lyarslått

Åse Teigland fra Hardanger vant Hardingfele klasse A på LandskappleikenRøros i 2005.
Av /NPK/NTB Scanpix.

Artikkelstart

Lyarslått er en slått for hardingfele eller langeleik som bare er ment for lytting, ikke som danseslått. I Valdres brukes navnet om en spesiell type lytteslåtter som har eksistert i alle fall så langt tilbake som 1700-årene. Lyarslåttene i Telemark, Agder og på Vestlandet er ofte eldre gangar- og springarslåtter som på midten av 1800-tallet ble omformet og frigjort fra den faste dansetakten. I tillegg ble det fra slutten av århundret laget nye lyarslåtter med henblikk på konsertspillet på hardingfele.

Faktaboks

Etymologi

første ledd fra nynorsk lyde 'lytte'

Også kjent som

lydarslått

Lyarslåttene i Valdres

Lyarslåttene i Valdres har vanligvis en rolig og høytidsstemt karakter. Disse slåttene går vanligvis i todelte taktarter (2/4 eller 6/8), men takten er ofte ubestemmelig og lite markert. Rundt en tredjedel av de 30 lyarslåttene vi kjenner til i Valdres på hardingfele blir spilt på spesielle felestemminger (felestiller), noe som gir stor klanglig variasjon.

Mange av lyarslåttene er knyttet til sagn eller tragiske hendelser, og det hører ofte en spesiell historie sammen med dem. En av de mest kjente lyarslåttene er St. Thomasklokkelåtten. Slåtten skal være inspirert av klokkene i St. Thomaskirken på Filefjell, som etter at de i 1808 ble flyttet ned til Øye stavkirke i Vang i Valdres, fikk en spesiell og sår undertone.

I brylluper var det i Valdres vanlig å ha to spelemenn; en som spilte til dans og en som satt i en annen stue og spilte lyarslåtter. Her fant man gjerne de eldste av gjestene. Blant spelemennene som var spesielt kjent for sitt gode lyarspill, finner vi Lars Krøsshaug, Jørn Hilme, Olav Moe, Nils Beitohaugen og Andris A. Dahle. Blant de mest spilte lyarslåttene i Valdres finner vi Den vande låtten, I kveldssetun og Hengeslåttadn.

Lyarspillet på Vestlandet, i Agder og Telemark

Bilde fra Norsk biografisk leksikon

Lars Fykerud
Av /※.

Lyarspillet i disse områdene regnes som betydelig yngre enn lyarslåttene i Valdres . De bygger i stor grad på tradisjonelle springar- og gangarslåtter, som i løpet av 1800-årenes siste halvdel ble endret, utbygd og løsrevet fra den opprinnelige dansetakten. Bakgrunnen for denne omformingen av slåttene var først og fremst Myllargutens store suksess som konsertspelemann, noe som gjorde at mange spelemenn opplevde behovet for et repertoar som var mer tilpasset konsertsituasjonen enn de eldre, ofte relativt korte danseslåttene. Som nye elementer ble også lokketoner, bånsuller og andre melodier hentet inn i lyarslåttene, sammen med effekter som kurauting og fuglekvitter. Denne nyskapte nasjonalromantiske programmusikken hadde også sin bakgrunn i den sterke norskdomsbevegelsen på slutten av 1800-tallet, hvor hardingfela ble et viktig nasjonalt symbol.

I Telemark var det særlig brødrene Lars Fykerud og Hans Fykerud fra Sauherad som videreførte og utviklet konsertspillet etter Myllarguten. Blant de mest kjente lyarslåttene i Telemark er Kivlemøyane, Margit Hjukse, Rosa og Fanitullen, som også finnes i andre bygder. På Vestlandet må særlig Lorentz Hop fra Fana og Sjur Helgeland fra Myrkdalen ved Voss trekkes fram når det gjelder lyarspill. Helgeland komponerte blant annet Budeiene på Vikafjell, som er en av de aller mest kjente og oftest spilte lyarslåttene fra denne perioden.

Lyarspill på vanlig fele

Lyarslåttene er hovedsakelig knyttet til hardingfeletradisjonen, men også på vanlig fele ble det fra tid til annen spilt enkelte slåtter ment for lytting. Det er særlig etter 1950 at vi møter en del lyarslåtter på vanlig fele. I Gudbrandsdalen gjelder dette både eldre melodier som ofte var knyttet til seterlivet og nyskrevne slåtter uten markert takt. De to fremste eksponentene for dette repertoaret var Sjugurd Garmo og Hans W. Brimi, begge fra Lom. I tillegg må Hilmar Alexandersen fra Steinkjer trekkes fram. Han var kjent for å framføre særpregete visetoner, som opprinnelig var eldre salmetoner eller bånsuller som han hadde lært av foreldrene sine.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Aksdal, Bjørn og Nyhus, Sven (1993): "Lydarslåtter og bruremarsjer", i Fanitullen. Innføring i norsk og samisk folkemusikk, side 185—190. (2. utg. 1997). Universitetsforlaget, Oslo.
  • Nyhus, Sven (1996): Lyarlåttene i Valdres. Musikk-Husets Forlag, Oslo.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg