Ferieloven.

Anon. begrenset

Ferieloven, lov av 29. april 1988 om ferie, inneholder regler som sikrer arbeidstakere rett til feriefritid og feriepenger.

I arbeidsforhold som varer minst 6 dager, skal arbeidstakere ha en feriegodtgjørelse fra arbeidsgiver på 10,2 % av samlet inntekt i opptjeningsåret (kalenderåret før ferieåret). For arbeidstakere over 60 år forhøyes godtgjørelsen til 12,5 % av inntekten. Feriegodtgjørelsen er etter loven satt noe høyere enn det som normalt tilsvarer full månedslønn.

Arbeidstakere som er omfattet av tariff- eller annen avtale, har fra 2002 fem ukers ferie med tilsvarende forhøyelse av feriepengesatsen: den ordinære satsen er 12 % og for arbeidstakere over 60 år er satsen 14,3 %. Denne ekstra ferien er en del av lønnsoppgjøret mellom partene, og er ikke en del av ferieloven.

Retten til årlig ferie var i Norge anerkjent i enkelte fag alt omkring 1900 og bredte seg etter hvert til alle yrker. Ferieretten ble i begynnelsen av 1900-tallet utviklet gjennom tariffavtaler og voldgiftsdommer. Ved voldgiftsdommer i 1920 ble arbeidere i en rekke fag sikret 12 dagers ferie. Arbeidervernloven av 1936 fastsatte rett til årlig ferie med full lønn i 9 arbeidsdager, men denne loven fikk liten betydning, idet de fleste arbeidstakere hadde rett til lengre ferie gjennom tariffavtaler. Atskillig større betydning fikk ferieloven av 1947, som opprinnelig gav rett til 3 ukers ferie. Denne retten ble i 1964 utvidet til 4 uker (24 virkedager), og i 1976 ble det for arbeidstakere over 60 år innført rett til ytterligere en ferieuke. I 1981 ble feriens lengde etter loven utvidet til 30 virkedager, men slik at de 6 ekstra feriedagene skulle innføres gradvis; den første dagen ble innført f.o.m. ferieåret 1982/83. Ferieloven av 1988 setter ferien til 25 virkedager; 31 for personer over 60 år.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.