ferieloven

I arbeidsforhold som varer minst 6 dager, skal arbeidstakere ha en feriegodtgjørelse fra arbeidsgiver på 10,2 prosent av feriepengegrunnlaget, som er arbeidsvederlaget i opptjeningsåret (§ 10 nr. 1). For arbeidstakere over 60 år forhøyes godtgjørelsen til 12,5 prosent av inntekten (§ 10 nr. 3). Feriegodtgjørelsen er etter loven satt noe høyere enn det som normalt tilsvarer full månedslønn.

Arbeidstakere som er omfattet av tariff- eller annen avtale, har fem ukers ferie med tilsvarende forhøyelse av feriepengesatsen: den ordinære satsen er da 12 prosent og for arbeidstakere over 60 år er satsen 14,3 prosent (seks ukers ferie). Denne ekstra ferien er en del av lønnsoppgjøret mellom partene, og følger ikke av ferieloven.

Retten til årlig ferie var i Norge anerkjent i enkelte fag alt omkring 1900 og bredte seg etter hvert til alle yrker. Ferieretten ble i begynnelsen av 1900-tallet utviklet gjennom tariffavtaler og voldgiftsdommer. Ved flere voldgiftsdommer i 1920 ble arbeidere i en rekke fag sikret 12 dagers ferie. Arbeidervernloven av 1936 fastsatte rett til årlig ferie med full lønn i 9 arbeidsdager, men denne loven fikk liten betydning, idet de fleste arbeidstakere hadde rett til lengre ferie gjennom tariffavtaler. Atskillig større betydning fikk ferieloven av 1947, som opprinnelig gav rett til 3 ukers ferie. Denne retten ble i 1964 utvidet til 4 uker (24 virkedager), og i 1976 ble det for arbeidstakere over 60 år innført rett til ytterligere en ferieuke. I 1981 ble feriens lengde etter loven utvidet til 30 virkedager, men slik at de 6 ekstra feriedagene skulle innføres gradvis. Den første av disse dagene ble innført fra og med ferieåret 1982/1983 («Grodagen»), mens de resterende fem dagene så langt (nyttår 2021) ikke er innført. Ferieloven av 1988 setter ferien til 25 virkedager; 31 for personer over 60 år.

• feriepenger

• Ferieloven (Lovdata)