Origenes fra Alexandria, oldkirkens betydeligste ekseget og teolog. Under en lokal kristenforfølgelse 200–204 led hans far martyrdøden. For å livnære familien åpnet Origenes en skole i klassiske studier, samtidig som han studerte under filosofen Ammonios Sakkas, som også var Plotins lærer. Her ble han godt kjent med de fleste middelplatonske filosofers verker. Da det brøt ut en ny forfølgelse 206–210, gikk biskopen og de fleste av prestene i dekning, og Origenes ble betrodd undervisningen av dåpskandidater. I 211 opplevde han en form for omvendelse. Han stengte skolen, solgte sine klassiske bøker, kastrerte seg selv etter en overilet tolkning av Matt 19,12 og viet seg til bibelstudier, veiledet av en palestinsk jøde som var blitt kristen. 215–216 besøkte han Roma og vendte så tilbake til Alexandria, der han fortsatte sine studier av Skriften.

Til hjelp i studiene utarbeidet han sin berømte Hexapla ('den seksfoldige') der teksten til Det gamle testamente er satt opp i seks kolonner: den hebraiske teksten, den hebraiske teksten med greske bokstaver, samt fire ulike greske oversettelser. Senere utvidet han deler av teksten til hele ni versjoner (Enneapla). Dessuten utgav han, som Clemens av Alexandria, en dogmeskisse kalt Stromata ('Lappeteppe'). Hans forståelse av oppstandelsen ble kritisert som for åndelig.

Under et besøk i Arabia (omtrent det nåv. Jordan) kom han i disputas med gnostikere. Mot dem hevdet han at siden Gud er én og god, har han skapt alle mennesker like og med fri vilje. Ulikheter i livsskjebne skyldes et syndefall i pre-eksistensen, en teori som må forståes ut fra platonsk filosofi. Etter forskjellige eksistensformer vil etter hvert alle sjeler og hele skapningen forsones med Gud, og alt vil bli gjenopprettet i sin første harmoni (apokatastasis); selv djevelen kan bli frelst, hvis han vil. Denne tanken, som Origenes fremsetter som en hypotese, er ikke det samme som sjelevandring, som han forkastet som overtro. Det er i verket De principiis (Peri arkhôn, 'Om alle tings begynnelse') Origenes fremsetter sine forsøk på en systematisk fremstilling av den kristne tro. Her skisserer han sin treenighetsteologi og kristologi, selv om boken først og fremst ble skrevet for å forsvare hans eksegetiske metode. Origenes skjelnet mellom tre ulike måter å forstå Skriften på: den bokstavelige (eller historiske), den moralske (Skriftens betydning som rettledning for den enkeltes moralske og åndelige liv) og den mystiske eller allegoriske (hele Skriften, også Det gamle testamente, taler om Kristus og de kristne mysterier).

I 230 ble motstanden i Alexandria mot ham så kraftig at han flyktet til Palestina, der han ble godt mottatt av biskopene av Jerusalem og Caesarea. Sommeren 232 ble han presteviet av Theoktist av Caesarea og drog deretter til Aten. Demetrius av Alexandria ble rasende og protesterte bl.a. til pave Pontianus av Roma. Origenes forsvarte seg mot de beskyldninger som ble rettet mot ham. Fra 234 slo han seg ned i Caesarea, der han hadde sin mest produktive periode 235–248. I preken og skrift kommenterte han omtrent samtlige bøker i Det gamle og Det nye testamente. Origenes var den mest produktive av alle forfattere i antikken, kristne som hedninger. I 249 skrev han det bemerkelsesverdige verket Contra Celsum (Kata Kelsou, 'Mot Celsus') for å forsvare kristendommen mot middelplatonikeren Celsus' perfide, men intelligente angrep. Han ble satt i fengsel under Decius' forfølgelse 250–251 og døde kort tid etter, sannsynligvis som følge av tortur.

Origenes hadde en enorm betydning for de greske kirkefedre på 300-tallet, og forskjellige aspekter av hans teologi danner bakgrunnen for de kristologiske stridigheter. Han var først og fremst bibelteolog, men han var også den første som forsøkte å gi en samlet, dogmatisk fremstilling av den kristne tro. Mange av hans verker ble tidlig oversatt til latin (ved Rufinus) og var kjent og elsket i middelalderen. I 400 ble han fordømt på en synode i Alexandria, men forsvart av pave Anastasius og biskopene i Palestina. Keiser Justinian fikk en del læremeninger som ble oppfattet som origenistiske, for det meste løsrevne utdrag fra De principiis, fordømt på en lokalsynode i Konstantinopel 543. Fordømmelsen ble forsøkt stadfestet av kirkemøtet i Konstantinopel (553), men dette skjedde sannsynligvis ikke ifølge den nyeste forskning. I våre dager er det på nytt stor interesse for Origenes, og han er den kristne teolog, ved siden av Augustin, som blir mest studert.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.