Osmose er diffusjon av molekyler gjennom en membran. Den virker slik at én sort molekyler diffunderer gjennom, mens en annen sort bare langsomt eller slett ikke går gjennom. En slik membran kalles en semipermeabel membran.
Osmose kan demonstreres med en enkel apparatur som vist i figuren. Beholderen B er fylt med sukkervann. Nederst er en semipermeabel membran, og øverst avsluttes beholderen av et langt, tynt rør. Utenfor membranen er det rent vann A. Etter hvert vil sukkerløsningen stige i røret. Vannmolekyler passerer altså gjennom membranen og inn i sukkerløsningen, men sukkermolekylene passerer ikke gjennom membranen og inn i de rene vannet. (Det er uheldig at figuren viser samme vannnivå i de to karene. Om figuren skulle vise situasjonen før og etter at vannet har diffundert gjennom membranen, skulle vannnivået være høyere da eksperimentet ble startet.)
Vannmolekyler passerer lettere inn i sukkerløsningen enn ut av den, fordi vannmolekylene er bundet til sukkermolekylene. Med en bestemt konsentrasjon av sukker i løsningen stanser væsken i en viss høyde h i røret, og av høyden kan man bestemme løsningens osmotiske trykk.
I de klassiske forsøkene ble urinblære fra gris eller pergament brukt som semipermeabel membran, og også leirkar satt inn med forskjellige kjemiske stoffer. Nå finnes det spesielle plaststoffer som er semipermeable for forskjellige væsker. Et eksempel er plastfolier som brukes i kunstige nyrer.
Det er også utviklet membraner som kan brukes til å fremstille rent vann fra saltvann.
For revers osmose, se membranseparasjon.
Kommentarer
12. mars 2009 skrev Halvard Baugerød
Etter nyere undersøkelser ser det ut til at transporten av løsningsmiddelet gjennom semipermeable membraner (osmose) for mesteparten er en trykkdrevet massestrøm gjennom porer i membranen, og ikke ved diffusjon. Forklaringen av effekten av sukkermolekylene synes lite sannsynlig. Osmose kan ses på som en effekt av det osmotiske trykket. Det osmotiske trykket er det trykket de oppløste sukkermolekylene utøver på grumnn av at de oppfører seg som gassmolekyler i det rommet (væskevolumet) de har adgang til. (van't Hoff fant at gasslonvene kan anvendes på oppløsninger). Vannet stiger i røret (på figuren) på grunn av at det osmotiske trykket samtidig virker på membranen og på vannoverflata i røret og dermed setter vannet i opløsningen under strekk slik at vannets trykk i oppløsningen blir lavere enn i det reine vannet. Denne trykkforskjellen driver vann gjennom membranen.
Siden osmose er en av effektene av det osmotiske trykket, burde det osmotiske trykket behandles i en egen artikkel med henvisninger til osmose, omvendt osmose, kolligative egenskaper, kolloidosmotisk trykk og trykkforhold i planteceller og vev.
Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?
Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.
Du må være logget inn for å kommentere.