Bråtebrenning, gammel måte å rydde jord på. I våre dager brukes begrepet om oppbrenning av skogavfall på rydningsland og tørt gress, tørre kvister og annet hageavfall. Mange kommuner har gitt forbud mot bråtebrenning i lokale forskrifter.

I skogbygder ble bråtebrenning helt til 1850-årene mye brukt i forbindelse med dyrking av rug. Bråtelandet valgte man i det tetteste og frodigste granholt på tørr mark. Midtsommers ble all skog felt, og trærne kvistet. Neste sommer satte man ild på. Trestammene brant ikke helt opp; de tynneste tok man til gjerde omkring bråten, de største stokkene ble brukt til ved (sotved). Mens asken ennå var varm, sådde man rugen. Dersom det kom en god regnskur, trengtes ikke mer arbeid. Holdt derimot tørrværet seg, karet man rugen ned i asken. Bråterugen «bolet» (busket) seg svært, så det ble mange rugstrå av ett frøkorn. Den tredje sommeren ble rugen skåret. Senere ble bråten brukt til slåttemark og hamnehage. Særlig før potetdyrking ble vanlig, ble det også avlet neper i bråtene.

Det første man kjenner til om bråtebrenning fra Norge, er fra Jämtland på 1400-tallet. I begynnelsen av 1600-tallet førte innflyttede finner bråtebrenning med seg til grensebygdene i Hedmark (rugfinner). I Afrika og deler av Sør-Amerika er denne formen for jordbruk fortsatt i bruk. Den skaper problemer både med tanke på ørkenspredning i Afrika og bevaring av de store regnskogområdene i Sør-Amerika.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.