doctor ecclesiae

Doctor ecclesiae (e. ecclesiæ) er den tittel den katolske kirke gir kirkelærere som har skrevet autoritative skrifter, uten at disse tilskrives ubetinget autoritet. En doctor ecclesiae skal ha oppvist rett lære, hellig vandel, fremragende lærdom, og dessuten kreves en uttrykkelig anerkjennelse fra kirkens side.

Faktaboks

Uttale
dˈoctor ecclˈesiae
Etymologi
latin ‘kirkens lærer’

Tittelen ble først innført av pave Bonifatius 8. i 1298. De fire opprinnelige kirkelærerne utropt i 1298 var Ambrosius av Milano, Augustin fra Hippo, Hieronymus og Gregor den store. I 1568 utropte reformpaven Pius 5. fem nye kirkelærere: Thomas Aquinas og fire fra kirken i øst: Athanasios den store, Basilios den store, Johannes Khrysostomos og Gregor fra Nazianz.

Senere paver har fortsatt å øke antallet kirkelærere. De første kvinnelige kom i 1970: Teresa av Ávila og Katarina av Siena. I 1997 ble Thérèse av Lisieux utropt kirkelærer og i 2012 Hildegard fra Bingen. I 2015 ble armenske Gregor fra Narek (d. 1010) den foreløpig siste kirkelæreren så langt. Det er nå 36 kirkelærere.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg