heteroklise (språkvitskap)

På nynorsk kan svake (linne) verb delast i fleire bøyingsklassar, mellom anna e-klassen og a-klassen. Det finst nokre verb som kan bøyast etter a-klassen i presens og e-klassen i preteritum og perfektum partisipp.

Tabellen viser det heteroklitiske verbet rope. Det kan bøyast som dope (a-klassen) i presens og som vekke (e-klassen) i preteritum og perfektum partisipp:

Rope er opphavleg eit a-verb, men har blitt påverka av e-verba, slik at berre presens framleis har a-bøying. Alternativ kan rope framleis bøyast som eit a-verb, det vil seie som dope (rope, ropar, ropa, ropa) eller som eit e-verb, det vil seie som vekke (rope, roper, ropte, ropt).

Gamle bøyingsmønster overlever som regel lengst i presens, som ved rope. Eit anna eksempel på dette finst i Oslo-dialekten, der verbet like er heteroklitisk, med sterk bøying i presens (med tonem 1; svake verb har som regel tonem 2 i presens) og med svak e-bøying i preteritum og perfektum partisipp:

I midtaustlandske dialektar var like tidlegare eit sterkt verb, med preteritum ¹leik og perfektum partisipp ²liki. Presens ¹liker (med tonem 1) er den siste resten av denne sterke bøyinga.

Det er vanleg å rekne det klassisk greske inkjekjønnssubstantivet húdōr (ὕδωρ),'vatn', som heteroklitisk. Det har stamma húdōr i nominativ, akkusativ og vokativ eintal og stamma húdat i andre bøyingsformer. Her er bøyinga til húdōr jamført med bøyinga til eit regelrett inkjekjønnssubstantiv, sō̂ma (σῶμα) 'kropp', og grensa mellom stamme og bøyingssuffiks er merkt med bindestrek (akkusativ og vokativ er lik nominativ):

Dei to stammene til húdōr byrjar begge på húd-. Variasjonen mellom -ōr og -at er ein refleks av eit urindoeuropeisk bøyingsmønster med veksling mellom ei stamme som enda på *r og ei anna stamme som enda på *n. Den same vekslinga fanst framleis i det urgermanske ordet for 'vatn', med stammevariantane *watr- og *watn-, som er etymologisk i slekt med gresk húdor. Stammevarianten *watn- har overlevd i nordgermansk, jamfør norrønt/islandsk/færøysk/norsk vatn, svensk vatten, bokmål vann og dansk vand, medan varianten *watr- har overlevd i vestgermansk, jamfør gammalengelsk wæter, frisisk wetter engelsk/nederlandsk/nedertysk water og tysk Wasser.

I ein del litteratur er heteroklise definert som identisk med suppletivisme, det vil seie ordbøying med bruk av forskjellige stammer. I mange norske dialektar har verbet bli ei heteroklitisk bøying, med stamma bli- i infinitiv og presens og stamma vart-/vort- i preteritum og perfektum partisipp:

Det er inga skarp grense mellom heteroklise etter definisjon 2 og 3.

• verb
• bøying
• grammatikk