etiopiaulven å vandre mellom områdene.

I dag finnes den i seks isolerte bestander i Etiopia, og nesten halvparten av bestanden finnes i ett område – Balefjella. Dette er også det sørligste leveområdet. Det har vært nedgang i alle bestander de siste tiårene, og den genetiske variasjonen er liten.

Etiopiaulven trues av menneskeskapte problemer. Den har liten utbredelse, isolerte bestander, begrensa habitater og et spesialisert levevis, dette er alle faktorer som gjør den sårbar. Etiopia er et tett befolka land, og stadig flere mennesker trenger stadig mer mat. Stadig mer areal blir tatt i bruk til jordbruk og til beite for husdyr. Dyrking skjer nå helt opp til 3 600 moh. og beiting foregår nå i alle fjellområder. Dette skjer også innenfor nasjonalparken i Balefjella. Dette kan utarme vegetasjonen slik at gnagerbestandene etiopiaulven jakter på minker.

Den største direkte trusselen utgjøres imidlertid av hunder. De både sprer rabies og andre sykdommer og kan hybridisere med etiopiaulven. Denne trusselen er svært alvorlig og har ført til at både hunder og etiopiaulver blir vaksinert. Noen ulver blir også overkjørt på veier og noen blir skutt ulovlig. I enkelte områder tar etiopiaulven i mindre grad husdyr, noe som gjør at den forfølges og drepes.

  • Sillero-Zubiri, C., Macdonald, D.W. & IUCN/SSC Canid Specialist Group. 1997. The Ethiopian wolf – status survey and conservation action plan. IUCN, Gland, Switzerland.
  • Sillero-Zubiri, C., Marino, J., Gottelli, D. & Macdonald, D.W. 2004. Ethipian wolves. Afroalpine ecology, solitary foraging, and intense sociality amongst Ehiopian wolves. S. 311-322 i Macdonald, D.W. & Sillero-Zubiri, C.: Biology and conservation of wild canids. OxfordUniv. Press, Oxford.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.