Kristendommens litteratur

Mye av denne litteraturen har hatt form som bibelutlegning: foredrag, prekener, meditasjoner over bibelske tekster, etter hvert også mer vitenskapelig pregede kommentarer til bibelske tekster. Denne direkte bibelkommenterende tradisjonen har fulgt kristendommen fra dens tidligste tider til vår tid, og en enorm mengde tekster både av oppbyggelig, av didaktisk og av vitenskapelig art (eksegese) kan regnes inn.

I antikken var Augustin en fremstående forfatter på dette området, han skrev kommentarer eller meditasjoner til en rekke bibeltekster. I middelalderen er Bernhard fra Clairvaux' prekener over Salomos høysang (billedlig utlagt som en tekst om kirken) et klassisk verk fra den mer meditative delen av bibelutlegningstradisjonen. Fra den vitenskapelige delen av tradisjonen er Nicolaus fra Lyras Postillae perpetuae, en løpende kommentar til hele bibelen fra 1. Mosebok til Johannes' åpenbaring, et klassisk verk.

Fra reformasjonstiden er både Luther og Calvin blitt stående som klassikere i bibeltolkningstradisjonen. Især Luther utmerket seg med å forene meditativ-oppbyggelige og vitenskapelige kommentarer til tekstene. I nyere tid har den vitenskapelige bibelutlegningen blitt mer og mer profesjonalisert som en teologisk beskjeftigelse, mens de meditative og oppbyggelige bibelkommentarene ofte er blitt knyttet nærmere til en mer folkelig religiøsitet eller til vekkelsesreligiøsitet. Denne oppdelingen er mindre tydelig innen den romersk-katolske tradisjon, der klostertradisjonens bibelutlegning fortsatt ofte ivaretar både det meditative og det vitenskapelige.

Fromhetslitteraturen, eller den oppbyggelige litteraturen, har ikke bare utfoldet seg som bibelkommentarer og prekener over bibeltekster; den har tatt mange andre former. Et eksempel er middelalderens visjonslitteratur, som gjennom beretninger om visjoner, blant annet etter mønster av Johannes' åpenbaring, ga skildring av hvordan det var i himmelen, i helvete og i skjærsilden. Et viktig verk fra denne tradisjonen er Tundalsvisjonen fra cirka 1150. Fra tidlig nytid kan også nevnes et verk som John Bunyans The Pilgrim's Progress (1678). Likesom i Tundalsvisjonen er det her tale om en reiseberetning med en kristen som hovedperson. Hos Bunyan dreier det seg imidlertid om en reise gjennom verden, med beskrivelse av de farer, håp og fristelser den kristne erfarer.

En annen sentral del av den kristne fromhetslitteraturen er den rike mystiske litteraturen som ble til særlig i senmiddelalderen og i tidlig nytid. Her spilte også kvinnelige forfattere en viktig rolle, for eksempel Teresa av Ávilas verker på 1500-tallet, især Las Moradas (1577).

Den teologiske litteraturen har heller ikke bare utfoldet seg som bibelutlegning, men også som systematisk gjennomtenkning av den kristne tro. Et klassisk verk i denne tradisjonen er Augustins De civitate Dei, som har hatt stor innflytelse på teologisk tenkning. Den systematiske sammenfatningen av den kristne tro fikk særlig stor betydning etter som universitetene vokste frem. Her forsøkte man mest mulig logisk å redegjøre for hva den kristne tro gikk ut på. Metoden for slikt arbeid blir gjerne kalt for skolastisk, og teologien omtales ofte som skolastisk teologi. Middelalderens pioner på dette området var Petrus Lombardus. Hans Sentenser ble kommentert av senere teologer opp gjennom hele middelalderen. Den fremste representanten for den skolastiske teologien var kanskje Thomas Aquinas (Summa Theologiae).

Fra nytiden kan Friedrich Schleiermachers Der christliche Glaube (1821–1822) nevnes som en klassisk sammenfatning av den kristne tro på 1800-tallet, og Karl Barths Die kirchliche Dogmatik som en klassisk sammenfatning fra 1900-tallet.

• dogmatikk
• kristendom
• kristendommens historie
• Bibelen