Reindriftssamene i Norge er tradisjonelt pastoralister. Her drives tamrein fra en innhegning over Magerøysundet mot Nordkapp. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.
Pastoralisme er husdyrhold basert på gjeting. Dette er en mobil ressursbruk som står i kontrast til stasjonære former for dyrehold som ranching og fjøsdrift. Globalt finnes det et sted mellom 100 og 200 millioner pastoralister. Reindrift er en form for pastoralisme som finnes i Norge.
Mens pastor betyr gjeter, er nomade ikke helt det samme, fordi man kan være bofast og fremdeles leve av å gjete dyr. Vanligvis er noen i husholdet bofaste, mens andre flytter med dyra en del av året. I andre mer sjeldne tilfeller flytter hele husholdet sammen i en mer nomadisk tilpasning.
Pastorale tilpasninger finnes spesielt i ressursmessig marginale steder på kloden som tørrland, høyland og tundra. For å overleve i et slikt miljø er det nødvendig med en fleksibel tilpasning som innebærer flytting med dyrene. Denne flyttingen foregår for utnytte beiteland i ulike økologiske soner. For pastoralister på savannen i Afrika kan det for eksempel være å søke til et våtmarks- eller høylandsområde i den tørre årstiden.
Kjente etniske grupper hvor pastoralisme er viktig både for overlevelse og kulturell identitet er blant annet tuareger og fulanier i Vest-Afrika, masaier i Øst-Afrika og mongoler i Sentral-Asia.
Pastoralister har som regel et dårlig rykte blant moderne myndigheter. Det er en tendens til å se på pastoralisme som en uproduktiv levning fra fortiden og som et trinn i utviklingsstigen et sted mellom jeger- og sankersamfunn og jordbruk. Som konsekvens av dette synet finner vi omfattende tiltak for å gjøre gjetere til bofaste bønder. De aller fleste stater som har et gjeterfolk innenfor sine grenser fører en slik politikk. Pastoralister kan også være vanskelige å skattlegge og å kontrollere og det er også vanskelig å tilpasse tjenester som skoler og helsestell til deres mobilitet.
Det er spesielt to hovedargumenter om miljø og økonomi som utgjør kjernen i staters forsøk på å modernisere pastorale produksjonssystemer. For det første har politikken overfor pastoralister blitt drevet frem av ideen om at deres ressursbruk generelt fører til overbeiting og forringelse av miljøet. For det andre blir pastoralt husdyrhold anklaget for å være økonomisk irrasjonelt, lite produktivt og for å bidra lite til den nasjonale økonomien. Forskere har stilt spørsmål ved begge disse antakelsene og vist at de i mange tilfeller, fra ulike kontinenter, ikke stemmer.
Det har lenge vært et rådende syn at pastoralister har en tendens til å ha unødvendig mange dyr som i tillegg til å forårsake overbeiting også er i dårlig forfatning – rett og slett fordi de er for mange. I afrikansk sammenheng har dette vært forklart med at pastoralister har en følelsesmessig sterk tilknytning til kveg som gjør at de har vanskelig for å slakte eller selge dyrene sine. Det blir også hevdet at afrikanere holder mange dyr fordi de brukes som symbol på velstand, makt og prestisje. Disse ideene er feilaktig blitt tillagt den amerikanske antropologen Melville Herskovits. Han skrev om det han kalte et «kvegkompleks» i Øst-Afrika, men siktet da til kvegkulturen som økonomisk og kulturelt system (kompleks). Begrepet «kvegkompleks» ble imidlertid senere plukket opp av hvite settlere i Kenya og brukt på en negativ måte for å beskrive afrikansk pastoralisme.
Likeledes er pastoralisme ofte satt i sammenheng med allmenningens tragedie som en forklaring på overbeiting. Samtidig som det finnes mange negative oppfatninger av pastoralisme, arbeides det aktivt blant annet innen FN for å bedre anerkjennelsen av denne produksjonsformen.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.