Esseer, essener, jødisk religiøs gruppe som vokste frem i midten av det andre århundre før vår tidsregning og forsvant i 68 evt., i forbindelse med den første jødiske krigen mot romerne (66–70 evt.) Vår kunnskap om esseerne er hovedsakelig basert på den jødiske historieskriveren Josefus, og forskere er derfor ikke enige om deres bakgrunn, lære eller livsform. Svært mange knytter i dag esseerne til Dødehavsrullene.

Ifølge Josefus skal gruppen ha omfattet rundt fire tusen personer som bodde i små samfunn rundt om i landet. Mens andre jødiske grupper på denne tiden holdt til i Jerusalem, og deltok i både det religiøse og politiske liv, skal esseerne ha tatt avstand fra prestene i Jerusalem og den offisielle tempelkulten.

Sektens første leder skal skal ha vært en prest som blir omtalt som "Rettferdighetens lærer". I følge egen tradisjon trakk esseerne seg tilbake fra Jerusalem etter den, etter deres mening, urettmessige utnevnelsen av en de omtaler som "Den onde presten", som kan ha vært makkabeerne Jonatan eller Simon. Tidsrommet passer godt med det Josefus oppgir.

Før funnet av Dødehavsrullene (1947) var esseerne kun kjent fra antikke kilder, særlig FilonJosefus og Plinius. Josefus gir beskrivelsene av esseerne mer plass enn beskrivelsen av både fariseerne og saddukeerne, til tross for at de ikke deltok i samfunnslivet som de andre. Han beskriver både organiseringen av samfunnet og dets trosforestillinger og ritualer.

Etter funnet av Dødehavsrullene (de første ble funnet i 1947), mener de fleste forskere at flere av disse tekstene er forfattet av esseere og gir et godt innblikk i deres trosforestillinger og livsform.

Den best bevarte av Dødehavsrullene

Del av Jesajarullen av Ardon Bar Hama/Wikimedia Commons. CC BY 2.0

De første Dødehavsrullene ble funnet av beduiner, i fjellhuler i området rundt Qumran i 1946, og solgt på antikvitetsmarkedet, delvis i stykker og biter. Senere er det funnet  mange flere, både av beduiner og gjennom organiserte arkeologiske letinger. Til nå er det funnet flere tusen tekstbiter som stammer fra rundt 900 dokumenter, i ulik tilstand og lengde. De består av tre forskjellige typer tekst; rundt 230 tekster som også er kjent fra Den hebraiske bibel, jødiske tekster som ikke ble tatt inn i den jødiske kanon, og sekteriske tekster. 

Det ble raskt en utbredt oppfatning blant forskere at en av esseernes viktigste bosetninger var i Qumran, ved Dødehavets nordvestbredd om lag 15 km syd for Jeriko, og at Dødehavsrullene utgjør deres bibliotek. Også Plinius plasserer dem på Dødehavets vestside. Sammenkoblingen mellom Dødehavsrullene, Qumran og esseerne blir  også begrunnet med at esseernes ideer, og tekstene funnet i Qumran, har mange likheter. En av rullene "Samfunnets regel", inneholder regler som stemmer godt overens med det Josefus beskriver. Betegnelsen esseer forekommer imidlertid ikke i noen av tekstene. 

Fremdeles hersker ingen full enighet om hvorvidt tekstene ble skrevet eller kopiert av esseere i Qumran eller om noen av tekstene kan stamme fra biblioteker i Jerusalem. De kan i så tilfelle være blitt gjemt unna for å beskytte dem mot romernes ødeleggelser mot slutten av den jødisk-romerske krig. Det er heller ingen enighet om hvorvidt alle tekstene stammer fra samme religiøse gruppe.

Helt siden de ble funnet, har Dødehavsrullene vært opphav til hemmelighold, konspirasjonsteorier, teologiske spekulasjoner og kontroverser i fagmiljøet. Det tok derfor nesten femti år fra de første rullene ble funnet, og til alle tekstene ble gjort tilgjengelige for forskningen og allmennheten.

Ifølge Josefus var esseersamfunnet strengt organisert og inndelt i grupper. Et særlig skille gikk mellom prester og legfolk, og bare menn kunne være fulle medlemmer. Etter en flerårig prøvetid måtte medlemmene avgi løfte om ikke å røpe samfunnets hemmelige lære for utenforstående, og de som ikke fulgte de strenge levereglene ble ekskommunisert. All eiendom ble overgitt til fellesskapet. Samfunnet forsørget seg selv gjennom forskjellige aktiviteter, som landbruk og produksjon av bruksgjenstander. Dagliglivet synes å ha vært gjennomregulert av lover og forskrifter.

Det hersker heller ingen faglig enighet om hvorvidt alle medlemmene levde i sølibat. Det er kjent at esseere også hadde barn. Det er mulig at menn levde i sølibat først på sine litt eldre dager. Esseerne tilstrebet rituell renhet, og rituelle bad ser ut til å ha vært en viktig del av kulten. Å besøke et rituelt bad, mikve, var derfor en viktig del av tilværelsen. Restene etter slike er funnet i Qumran. Enkle hvite klær skulle fremheve likhet og nøysomhet. De feiret rituelle måltider og gudstjenester, og deltok ikke i kulten i tempelet i Jerusalem, som i deres øyne var vanhelliget.

Ifølge Josefus trodde esserne på predestinasjon og ikke på menneskets frie vilje. De anså verden for å være styrt av både gode og onde krefter, som begge brukte engler for å oppnå sine formål. Først i endetiden ville det gode oppnå en endelig seier. Deres selvforståelse var sterkt eskatologisk. De mente at dommedag og verdens undergang var nær og ville innledes være et resultat av voldsomme kamper. 

KALENDER

Esseerne utviklet sin egen kalender. I motsetning til den vanlige jødiske månekalenderen, var esseernes kalender inndelt etter solen. Året hadde told måneder, med tretti dager hver. Det var fire årstider, alle adskilt med én dag som ikke telte med i noen av dem. Året hadde derfor 364 dager. Helligdagene fallt på samme dag hvert år, ulikt det som ellers er tilfelle i den jødiske kalenderen.

Det er foretatt omfattende utgravninger i Qumran, men det er likevel vanskelig å avgjøre hvor mange som holdt til i denne bosetningen ved Dødehavet. Bygningene later ikke til å ha hatt plass til mer enn et par hundre mennesker. Enkelte forskere er fremdeles ikke overbeviste om at dette virkelig var tilholdsstedet for en religiøs sekt som levde et slags klosterliv.

Enkelte moderne forskere peker på at Qumran ikke var et øde sted slik som i dag. Det var stor trafikk på Dødehavet, og flere veier møttes nær Qumran. Restene etter flere pottemakerverksteder tyder på at det ble produsert store mengder salgbar keramikk i Qumran. Det finnes en stor mengde artikler og bøker som omhandler spørsmålet om hvem som bodde i Qumran.

Esseerne er av stor interesse for studiet av jødedommen i denne perioden. Dødehavsrullene er de tidligste etterbibelske jødiske tekstene vi kjenner. Siden mange av esseernes ideer later til å vært forskjellige fra det som blir ansett som vanlige jødiske forestillinger på denne tiden, har den nye kunnskapen om esseerne reist mange spørsmål.

Utgravningene i Qumran har likevel frembragt gjenstander, som bønneremmer (tefillin) som brukes i forbindelse med bønneritualer i rabbinsk jødedom. Flere tekster viser også likheter med de tidlige rabbinernes (tannaim) tekster og ritualer (Schiffman) Flere jødiske forskere mener nå at esseerenes ideer kanskje hadde større utbredelse enn man hittil har trodd, og at de representerte en større retning innen jødedommen, på linje med fariseerne og saddukeerne

Likheter med tidlig kristendom har også vært av stor interesse for forskningen. Mange av esseernes ideer, som fattigdom, renhet, predestinasjon, eskatologi og messiansime fikk stor betydning i tidlig kristendom. Det har derfor vært reist spørsmål om hvorvidt døperen Johannes eller Jesus kan ha hatt kontakt med esseerne. 

  • Davies, P.R.; Brooke, G.J.; Callaway, P.R.: The Complete World of the Dead Sea Scrolls. Thames and Hudson, London 2002.
  • Elgvin, Torleif (Red. og innledende essay): Dødehavsrullene. I serien: Verdens hellige tekster. Bokklubben 2004.
  • Josephus: New Complete Works of Josephus Flavius. Oversatt av William Winston (1737). Kommentert av Paul L. Maier. Kernel Publications, Grand Rapids. 1999/2016. 
  • Josefus: Carta´s Illustrated. The Jewish War. Oversatt av William Winston (1737), illustrert med moderne oversikter, fotografier og arkeologiske funn. Carta, Jerusalem 2016.
  • Josefus: Hovedverk. En forkortelse av Den jødiske oldtidshistorie og Den jødiske krig . Redigert av Paul. L. Mayer. Bokklubben 1999.
  • Josefus: Den jødiske krig. Oversatt og gjendiktet av Bente Lassen. Thorleif Dahls kulturbibliotek. Aschehoug 2002.
  • Silberman, N.A.: The Hidden Scrollls: Christianity, Judaism and the War for the Dead Sea Scrolls. Putnam´s, New York 1994.
  • Schiffman, Lawrence., H.: Qumran and Jerusalem. Studies in the Dead Sea Scrolls and the History of Judaism. William B. Erdmans Publishing, Grand Rapids, Michigan/Cambridge, UK 2010.
  • Ullman-Margalit, Edna: Spotlight on Scroll Scolars. Disecting the Qumran-Essene Hypothesis. I BAR (Biblical Archaeology Review), March/April 2008.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.