Musikkpsykologi, studiet av menneskets musikalske opplevelse og atferd med psykologiske metoder. Musikkpsykologiske spørsmål har gjennom tidene vært behandlet innenfor musikkteorien i vid forstand (musikkfilosofi, musikkestetikk).

Som selvstendig forskningsgren vokste musikkpsykologien frem i annen halvdel av 1800-tallet. Pionerer på området var H. von Helmholtz, W. Wundt og C. Stumpf, som under anvendelse av eksperimentell metode særlig studerte opplevelsen av relativt avgrensede musikalske komponenter (enkelttoner, enkeltintervaller og så videre). Man kan her tale om tone- eller gehørpsykologi, til forskjell fra en musikkpsykologi innsiktet også på mer omfattende helheter.

Musikkpsykologien på 1900-tallet preges av den samme spenning mellom retninger som den vi finner innen psykologien i alminnelighet, og i tilknytning til ulike metodeidealer. På angloamerikansk grunn har en behavioristisk orientering vært fremtredende, mens ikke-behavioristisk musikkpsykologi, med tilknytning til blant annet gestaltpsykologiske og genetisk-strukturelle tradisjoner, har dominert på kontinentet. Dagens musikkpsykologi henter impulser fra blant annet informasjonsteori og kybernetikk.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.