Generativ grammatikk er en språkvitenskapelig teori som ble utviklet av den amerikanske lingvisten Noam Chomsky fra 1950-årene. Den nye teorien har gjerne blitt omtalt som en revolusjon, da den representerte et kraftig brudd med tidligere tradisjoner innenfor lingvistikkfaget. Siden teorien ble lansert av Chomsky, har den gjennomgått en omfattende og kontinuerlig utvikling, men de grunnleggende trekkene har forblitt de samme.

På 1950-tallet var behaviorismen den rådende tankeretningen innenfor språkvitenskapen. Språklæring ble sett på som resultatet av en allmenn læringsmekanisme: når noen blir presentert med en gitt stimulus, medfører dette en gitt respons. Chomsky tok et oppgjør med behaviorismen i en nå berømt bokanmeldelse av B. F. Skinners Verbal Behavior, utgitt i 1957. Her viste han at en behavioristisk teori slik som Skinner presenterte den, står uten ressurser til å forklare den kreative språkevnen som alle mennesker uten språkskader har.

Som et alternativ til behaviorismen utviklet Chomsky en teori om at alle mennesker har et felles grunnlag for å lære seg språk, og at det er visse fellestrekk som alle verdens språk deler. Enkelt sagt så finnes det, ifølge Chomsky, bare ett språksystem, det Chomsky kaller Universalgrammatikken (UG), som ethvert barn kommer utrustet med når det blir født. Med utgangspunkt i dette universelle systemet lærer barnet den konkrete grammatikken (eller grammatikkene) i språksamfunnene de vokser opp i.

Mens den tradisjonelle språkvitenskapen i sin grammatiske analyse la hovedvekten på å klassifisere og analysere tekster, hevder Chomsky at grammatikk først og fremst er en psykologisk realitet hos mennesket, og at lingvistikken kan sees som en gren av kognitiv psykologi. Vi har i vår hjerne en grammatikk som gjør det mulig for oss å generere (produsere og forstå) et uendelig antall setninger på morsmålet vårt, og vi kan avgjøre om en setning er gal eller riktig. Vi må derfor kreve av en grammatisk beskrivelse at den inneholder regler eller prinsipper som kan forklare alle mulige riktige setninger i et språk og bare disse. Chomsky stiller strenge formelle krav til formuleringen av reglene, som bygger delvis på formell logikk.

Grammatikken har ifølge Chomsky tre komponenter: den syntaktiske komponenten, som gjelder setningsstrukturene; den semantiske komponenten, som angir betydningen til elementene som føyes inn i de syntaktiske strukturene (ordene), og betydningsrelasjonene mellom de enkelte elementene i en setning; den fonologiske komponenten, som gir reglene for ytringens fonetiske realisering. Den viktigste og sentrale komponenten for Chomsky er den syntaktiske, som ved hjelp av et lite antall regler og prinsipper setter språkbrukeren i stand til å forme og forstå et uendelig antall forskjellige setninger.

I de tidligste versjonene av generativ grammatikk, såkalt transformasjonsgrammatikk, opererte man med et skille mellom dypstruktur og overflatestruktur i syntaksen, der dypstrukturen inneholdt et lite sett av underliggende syntaktiske strukturer som så via transformasjonsregler ble overført til alle de forskjellige overflatestrukturene som forekommer i faktiske setninger. I senere versjoner (først i den såkalte GB-teorien eller Prinsipp- og parameter-teori fra 1980-årene, og senere Minimalistprogrammet fra 1990-årene) har transformasjonsregler fått mindre plass, mens universelle prinsipper tillegges mer vekt. Se avsnittet om historisk utvikling for utdypning.

Sentralt i generativ grammatikk står et skille mellom kompetanse og performans (engelsk competence, performance). I ett av grunnlagsverkene til generativ grammatikk, Chomskys Aspects of the Theory of Syntax fra 1965, så introduseres denne grunnleggende forskjellen i måten å se på språk på. Kompetanse omhandler hva vi ubevisst vet, og som gjør oss i stand til å bruke språk. Generativ grammatikk har alltid argumentert for at denne kompetansen er et samspill mellom universalgrammatikken og det konkrete språklige miljøet et barn vokser opp i. Performansen er den faktiske språkbruken, setninger som blir sagt og skrevet. Faktisk språkbruk er ifølge Chomsky påvirket av en rekke faktorer som gjør det vanskelig å studere performansen vitenskapelig. Derfor er det studiet av kompetansen som står i fokus innenfor generativ grammatikk.

Skillet mellom kompetanse og performans kan også beskrives ved hjelp av et annet begrepspar: I-språk og E-språk. I-språket (det interne språket) er den individuelle og ubevisste språkkunnskapen som hver enkelt språkbruker har. Denne språkkunnskapen befinner seg i hodet vårt og er dermed mental. E-språket (det eksterne språket) er de faktiske språklige ytringene. 

Generativ grammatikk gjør bruk av flere forskjellige metoder i sin analyse av språksystemet. Den mest vanlige kalles introspeksjon. Det kan vi se på som innsyn i I-språket gjennom E-språket. Det vil si at datagrunnlaget er konkrete språklige ytringer som gjennom kontrollerte eksperimenter kan brukes til å si noe om I-språket. For eksempel vil alle morsmålstalere av norsk være enige i at man ikke kan si Kjemi sa studenten i at eksperimenter er morsomme. Dette gis av introspeksjonen: hver enkelt språkbruker kan spørre seg selv om en gitt setning er akseptabel eller ikke.

En annen metode er å bruke korpus, som er en samling av enten skriftlige eller muntlige data. Dette har vært en noe mindre vanlig metode i generativ lingvistikk, men den har i de siste årene blitt en integrert del av mange generative lingvisters undersøkelser.

Generativ grammatikk har gått gjennom en rekke endringer siden utviklingen av det teoretiske grunnlaget så smått begynte med Noam Chomskys masteroppgave fra 1951, Morphophonemics of Modern Hebrew. Selv om det har vært mange tekniske endringer gjennom tidene, er det mer allmenne og filosofiske perspektivet tilnærmet uforandret.

De to viktigste hovedarbeidene som etablerte fagfeltet var Chomskys manuskript av 1955 The Logical Structure of Linguistic Theory og Syntactic Structures fra 1957. Førstnevnte skisserer en formell teori som danner grunnlaget for et komplett rammeverk for forståelsen av språklige strukturer. Sistnevnte var Chomsky første bok, som introduserte transformasjonell lingvistikk i moderne forstand. Disse arbeidene fokuserer på tekniske aspekter ved språkanalyse, og de kjennetegnes både ved at de gjør bruk av frasestrukturgrammatikk og at de er basert på transformasjonsgrammatikk. En frasestrukturgrammatikk genererer setninger og fraser basert på enkle regler. For eksempel, så sier regelen S --> NP VP at en setning består av et subjekt og et predikat. Målet var å utvikle et sett av slike regler for hvert språk.

Det tok ikke lang tid før det psykologiske perspektivet ble viktigere, og Chomsky introduserte dette i sin bokanmeldelse av behavioristen B.F. Skinners Verbal Behavior i 1959. Denne anmeldelsen mener mange la grunnlaget for det som kalles den kognitive revolusjonen, der moderne kognitiv vitenskap ble grunnlagt. I Aspects of the Theory of Syntax fra 1965 ble studiet av språklig kompetanse definert og forsvart, og det meste av senere teoriutvikling bygger på innholdet i dette kapitlet. Her introduseres begreper som dypstruktur, overflatestruktur, kompetanse, performans, samt den viktige forskjellen mellom deskriptiv adekvathet og eksplanatorisk adekvathet. En deskriptiv adekvat grammatikk er i stand til å analysere alle setningene i et gitt korpus. En eksplanatorisk adekvat grammatikk er en grammatikk som samtidig forklarer hvordan et barn kan tilegne seg en gitt grammatikk. Siden 1965 har det eksplanatoriske stått i sentrum for generativ grammatikk.

Mot slutten av 1960-tallet begynte flere og flere forskere å bli misfornøyd med det store fokuset som syntaksen fikk innenfor generativ teori. Disse kritikerne mente at semantikken var vel så viktig, og de grunnla det som ble kjent som generativ semantikk. Det var en teori som tok som utgangspunkt at dypstrukturen bestemmer betydningen til en gitt setning. Teorien fikk raskt mange tilhengere, men på begynnelsen av 1970-tallet gikk den i oppløsning på grunn av at den ikke var restriktiv nok og tillot mange setninger som ikke finnes i menneskelige språk. En del av de mest sentrale fagpersonene innenfor den generative semantikken etablerte på bakgrunn av den generative semantikken et nytt forskningsprogram: den såkalte kognitive lingvistikken. Dette programmet stod i direkte opposisjon til chomskyansk teori og er ment å være et alternativ til den generative ideen om språksystemet som først og fremst grammatiske strukturer og en universell språkkompetanse.

Fra rundt 1970 bør man også skille mellom chomskyansk generativ grammatikk og ikke-chomskyansk generativ grammatikk. Den chomskyanske generative grammatikken utviklet seg videre, og på 1970-tallet publiserte Chomsky flere viktige arbeider som særlig handler om hvordan transformasjonsgrammatikken kan gjøres mer restriktiv. I løpet av dette tiåret kom det også mer komparativ forskning, og språk som italiensk og fransk ble særlig studert inngående fra et chomskyansk perspektiv. Det var denne forskningen som skapte grunnlaget for den neste perioden: Prinsipp- og parameterteorien som ble utviklet fra og med 1979.

Ikke-chomskyansk generativ grammatikk utviklet seg for alvor mot slutten av 1970-tallet. En del av denne utviklingen var motivert av ønsket om å lage en grammatikk som kunne implementeres i datamaskiner. Felles for alle de ikke-chomskyanske tilnærmingene er at de argumenterer mot transformasjoner. Det vil si at de bruker andre tekniske mekanismer for å gjøre rede for de empiriske fenomenene som chomskyanske teorier hevder krever transformasjoner. Her har det vært relativt lite dialog mellom chomskyanske og ikke-chomskyanske tilnærminger de siste årene, og de to fagfeltene utvikler seg mer eller mindre uavhengig av hverandre. Ett eksempel på en ikke-chomskyansk retning er den såkalte leksikalsk-funksjonelle grammatikken (LFG).

Prinsipp- og parameterteorien er en ny tilnærming til spørsmålet om eksplanatorisk adekvathet. Denne teorien sier at mennesker er født med en rekke prinsipper som er felles for alle språk. Ett slikt prinsipp er at alle språk er hierarkisk strukturert, det vil si at alle setninger og fraser kan deles opp i mindre enheter. I tillegg til de universelle prinsippene, hevder teorien at vi også er født med en rekke parametre. Dette er en rekke valg som best kan illustreres ved et bryterpanel. En grammatisk egenskap kan enten være "på" eller "av", og hvert språk må fatte et valg. Dermed blir språktilegnelse i hovedsak et spørsmål om å velge en bryterverdi for hver grammatisk egenskap som varierer mellom språk.

Denne teorien finnes i to konkrete implementeringer. Den første heter Styrings- og bindingsteorien (engelsk Government and Binding Theory). Den ble utviklet av Chomsky i Lectures on Government and Binding fra 1981. De tekniske detaljene i teorien ble raskt applisert på en rekke språk, noe som førte til en serie med mindre justeringer av definisjoner og prinsipper. Denne teorien ble svært populær i den generative lingvistikken og en mengde komparativ forskning på mange av verdens språk har funnet sted innenfor dette rammeverket.

Den andre implementeringen av prinsipp- og parameterteorien kom rundt 1990, og fikk navnet Minimalismeprogrammet (engelsk The Minimalist Program). Fire lange artikler om denne tilnærmingen ble publisert av Chomsky i 1995 i boken The Minimalist Program. Målet her var å rasjonalisere og forstå prinsippene og parametrene på et mer overordnet nivå. Styrings- og bindingsteoriens generaliseringer ble tatt for gitt, og målet ble å forstå disse på et helhetlig teoretisk grunnlag. Chomsky stilte også spørsmålet om hvor «perfekt» den interne grammatikken vår er, det vil si, hvor effektivt den er strukturert.

Rundt 2000 så ble også spørsmålet om hvordan språkevnen oppsto i menneskets evolusjonshistorie satt på agendaen, og Chomsky skrev flere artikler som handler om dette. I tillegg har forskningen dreid seg i noe mer tverrfaglig retning, der flere prøver å finne ut hvilke generelle kognitive og biologiske mekanismer som gjelder for språk. Målet er å redusere Universalgrammatikken så mye som mulig, noe som kan sies å være den største forskjellen på Minimalismeprogrammet og tidligere inkarnasjoner av chomskyansk generativ lingvistikk. Fram til slutten av 1990-tallet var universalgrammatikken konseptualisert som stor og omfattende, og det var få betraktninger innenfor chomskyansk litteratur rundt de konseptuelle problemene med dette - som at det gjorde det vanskelig å forklare hvordan språkevnen kunne være et resultat av en naturlig seleksjonsprosess.

  • Boeckx, Cedric. 2010. Language in Cognition. Malden: Blackwell.
  • Faarlund, Jan Terje. 2005. Revolusjon i lingvistikken: Noam Chomskys språkteori. Oslo: Det Norske Samlaget.
  • Åfarli, Tor A. 2000. Grammatikk - kultur eller natur? Oslo: Det Norske Samlaget.
  • Åfarli, Tor A. og Kristin Melum Eide. 2003. Norsk generativ syntaks. Oslo: Det Norske Samlaget.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.