løvmeis

Løvmeisa er litt mindre enn kjøttmeis. Den er svært lik granmeis, men har glinsende svart hette (ikke matt) og mangler lys stripe langs vingen
Av .

Løvmeis

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Artikkelstart

Løvmeis, Poecile palustris, er en art i meisefamilien. Den er tolv centimeter lang og veier rundt tolv gram, har gråbrun overside, hvite kinn og glinsende svart hette. Løvmeisa er svært lik granmeis, men hetten er glinsende, ikke matt som hos granmeisa, og den har ikke lys stripe langs vingen.

Faktaboks

Også kjent som
Poecile palustris, tidligere Parus palustris

Den legger 6–9 hvite egg med rødbrune prikker. Ungene holder seg i reiret i 18–21 døgn og mates av begge foreldrene.

Løvmeisa er en av våre mest stasjonære fugler og mest utpregede lavlandsart blant meisene. Den er vanligst i kulturlandskapets løvskoger i Sør-Norge.

Utbredelse

Den har bisentrisk utbredelse i Europa og Asia; den ene gruppen er utbredt i Europa øst til Uralfjellene, Lilleasia og Kaukasus, den andre fra Altaj gjennom Sørøst-Sibir til Mandsjuria, Nord-Japan og Nordvest-Kina. Arten er fordelt på elleve underarter.

Løvmeisa er knyttet til løvskog og kulturlandskap i lavlandet i Sør-Norge nord til Trøndelag og Helgelandskysten. Størst antall finnes i sørlige deler av Trøndelag, Vestland og nordlige deler av Rogaland, Vestfold og Telemark, Osloområdet og Agder. Løvmeisa er den mest utpregede lavlandsart av meisene våre. Den finnes ikke i bjørkebeltet og forekommer sparsomt i skog dominert av bartrær. Arten sees ofte i hager og parker og besøker jevnlig fuglebrett, også inne i større byer.

Bestanden varierer lite fra år til år. Norsk Ornitologisk Forening har beregnet at det hekker mellom 15 000 og 75 000 par i Norge.

Utseende

Løvmeis
Løvmeis
Lisens: CC BY SA 3.0

Den tolv centimeter store løvmeisa veier rundt tolv gram, har gråbrun overside, hvite kinn og glinsende svart hette. Den er svært lik granmeis. Løvmeisa mangler imidlertid granmeisas lyse felt på vingene, har videre en mindre strupeflekk og gir inntrykk av å ha et mindre hode. Løvmeisa virker slankere og synes glattere i fjærdrakten sammenlignet med granmeisas litt rufsete drakt. De to artene skilles best på lydene.

Som en tommelfingerregel kan nevnes at løvmeisa sees i bystrøk og tettbebyggelse, mens granmeisa i hovedsak finnes i barskog.

Ungfuglene ligner de voksne, men mangler glansen på den svarte hetten.

Vandringer

Løvmeisa er standfugl, og den er svært stasjonær.

Låt

Den lokker med et skarpt pitsju, gjentatte tsjiu-tsjiu-tsjiu og skurrende psitsje-tse-tsje-tsje-tsje-tsje. Løvmeisa har flere sangtyper. Den mest vanlige er en rekke ensformige gjentatte kraftige tje-tje-tje… eller langsommere tviv tviv tviv.

Sangen kan høres allerede i februar, men det er særlig i perioden mars–juni at territoriet markeres med mer intens sangaktivitet.

Forplantning

Løvmeisa er monogam og paret holder sammen i territoriet til en av dem dør. Enkefuglen blir relativt raskt erstattet av en yngre fugl.

Den hekker oftest i et naturlig hull i et løvtre, eventuelt i en stubbe eller i en trerot. Den benytter også fuglekasser, postkasser, hull i mur eller andre hulrom. Løvmeisa hakker ikke ut hull selv, men kan hakke litt for å gjøre åpningen større.

Hunnen bygger et reir av mose, hår og ull. I april–mai legger hun 6–9 hvite egg med rødbrune prikker; ett egg per døgn. Hun overnatter i reiret, og ruger alene i 14–17 døgn. Hannen mater maken jevnlig; jo oftere mating, desto kortere rugetid. En kortere rugetid enn naboenes kan gi store fordeler for ungenes senere etablering i området. Klekkingen skjer over et par dager (asynkron klekking), ungene mates av begge foreldrene. Som nyklekte veier ungene bare om lag ett gram. De legger på seg rundt ett gram per dag de første 10–12 dagene. Ungene holder seg i reiret i 18–21 døgn og mates med insekter, ofte grønne larver.

Reiret holdes relativt rent for reirungenes avføring. Som hos de fleste småfugler skiter ungene bare når de mates av foreldrene. En skittpose blir oppbevart i tarmen inntil ungen mates. Matingen utløser refleksmessig avføringen; foreldrene griper posen med nebbet og frakter den ut.

Etter å ha forlatt reiret er ungene fortsatt avhengige av foreldrene og blir matet enda en ukes tid. Familien farter omkring innenfor grensene til foreldrenes territorium. Ungene blir gradvis uavhengige og finner etter hvert mat selv. Fra ti til tolv dager etter at de forlot reiret, forlater de største ungene familieflokken og begir seg ut på streiftokter.

Løvmeisa er utsatt for reirpredasjon, spesielt fra flaggspett og nøtteskrike.

Næring

Løvmeisa spiser mest insekter og edderkopper om sommeren og høsten, men tar også frø, bær og nøtter på sensommeren og andre tider av året. Fuglene leter etter mat oftere i busker og lave løvtrær enn andre meiser, og sees ofte på bakken om høsten. Løvmeisa oppsøker ofte fuglebrett vinterstid, og er en uredd fugl som dominerer over granmeisa på matbrettet.

I sommerhalvåret hamstrer den frø av forskjellig slag som gjemmes enkeltvis i trærne på stamme og greiner. Frøene stikkes inn under lav og mose eller i barksprekker. Hver fugl hamstrer om lag 80 000 frø i løpet av august–desember, noe som tilsvarer rundt 6700 kilojoule.

Eldste ringmerkede fugl som er registrert ble 11 ½ år.

Vinterflokker

Straks ungene har forlatt foreldrenes territorium, spres de omkring i området på jakt etter et sted å etablere seg. Siden områder med gode betingelser for løvmeiser allerede er fylt opp av territorier, er det viktig for de unge å få innpass i en løvmeisflokk. Å finne en ledig plass i en fremmed flokk er et kappløp med tiden. Ungfuglene er derfor svært stresset i tiden før flokkdannelsen. Fordi det klekkes flere unger enn det er «plass» til i vinterflokkene, foregår det en intens kamp om flokktilhørighet. I tillegg til at risikoen for å bli tatt av en predator reduseres når flere fugler holder utkikk, er flokkmedlemsskap stort sett eneste vei til eget territorium. Tidspunktet for etableringen er derfor svært viktig både for sosial rang i flokken og sjansen til å overleve kommende vinter. Ungfugler som mislykkes i å bli medlem av en flokk har små sjanser til å overleve.

Spredningsfasen er følgelig kortvarig, her gjelder «først til mølla»-prinsippet. Allerede ti dager etter oppbruddet i familien har 75 prosent av ungene alliert seg med et gammelt løvmeispar eller slått seg sammen med andre ungfugler i et helårsterritorium som forsvares mot artsfeller.

Hierarkiet i flokken

Vinterflokkene består av 2–9 fugler, og ingen er i slekt med hverandre. Innenfor hver flokk eksisterer en streng rangorden. Den gamle eieren av territoriet, alfahannen, er sosialt dominant over alle, deretter kommer de unge hannene som igjen dominerer hunnene. Blant ungdommene blir rangen bestemt ved tidspunktet for etableringen. Hanner som kommer først dominerer alle hanner som kommer senere. Samme prinsipp gjelder for hunnene.

Pardannelser foregår som oftest i flokken. I løpet av vinteren forsvinner mange av de unge, trolig på grunn av predasjon eller at de forlater området i håp om å tilkjempe seg et territorium, etablere et nytt eller danne par med en territoriell enkefugl.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg