Løvmeisa er litt mindre enn kjøttmeis. Svært lik granmeis, men har glinsende svart hette (ikke matt) og mangler lys stripe langs vingen

Løvmeis av Steffen Hannert. Public domain

Løvmeis, Poecile palustris, art i meisefamilien. 12 cm lang og veier rundt 12 gram, gråbrun overside, hvite kinn og glinsende svart hette. Svært lik granmeis, men hetten er glinsende, ikke matt som hos granmeisa, og den har ikke lys stripe langs vingen.

Legger 6-9 hvite egg med rødbrune prikker. Ungene holder seg i reiret i 18-21 døgn og mates av begge foreldre. 

Løvmeisa er en av våre mest stasjonære fugler og mest utpregede lavlandsart blant meisene. Den er vanligst i kulturlandskapets løvskoger i Sør-Norge.

Bisentrisk utbredelse i Europa og Asia; den ene gruppen er utbredt i Europa øst til Uralfjellene, Lilleasia og Kaukasus, den andre fra Altai gjennom Sørøst-Sibir til Mandsjuria, Nord-Japan og Nordvest-Kina. Arten er fordelt på 11 underarter.

Løvmeisa er knyttet til løvskog og kulturlandskap i lavlandet i Sør-Norge nord til Nord-Trøndelag og Helgelandskysten. Størst antall finnes i Sør-Trøndelag, Hordaland og nordlige deler av Rogaland, Telemark, Osloområdet og Vest-Agder. Løvmeisa er den mest utpregete lavlandsart av meisene våre. Den finnes ikke i bjørkebeltet og forekommer sparsomt i skog dominert av bartrær. Arten sees ofte i hager og parker og besøker jevnlig fuglebrett, også inne i større byer.

Bestanden varierer lite fra år til år. Norsk ornitologisk forening har beregnet at det hekker mellom 15 000 og 75 000 par i Norge.

Den 12 cm store løvmeisa veier rundt 12 gram, har gråbrun overside, hvite kinn og glinsende svart hette. Den er svært lik granmeis. Løvmeisa mangler imidlertid granmeisas lyse felt på vingene, har videre en mindre strupeflekk og gir inntrykk av å ha et mindre hode. Løvmeisa virker slankere og synes glattere i fjærdrakten sammenlignet med granmeisas litt rufsete drakt. De to artene skilles best på lydene.

Som en tommelfingerregel kan nevnes at løvmeisa sees i bystrøk og tettbebyggelse, mens granmeisa i hovedsak finnes i barskog.

Ungfuglene ligner de voksne, men mangler glansen på den svarte hetten.

Standfugl som er svært stasjonær.

Lokker med et skarpt pitsju, gjentatte tsjiu-tsjiu-tsjiu og skurrende psitsje-tse-tsje-tsje-tsje-tsje. Løvmeisa har flere sangtyper. Den vanligste er en rekke ensformige gjentatte kraftige tje-tje-tje… eller langsommere tviv tviv tviv.

Sangen kan høres allerede i februar, men det er særlig fra mars fram til juni at territoriet markeres med mer intens sangaktivitet.

Løvmeisa er monogam og paret holder sammen i territoriet til en av dem dør. Enkefuglen blir erstattet relativt raskt av en yngre fugl.

Hekker oftest i et naturlig hull i et løvtre, eventuelt i en stubbe eller i en trerot. Benytter også fuglekasser, postkasser, hull i mur eller andre hulrom. Løvmeisa hakker ikke ut hull selv, men kan hakke litt for å gjøre åpningen større.

Hunnen bygger et reir av mose, hår og ull. I april-mai legger hun 6-9 hvite egg med rødbrune prikker; 1 egg per døgn. Hun overnatter i reiret, og ruger alene i 14-17 døgn. Hannen mater maken jevnlig; jo oftere mating, desto korter rugetid. En kortere rugetid enn naboenes kan gi store fordeler for ungenes senere etablering i området. Klekkingen skjer over et par dager (asynkron klekking), ungene mates av begge foreldrene. Som nyklekte veier ungene bare ca. 1 gram. De legger på seg rundt 1 gram per dag de første 10-12 dagene.  Ungene holder seg i reiret i 18-21 døgn og mates med insekter, ofte grønne larver.

Reiret holdes relativt rent for reirungenes avføring. Som hos de fleste småfugler skiter ungene bare når de mates av foreldrene. En skittpose blir oppbevart i tarmen inntil ungen mates. Matingen utløser refleksmessig avføringen; foreldrene griper posen med nebbet og frakter den ut.

Etter å ha forlatt reiret er ungene fortsatt avhengige av foreldrene og blir matet ennå en ukes tid. Familien farter omkring innenfor grensene til foreldrenes territorium. Ungene blir gradvis uavhengige og finner etter hvert mat selv. Fra 10 til 12 dager etter at de forlot reiret, forlater de største ungene familieflokken og begir seg ut på streiftokter.

Løvmeisa er utsatt for reirpredasjon, spesielt fra flaggspett og nøtteskrike.

Løvmeisa spiser mest insekter og edderkopper om sommeren og høsten, men tar også frø, bær og nøtter på sensommeren og andre tider av året. Fuglene leter etter mat oftere i busker og lave løvtrær enn andre meiser, og sees ofte på bakken om høsten. Løvmeisa oppsøker ofte fuglebrett vinterstid, og er en uredd fugl som dominerer over granmeisa på matbrettet.

Hamstrer i sommerhalvåret frø av forskjellig slag som gjemmes enkeltvis i trærne på stamme og greiner. Frøene stikkes inn under lav og mose eller i barksprekker. Hver fugl hamstrer ca. 80 000 frø i løpet av august-desember, noe som tilsvarer rundt 6700 kilojoule.

Eldste ringmerkede fugl ble 11 ½ år.

Straks ungene har forlatt foreldrenes territorium, spres de omkring i området på jakt etter et sted å etablere seg. Siden områder med gode betingelser for løvmeiser allerede er fylt opp av territorier, er det viktig for de unge å få innpass i en løvmeisflokk. Å finne en ledig plass i en fremmed flokk er et kappløp med tiden. Ungfuglene er derfor svært stresset i tiden før flokkdannelsen. Fordi det klekkes flere unger enn det er «plass» til i vinterflokkene, foregår det en intens kamp om flokktilhørighet. I tillegg til at risikoen for å bli tatt av en predator reduseres når flere fugler holder utkikk, er flokkmedlemsskap stort sett eneste vei til eget territorium. Tidspunktet for etableringen er derfor svært viktig både for sosial rang i flokken og sjansen til å overleve kommende vinter. Ungfugler som mislykkes i å bli medlem av en flokk har små sjanser til å overleve.

Spredningsfasen er følgelig kortvarig, her gjelder først til mølla-prinsippet. Allerede 10 dager etter oppbruddet i familien har 75 prosent av ungene alliert seg med et gammelt løvmeispar eller slått seg sammen med andre ungfugler i et helårsterritorium som forsvares mot artsfeller. 

Vinterflokkene består av 2-9 fugler, og ingen er i slekt med hverandre. Innenfor hver flokk eksisterer en streng rangorden. Den gamle territorie-eieren, alfa-hannen, er sosialt dominant over alle, deretter kommer de unge hannene som igjen dominerer hunnene. Blant ungdommene blir rangen bestemt ved tidspunktet for etableringen. Hanner som kommer først dominerer alle hanner som kommer senere. Samme prinsipp gjelder for hunnene.

Pardannelser foregår som oftest i flokken. I løpet av vinteren forsvinner mange av de unge, trolig på grunn av predasjon eller at de forlater området i håp om å tilkjempe seg et territorium, etablere et nytt eller danne par med en territoriell enkefugl.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.